Den dansk-norske trommeslageren, komponisten og band(e)lederen Snorre Kirk fortsetter sitt korstog med å ta vare på jazztradisjonen på et ekte og inderlig vis.

I hvor stor grad Snorre Kirk (41) har beholdt sunnmørsdialekta si, er jeg faktisk usikker på. Han flytta nemlig til Danmark som tenåring, men rakk uansett å spille ungdomsteater sammen med Hedvig Mollestad Thomassen i den vakre jugendbyen før ferden gikk videre til dronningens by. Hvor mye teater det har blitt der nede hos Margrethe & Co vet jeg heller ikke, men det jeg vet etter å ha hørt han både live og på noen av hans sju skiver under eget navn, er at vi har med tradisjonalist å gjøre med skyhøye krav til seg sjøl, musikerne han omgir seg med og musikken som blir presentert.

Jeg tror aldri jeg har sett Kirk uten dress og slips. Her skal det være stil og de samme idealene gjelder for musikken også. Alle de ti låtene er skrevet av Kirk og når han på ingen måte legger skjul på at Duke Ellington er et stort ideal – noe som har vært tydelig gjennom hele Kirks karriere – så sier det seg nesten sjøl at låtene er like stilige som Kirk.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Med inkluderinga av rytmegitarist Mads Kjølby, så dukker nok et ideal også opp, nemlig Count Basie. Legendariske Freddie Green har så avgjort fått en stilsikker avlegger i Danmark. Bassist Anders Fjeldsted og og den svenske pianisten Magnus Hjorth utgjør nok en gang den særdeles empatiske og stilsikre rytmeseksjonen.

Nok en gang har Kirk også invitert med seg den amerikanske tenorsaksofonisten Stephen Riley på de fleste spora. Hadde han vært født noen tiår tidligere, hadde garantert både Ellington og Basie gjort sitt ypperste for å få Riley med i saksofonrekkene sine. Danske Michael Blicher, på enten tenor- eller altsaksofon, gjester også på fire av spora og kler både låtene, uttrykket og Riley perfekt.

Snorre Kirk dominerer kun med sin forsiktige autoritet. Han har absolutt ikke noe behov for å bruse med fjærene, eller vispene eller stikke. Snorre Kirk er her i musikkens tjeneste – det holder mer enn lenge det.

Oktetten Storälven hører hjemme i København, men er befolka av musikanter fra Danmark, Norge, Sverige og Tsjekkia. Det bærer da også den herlige musikken preg av.

København har et usedvanlig godt rykte på seg for å være en musikalsk smeltedigel av de sjeldne. Folk fra alle verdenshjørner har blitt tiltrukket av dronningens by og det har ført til møter som igjen har ført til musikk på tvers av en rekke grenser, både geografiske og musikalske.

Bandet består av Soma Alpass på cello, Kasper Bai på gitar og saz, Anders Banke på tenorsaksofon, klarinett og bassklarinett og Bjørn Heebøll på trommer – alle fra Danmark, Thommy Andersson på bass og Tobias Wiklund på kornett fra Sverige, Luboš Soukup fra Tsjekkia på saksofoner og klarinett, mens Harald og Sonja er representert med Stian Swensson på akustisk- og strømgitar.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Med utgangspunkt i folkemusikk fra musikernes respektive hjemland, har halvparten av de åtte bidratt med nye komposisjoner, Swensson blant annet med “Blåmann, blåmann svar meg no”.

Åtte svært så åpensinnede musikanter bruker Storälven både for å utfordre og for å bli utfordra. Det gjør de på et vis som snakker til meg og de fleste andre som vil finne noe nytt og annerledes, men samtidig vakkert og melodisk.

Besetninga er åpenbart av det originale slaget og fører også til lydlandskap jeg i alle fall ikke har blitt presentert for tidligere. Strålende solister som Banke og Wiklund gjør også sitt til at Storälven er et mer enn spennende kollektiv i skjæringspunktet mellom jazz og folkemusikk. Herlig!

I løpet av sin 30-årige karriere har svenske Lina Nyberg i stadig større grad fremstått som ei totalt kompromissløs og ustanselig spennende stemme. Her kommer det to veldig gode eksempler på det.

I 1993 platedebuterte Lina Nyberg (53) med “Close”. Nå avslutter den glitrende vokalisten sitt 23. album med akkurat komposisjonen som fikk navnet “Close”, men nå sammen med det langt framskredne storbandet Bohuslän Big Band med sete i Vara, ikke langt fra Göteborg. I løpet av disse 30 årene har Nyberg vunnet en svensk Grammy, Sveriges Radios jazzpris, Lars Gullin-prisen og Svenska Akademiens jazzmusikk-pris. Lina Nyberg blir med andre ord høyt verdsatt.

I forbindelse med jubileet blei Nyberg invitert av BBB – for enkelhets skyld – til å skrive et bestillingsverk. Hun skulle enkelt og greit være en såkalt Composer in Residence.

Verket består av sju deler og framstår som en suite som er satt sammen som en type Broadway-musikal. Hver låt er en hyllest til en komponist eller musiker som har betydd mye for Nyberg gjennom hennes karriere og navnene sier også mye om hvem og hvor Nyberg er musikalsk.

Gugge Hedrenius, som Nyberg dansa til i Stockholm på 80-tallet, John Taylor, Norma Winstone, Örjan Fahlström, Jan Johansson, Carmen McRae, Lennart Åberg, Elis Regina og Milton Nascimento er de store musikalske personlighetene Nyberg hyller gjennom ord og toner.

Og hvilken komponist Lina Nyberg også viser seg å være. Hun har skapt original storbandmusikk som kler hennes visjoner på et strålende vis og som også kler hennes stemme og uttrykk like bra. Når så BBB igjen forteller oss at de er et profesjonelt storband av meget høy internasjonal klasse, så har dette blitt en 30-års markering av ypperste merke.

Dette er også en god anledning til å gjøre opp for en av mine mange unnlatelsessynder. For et år siden kom nemlig Nyberg og hennes faste band bestående av Peter Danemo på trommer, Josef Kallerdahl på bass, Cecilia Persson på piano og David Stackenäs på gitar med hennes plate nummer 22. Den har blitt liggende alt for lenge til marinering i hylla, men jeg kan love at den har tålt marinaden på best mulig vis.

Midt under pandemi-perioden der det meste stengte ned, ikke minst for musikere og kulturarbeidere, ba Nyberg sine bandmedlemmer om å gi henne noen stikkord om alle årets måneder.

Rundt innspillene hun fikk skrev Nyberg tekster og låter og bortsett fra mars har alle fått flotte låter pluss at “April in Paris” og “September” har blitt henta inn fra standardskatten og tolka på sedvanlig personlig vis.

Omgitt av noen av Sveriges aller fremste jazzister viser Nyberg oss nok en gang hvilken eminent formidler og vokalist hun er. Og her er det altså snakk om å få både i pose og sekk – og jeg har fått ordna opp med dårlig samvittighet i samme slengen. Kinderegg der altså!

Den iranske vokalisten Mahsa Vahdat og koret SKRUK har skapt musikk som skulle vise seg å bli enda viktigere enn det de så for seg da de inntok Volda kyrkje.

Planlegginga og innspillinga av dette prosjektet hadde vart lenge og var også i mål før den 18. september i fjor da Mahsa Amini blei drept av moralpolitiet i Iran. Med den grusomme hendelsen som bakteppe fikk “Braids of Innocence” en enda viktigere funksjon enn den var tiltenkt i utgangspunktet.

Mahsa Vahdat har vist ved en rekke anledninger og innspillinger på KKV at hun både er og har ei fantastisk stemme. Til tross for at hun synger på farsi, så “skjønner” vi hvert eneste ord. Hun kommer gjennom som Mari Boine gjør det på samisk og de som ikke blir berørt av Vahdats budskap bør søke hjelp hos spesialister.

Sammen med Atabak Elyasi har Vahdat skrevet det meste av både tekster og melodier og Mister KKV, Erik Hillestad, har oversatt tekstene til engelsk for koret.

Når så det flotte og ustoppelige koret SKRUK under ledelse av like ustoppelige Per Oddvar Hildre, og med harpisten Elle Bødtker som et viktig omdreiningspunkt, kler musikken, budskapet og uttrykket til Vahdat på best mulig og empatisk vis, så har dette blitt et verk som forhåpentligvis både er og kan bli et viktig “våpen” for iranske kvinners kamp for frihet. Måten Alf Christian Hvidsteen har lydfesta det på er også med på å gjøre dette til en minneverdig opplevelse.

Den danske pianotrioen Little North har passert under min radar til nå. Det skal det definitivt bli en slutt på.

Sjøl om “Wide Open” er Little Norths femte album siden de debuterte i 2016, så har jeg altså greid kunststykket ikke å få høre hva pianisten Benjamin Nørholm Jacobsen, trommeslageren Lasse Jacobsen og bassisten Martin Brunbjerg Rasmussen har holdt på med. Rimelig mye forteller meg at jeg har en jobb å gjøre med å sjekke ut hva som har skjedd frem til “Wide Open”.

De tre herrene er alle rundt 30 år og har så avgjort gjort en grundig jobb med å finne ut hva som har skjedd, spesielt i den nordiske jazzhistoria, på veien frem til hvor de er nå. Referanser som Jan Johansson, Esbjörn Svensson Trio og Niels-Henning Ørsted Pedersen nevnes mer enn gjerne og da aner de oppvakte hvor vi skal.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Vi har med tre musikere som kjenner hverandre godt, og som åpenbart stoler på hverandre, å gjøre. Tittelen “Wide Open” mer enn antyder hva som er ambisjonen her og i tillegg til tre korte improvisasjoner unnfanga der og da, blir vi servert åtte komposisjoner som trioen har skapt i fellesskap.

De tre er alle lyttere på høyt nivå som gir både seg sjøl, hverandre, oss og musikken god tid til å la den vokse og få etablere seg hos oss som er så heldige å kunne få nyte den i fulle drag.

Vi blir invitert inn i et vakkert klangunivers som passer både påskehøytida og sikkert også resten av året perfekt. Little North har kommet for å bli hos meg og jeg gleder meg til å gå tilbake i trioens liv.

Treverket er en septett fra det spennende unge jazzmiljøet i Bergen som gir oss en livsbejaende musikalsk gumbo med inspirasjon fra en rekke sjangre. Det låter både annerledes og forfriskende.

Som nevnt en rekke ganger de siste tiåra så virker det som om tilstrømminga av nye jazztalent er ustoppelig i kongeriket. Ingenting er hyggeligere enn det – i alle fall for oss som tilbringer mye tid i disse landskapene. Nå melder den herlige kohorten Treverket seg på med full styrke og det med et akustisk univers, med nogo attåt, og med en livsbejaende beskjed vi mer enn gjerne ønsker velkommen til bords – eller rettere sagt scene.

Gitarist Mathias Marstrander, som har imponert i band som Marstrander Trio, A Northern Code og Datadyr, trakterer her også pedal steel, banjo, perkusjon, synth – og litt til, og trommeslager og perkusjonist Martin Hjetland, møttes på jazz-førskolen Sund allerede i 2012. Fem år seinere krysset veien til de to hverandre igjen – denne gangen i Bergen og de visste umiddelbart at frøet som blei sådd på Sund måtte få ny næring.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det har ført til at de to har skrevet låtene hver for seg og etter hvert bearbeida dem slik at de er usikre på hvem som bragte den første ideen til bordet! Uansett så har det ført et herlig melodiøst smorgasbord, som amerikanerne sier, der jazz er hovedingrediensen, men krydder fra country, bluegrass, poprock og impro har ført til en usedvanlig velsmakende gumbo.

Med seg har de to sjelsfrender som åpenbart vil den samme veien som de sjøl: bassist – både med og uten strøm – Øystein Høynes, tangentør Gard Hvammen, saksofonistene Jonas Flemsæter Hamre og Aksel Røed og trompeteren Andreas Hatzikiriakidis. Både solistisk og kollektivt holder alle sju høyt nivå og mye forteller meg at Treverket lett kan være en fest live.

“Tapte sjelers dal” er et herlig første møte med Treverket – for et navn forresten – og noe, nei mye, sier meg at vi skal få mye glede av disse herrene i tiåra som kommer.

Eik Trio, bestående av Ole Fredrik Norbye, Elisabeth Karsten og John Børge Askeland, er nok et nytt bekjentskap for flere enn meg. Påska er ei utmerka tid til å bli bedre kjent med dem og det skader heller ikke at blant andre Bendik Hofseth og Nils Petter Molvær er blant gjestene.

Du skal ha stått tidlig opp om morran hvis du har stålkontroll på pianisten Ole Fredrik Norbye, vokalisten Elisabeth Karsten og bassisten John Børge Askeland. Sjøl om jeg står rimelig tidlig opp, så er dette ganske så ubeskrevne blad for meg også, men jeg hører med blant dem som synes det er spennende å dykke ned i nye konstellasjoner med nye stemmer. Slik er det så avgjort denne gangen også.

Dette trommeløse universet tar for seg ti kjente låter som en Frank Sinatra blant annet har gjort udødelige. Norbye har arrangert stoffet slik at vi får anledning til å synke ned i det og veldig ofte få gitt det en ny dimensjon. Ikke lett med låter som “Fly Me to the Moon”, “For Once in My Life”, “I´ve Got You Under My Skin” og “My Way” som er gjort en million ganger.

De tre eikene stortrives åpenbart sammen – her er det mye empati både av musikalsk og personlig karakter. Karsten har ingen stor stemme, men jeg tror på henne – det er en flott ekthet over uttrykket hennes og Askeland, med en stor og varm tone i bassen sin, og Norbye kler henne strålende.

Når så sjølvaste Bendik Hofseth med sin tenorsaksofon, på tre av spora, Nils Petter Molvær, nok en sjølvaste, med sin trompet på et spor, og Heine Bugge, mest kjent som Kleine Heine sammen med Polka Bjørn, på trekkspill på “For Once in My Life”, viser oss hvilken eminent jazzmusiker han er også, så har krydderet blitt akkurat så bra og så eksklusivt som man kunne ønske seg.

“Trust” er navnet på dette visittkortet og at de tre virkelig stoler på hverandre er tydelig fra første til siste tone. Skulle behovet for noe vakkert og nedpå være tilstede i påska – eller når som helst ellers – så er absolutt Eik Trio noe å søke assistanse hos.

Med utgangspunkt i det unike tekstuniverset til Per Sivle forteller jazzistene i Significant Time at lyrikken hans har noe å fortelle oss i dag også. Vi snakker tidløs lyrikk i svært spennende tolkninger.

Kvartetten Significant Time, bestående av Øyvind Dale på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Raymond Storaunet Lavik på trommer og ikke minst Signe Irene Time på vokal, har eksistert siden 2010 da de fant hverandre rundt jazzutdanninga ved universitetet i Stavanger. De har med andre ord fått god tid på seg til å etablere seg som en empatisk og usedvanlig samspilt kohort.

Mitt forrige møte med bandet, og da med Hayden Powell og André Roligheten som gjester, er tilbake i 2016 da de ga oss “Regnbueponniens significante påskesang”. Da “Vossastubbar” ankom postkassa kjente jeg på at det var alt for lenge siden våre veier hadde krysset hverandre.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Den antakelsen tok det bare 52 minutter og 41 sekunder å få bekrefta hadde noe, eller det vil si, mye for seg. Bakgrunnen for dette spesielle møtet mellom Per Sivle (1857-1904) sin lyrikk og Significant Time sin musikk, var Vossajazz sin invitasjon til at bandet skulle skrive ny musikk til festivalen. Øyvind Dale, som har solide røtter på Voss, kom opp med ideen om å tonesette Sivles “Vossastubbar” og med fasiten i hånd – og ører – så kan det slås fast at det var en svært god idé.

Vossamålet egner seg ypperlig i Times strålende foredrag og hun får løfta frem Sivles tanker om svik, savn, mellommenneskelig adferd og hans empatiske funderinger på et høyst personlig vis.

Med et strålende reisefølge som lager en musikalsk gumbo bestående av alt fra blues, rock, folkemusikk, (fri)jazz og mye annet krydder, blir dette et usedvanlig hyggelig og spennende møte mellom tidløs lyrikk og nyskapt og tidløs musikk. Det at trekkspiller Ida Løvli Hidle og gitarist Marius Klovning gjester med sine svært så personlige bumerker, skader heller ikke på noen som helst måte.

For oss om ikke kunne avlegge bandet. musikken og Vossajazz et besøk nå i palmehelga, så er vinylen en rimelig god erstatning – ei erstatning som vil plukka fram både i tide og utide i åra som kommer.

Den svenske trioen Receptacles gir oss musikk på tvers av veldig mye. Vil du gi deg sjøl herlige musikalske utfordringer, så har du kommet til riktig sted.

Sjøl om dette er mitt første møte med trioen, så har jeg stifta bekjentskap spesielt med trommeslager Dennis Egberth og i noen grad bassist, og denne gangen også vokalist, Joe Williamson tidligere. Gitarist Anton Toorell er derimot ei ny stemme for meg.

Det betyr at vi, sjøl om Williamson opprinnelig er canadisk, får hilse på en Stockholmsbasert kohort. Williamson har skrevet alle tekstene mens musikken er kollektivt unnfanga.

Hvis du mener du kan høre spor etter no-wave, afro-beat, frijazz, funk og punk – og sikkert mye annet også – så får de som mener det min fulle støtte. Tekstene, som finnes på eget ark sammen med vinylen, er av det absurde, dadaistiske, ofte humoristiske og unike slaget og Williamson løfter dem frem på et personlig vis et sted mellom sang og resitasjon.

Hvis noen får assosiasjoner til band som Captain Beefheart, Moon Dog og krautrock krydra med solide jazzreferanser, så er det der Receptacles befinner seg, men i en totalt unik verden.

“The Pie” er ikke musikk for “alle”, men de som vil la seg utfordre – slik Receptacles utfordrer seg sjøl – har mye å glede seg til både i påska og når som helst ellers.

Resjemheia er en trio med spelemenn som møtes og trives på tvers av mangt og mye. Du verden så tøft det låter!

Resjemheia vet de lokalkjente at befinner seg mellom bluesbyen Notodden og folkemusikkbygda Bø – i djupaste Telemark med andre ord. Siden 2015 har navnet også kledd trioen bestående av sjefen Mattis Kleppen på akustisk bassgitar, Kenneth Kapstad på trommer og Ottar Kåsa på hardingfele. Siden 2016 har bandet gitt ut tre plater der slåttemusikk har møtt blues har møtt verdensmusikk har møtt jazz, men jeg har altså ikke fått med meg mer enn “El Bokko” – den første som kom ut i 2016.

Den gangen var jeg intet mindre enn begeistra for hva dette unike møtet hadde ført til. Med en bassist som hadde bluesen i ryggraden, en trommeslager med dobbel basstromme og med lang fartstid i blant annet Motorpsycho og en prisvinnende mesterspelemann, lå det sjølsagt i korta at Resjemheia måtte bli noe helt for seg sjøl og skulle noen trenge en form for bekreftelse så kommer den her med denne live-innspillinga fra en EBU-festival i tyske Rudolstadt i 2019 der trioen var NRKs utsendte.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Heldigvis tok Sveriges Radio opp konserten som blei begeistra mottatt av rundt 2000 tilskuere og nå får vi andre også være med på festen.

Noe av materialet er tradisjonelle slåtter, en er skrevet av Kåsa mens resten er unnfanga av maestro Kleppen. Fellesnevneren er at Resjemheia behandler tradisjonsmusikken med den største respekt, men samtidig vrir og vender på den og tar den med til steder den ikke ante at den hørte hjemme, men du verden som den gjør det.

De rundt 2000 i Rudolstadt ante vel neppe hva som traff dem denne julidagen i 2019, men de digga åpenbart å bli utfordra og få servert noen helt nye musikalske retter.

Det skjønner jeg veldig godt. Dette er nemlig så tøft og annerledes og dermed så musikalsk spennende at alle med nyvaska og nysgjerrige ører burde unne seg et besøk i Resjemheia.