Lange linjers aften

For de som har vært så heldige som meg og hatt gleden av å følge John Pål Inderberg siden tenorsaksofondagene på Lucullus i Molde et godt stykke tilbake i det forrige årtusenet, er det en sann glede å kunne slå fast at jeg aldri har opplevd ei kjedelig eller uinteressant stund med en av Nordsihaugens aller største sønner.

John Pål Inderberg er musikken han spiller. Foto: Tore Sætre

Mine første møter med bautaen, som nylig runda 70, var altså med tenorsaksofon og med relativt tradisjonelle tolkninger av standardlåter. Det skulle raskt vise seg at i ryggmargen til Inderberg lå det et DNA der barytonsaksofonen hørte hjemme sammen med uttrykket som Lennie Tristano «fant opp» og som blei videreført av blant andre av Lee Konitz og Warne Marsh.

Nå skal jeg langt i fra påberope meg noen totaloversikt over coolskolens vekst og status på verdensbasis, men i mine ører har John Pål Inderberg vært og er fortsatt en av de aller viktigste fanebærerne anno 2020. Nok et prov på det blei lagt frem på Victoria Nasjonal Jazzscene ved innledninga til høstsesongen 2020.

Trygve Waldemar Fiske har vokst til å bli en autoritet. Litt mer usikker på barten…Foto: Tore Sætre

Æ høre at dåkk høre, meldte Inderberg. Da er han ved kjernen av sin musikalske filosofi. Det han bedriver sammen med sine tidligere studenter og nå jevnunge medspillere, Trygve Waldemar Fiske på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, er nemlig lytting på høyt nivå. De tre fører samtaler så intime, men samtidig så utadvendte, basert på et musikalsk skattkammer der folkemusikk, cooljazz, Lars Gullin, de tidligere nevnte mestrene og Thelonious Monk sine utgangspunkt blir tatt med til nye steder. Hele tida er det laaaange linjer i musikken og tankene og du verden som de tre følger hverandre på ferden. Lange linjer blei vi også innlemma i når det gjaldt slektstreet til Steinkjers store sønn.

Håkon Mjåset Johansen – for en lytter, for en musikant. Foto: Tore Sætre

Føl du med no Håkon? Det blei sjølsagt aldri uttalt verbalt, men mot slutten av konserten senka Inderberg plutselig tempoet midt i ei låt som for å sjekke om oppmerksomheten fortsatt var på plass. Og om den var – Fiske og Mjåset Johansen var umiddelbart der og fulgte Inderberg til døra.

Mjåset Johansen, som jeg hørte på samme scene for kort tid siden sammen med Arild Andersen, er per i dag en så allsidig og strålende trommeslager uansett setting at han snakke med hvem som helst hvor som helst på Tellus og sørge for at nivået heves. Og Fiske er med sin tilstedeværelse og stadig tyngre autoritet på rask vei mot noe høyst personlig han også.

Når så herrene avslutta med elevert korsang var det bare slik det skal være når John Pål Inderberg Trio gjester: Nok en høytidsstund med sjæfen. Den seriøse humoristen fortalte oss at de neste 70 har alt i seg til å bli like flotte som de første.

John Pål Inderberg Trio

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 290820

Ca 100

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg