Det tyske storbandet Jazzrausch Bigband spiller i snitt 120 jobber per år – over hele verden. Det gjør det til kanskje verdens mest ettertrakta storband og årsaken er åpenbar: musikken går på tvers av de fleste vedtatte normer.

Jazzrausch Bigband, med base i München, blei etablert i 2014. Allerede året etter blei bandet artist in residence på en av de mest anerkjente technoklubbene i Europa, Harry Klein i hjembyen. Det var jo intet mindre enn en sensasjon i seg sjøl – et storband på en technoklubb! Men etter å ha tilbragt tid sammen med bandets to seineste utgivelser, så skjønner jeg tankegangen og jeg begriper også hvorfor bandet har blitt en suksess både på Harry Klein – navnet på den legendariske tyske krimhelten Derricks høye hånd – og på verdensbasis.

Under ideologisk og musikalsk ledelse av trombonisten Roman Sladek og ikke minst elektronikeren Leonhard Kuhn, har Jazzrausch Bigband utvikla et helt eget uttrykk. Jovisst er det er et band det swinger og groover av i ganske så tradisjonell jazzforstand, men måten de har inkorporert house, techno og EDM-elementer gjør at de definitivt snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

På årets utgivelse, «Beethoven´s Breakdown», får vi fire Beethoven-«låter», inkludert «Måneskinnssonaten», og en firedelers sonate skrevet av Kuhn der den svenske trombonegiganten Nils Landgren også gjester. Jovisst er det mulig å kjenne igjen Beethovens melodier, men de er tildels godt skjult – det er mer Beethovens ånd som fortsatt finnes her i svært moderne drakt.

Det er tøff, hip og definitivt annerledes storbandmusikk. Den kommer også som en naturlig oppfølger til «Dancing Wittgenstein» som kom for to år siden og som har blitt liggende i marinade i heimen siden. Der har Kuhn skrevet mesteparten av materialet, men tanken og den musikalske filosofien er den samme som nå. Vokale innslag er det også mer plass til her og instrumentalsolister av høy byrd får absolutt slippe til også.

Ofte får jeg en slags funk remix-følelse – spesielt på «I Want to Be a Banana», men hele tida med storbandoverbygning og jeg tviler ikke på at filosofen Ludvig Wittgenstein ville ha digga uttrykket også. Dette er musikk som snakker både til dem som vil ha «ny» storbandmusikk å lytte til og hygge seg med og definitivt til dem som sverger til avansert dansemoro også. Her er det like mye pop og rock involvert som jazz – egentlig i en ganske så frisk fusjon.

Det tok meg litt tid til å bli vant til og komfortabel med Jazzrausch Bigband sitt uttrykk, men etter hvert er det lett både å bli fascinert av hva og hvem de er og samtidig slå fast at Jazzrausch Bigband godt kan være et svært viktig bidrag til å flytte grensene for storbandmusikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Komponisten Bertil Palmar Johansen har gjort og gjør en viktig jobb: han skriver musikk som kan få den oppvoksende slekt til å velge den «rette» vei. Her kommer det 40 gode bevis på det.

Det har seg slik at jeg er svært privilegert – i alle fall når det gjelder tilgangen på musikk. Postmannnen dukker opp – nå cirka annen hver dag – med ny musikk også langt utenfor de sjangrene jeg befatter meg med i utgangspunktet. Det betyr at nysgjerrigheten blir pirra mang en gang i forbindelse med musikk jeg ellers ikke ville ha stifta bekjentskap med. Bertil Palmar Johansen (66) og hans «To gode venner/Two Good Friends» hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Johansen, som opprinnelig er fiolinist, har komponert vel 150 verk med et spenn fra musikk for barn og unge via kammermusikk og orkesterverk til opera og ballett. Han har også komponert årets åpningskonsert til Olavsfest i Trondheim – ei forestilling med solister, kor, dansere og orkester.

Noe forteller meg at Johansen uansett synes det er ekstra stas å skape musikk for barn og unge. Han sier sjøl at unge musikere trenger et alternativ til Vivaldi og Beatles. Her gir han dem det og disse 40 melodiene, noen i to versjoner, gir unge håpefulle mye spennende å ta tak i.

Melodiene har han skrevet gjennom flere tiår og blir her framført enten som solostykker eller duetter i ymse konstellasjoner. Sjangermessig hører det meste hjemme i den klassiske gata, men Johansen unndrar seg ikke for å introdusere både blues og boogie-woogie.

Til å servere alle disse musikalske smårettene, de varer fra under et minutt til knappe fire minutter, har Johansen alliert seg med en kremgjeng med klassiske musikanter. Cellisten Øyvind Gimse, pianisten Mona Spigseth, gitarist Jarl Strømdal og fiolinist Marianne Thorsen sørger for å gi Johansens musikk liv som garantert vil inspirere barn og unge til å prøve seg – og oss noe mer tilårskomne til å hygge seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dette er tredje gang jeg hører samarbeidet mellom den danske bassisten Thomas Fonnesbæk og den amerikanske pianisten Justin Kauflin. Det låter like hipt denne gangen også.

Først ga de to oss duoinnspillinga «Synesthesia» i 2017, med i stor grad originalt materiale, og året etter kom «Sharing» på trio med trommeslageren Billy Williams. Sistnevnte var også initiativtakeren til at Kauflin, som mista synet som 11-åring, kom til Danmark slik at disse møtene blei en realitet.

Kauflin (34) har de mest ihuga hørt om i flere år allerede. Hovedårsaken er at ikonet Clark Terry blei mentor for han og de hadde et nært forhold helt til Terry gikk bort i 2015 og filmen «Keep on Keepin´ on» blei et hjertevarmt vitnesbyrd om det tette forholdet mellom de to.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Musikken til «Standards» blei spilt inn samtidig som «Synesthesia» også blei unnfanga sommeren 2017. I utgangspunktet var leiken med de ni låtene ment som en slags oppvarming for det som skulle bli «Synesthesia» og for at de to skulle bli bedre kjent med hverandre musikalsk. Det var faktisk snakk om at musikken skulle slettes også, men heldigvis skjedde ikke det.

Her møtes nemlig den rytmisk og melodisk virtuose Kauflin og den ditto langt framskredne Fonnesbæk (43) – hvilken arvtaker etter de fire store, Niels-Henning Ørsted Pedersen, danskene har fått frem i Fonnesbæk – til et musikalsk herremåltid av aller beste merke.

Bare bassintroen til Fonnesbæk på «Take the «A» Train», og Kauflins fortsettelse, er verdt inngangspengene aleine. Ellers byr de på så originale, virtuose, lyttende og livsbejaende versjoner av blant andre «Bouncing with Bud», «Whisper Not», «´Round Midnight» og «It´s All Right with Me» – i alle slags tempi – at jazz- og musikkelskere generelt har mye å glede seg over lenge – svært lenge.

Når verden begynner å nærme seg vater igjen vil jeg gjerne at noen sørger for at Thomas Fonnesbæk og Justin Kauflin legger turen innom Norge også. I mellomtida er det altså veldig mye å hygge seg med her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Han trenger det jo egentlig ikke – å bekrefte statusen sin som krimforfatter på øverste hylle, mener jeg. Likevel gjør han det hver gang Tom Egeland og nå med en roman fra Oslos finansmiljø som ikke slipper deg før du har kommet til side 432.

Helt siden Egeland lanserte Bjørn Beltø-serien i 2001, og til sammen gitt oss åtte bøker med arkeologen i hovedrolla, har Egeland plassert seg helt der oppe. Plot, persongalleri, originalitet, språk – dette og mer til sørger alltid for at Egeland er en kvalitetsgarantist.

De to seineste bøkene hans har vært frittstående thrillere som ikke har det minste med Beltø å gjøre. Fjorårets «Falken» foregikk i all hovedsak på trikken i Oslo og «Kongen» har også hovedstaden i stor grad som geografisk setting.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Egeland tar oss med inn i et miljø der penger er det aller viktigste. Penger og makt. Noen i finansmiljøet, i alle fall det miljøet Egeland tegner opp for oss, er tydeligvis villig til å gjøre hva som helst for å «vinne». Både kona og dattera til den ustyrtelig rike, men samtidig vaklende Christian Collett Archer blir kidnappa og med sitt presise språk, sin enorme fantasi og sin alltid like solide research, sørger Egeland for at en rekke mer eller mindre mørke miljøer blir dratt inn i storyen.

I mine øyne er alt like troverdig  – dette kunne (u)gjerne skjedd i virkeligheten også i en verden der grådighet og mangelen på empati er rådende. Egeland skriver nok en gang på et vis som gjør at han bringer inn noe nytt og vektig i hvert eneste kapittel – når du får en type følelse av at du er på sporet, så sørger Egeland på et naturlig vis for å bringe inn nye elementer som tar det hele i ei ny retning.

Tom Egeland er av typen forfatter som jeg bare vet leverer kvalitet hver eneste gang. Hans produktivitet er også imponerende: hvert år gir han oss nytt påfyll på det samme høye nivået. «Kongen» er på ingen måte noe unntak – Krimkongen Tom har gjort det igjen.

PS For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg har jobba i samme mediebedrift som Egeland i mange år.

Det skulle virkelig ta sin tid før jeg fikk ørene opp for gitaristen Erland Helbø. Dette møtet har definitivt frista til mer i åra som kommer. Her bys det nemlig på jazzrock av meget solid kvalitet.

Jeg har lest meg opp og har skjønt at Erland Helbø (43) både er en velutdanna og ettertrakta gitarist i en rekke sammenhenger. Til tross for det så har han altså makta å snike seg under min radar og basert på det jeg har fått hygge meg med på hans debutskive, under eget navn og med egen musikk i alle fall, så har jeg gått glipp av en hel del.

Helbø er åpenbart en allsidig musikant som kan brukes til det meste. De ringer, vi bringer. Her derimot møter vi han definitivt noe voldsomt på hjemmebane og vi snakker i et jazzrocklandskap med røtter tilbake til det forrige århundret, men med blikket avgjort solid festa på vår tid. Helbø har henta inspirasjon fra fremmedlandske giganter udi faget som Mike Stern, Allan Holdsworth og Pat Metheny, men våre egne helter på området som Jon Eberson og Terje Rypdal har absolutt blitt lytta en hel del til de også. Med slike fundament har Helbø skapt sitt eget uttrykk og det er både groovy og drittøft.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med lekekameratene Frode Berg på elbass og Erik Smith på trommer, samt Kristian Wentzel på tangenter på tre av de åtte spora, har Helbø sikra seg de hippeste stemmene i dette faget både her til lands og langt utenfor Harald og Sonjas grenser for den saks skyld. De tre/fire stortrives veldig i hverandres selskap og du verden som de driver hverandre fremover.

Helbø har skrevet sju av de åtte låtene, mens Berg har bidratt med «Next Sandwich, Please». Vi får alt fra hippe ballader til tempolåter som krever at setebeltene blir festa og alle Involverte føler seg hjemme uansett fartsgrense.

Vi blir servert hip, tøff og groovete jazzrock på høyt nivå. Veldig nyskapende er det ikke, men hvorfor i alle verdens dage må alt være det da? Det holder mer enn lenge at det er beintøff jazzrock skapt av veldig dyktige folk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Noe forteller meg at det ikke er så plagsomt mange her hjemme som kjenner til den portugisiske trommeslageren og komponisten Pedro Melo Alves. De som vil utfordre seg sjøl bør gjøre noe med det.

I fjor fikk den nå 28 år unge Pedro Melo Alves muligheten til å sette sammen et helt spesielt band i forbindelse med et bestillingsverk som festivalen Jazz No Parque i Porto ga han muligheten til. Om det var besetninga eller musikken som kom først, aner jeg ikke – noe forteller meg at Melo Alves hadde begge deler i hodet mer eller mindre samtidig. Slik det høres ut er dette nemlig musikk som kun kan ha blitt unnfanga av akkurat disse sju.

Denne utgivelsen forteller oss minst to ting: det skjer mye spennende i portugisisk jazz og tilliggende dalstrøk og det meget oppegående selskapet der nede, Clean Feed Records, er veldig dyktig til å videreformidle mye av det som skjer.

Denne «suiten», bestående av fem deler, er tilsynelatende åpen og fri musikk i et grenseland mellom impro, samtidsjazz og klassisk samtidsmusikk. Med ei besetning av tre stemmekunstnere, Aubrey Johnson, Beatriz Nunes og Mariana Dionísio, og et «komp» bestående av den amerikanske bassisten Mark Dresser, gitaristen Abdul Moimême, den franske pianisten Eve Risser samt sjefen på trommer og perkusjon, blir det skapt samtaler via ekskursjoner som ingen av oss har fått være med på eller har hørt tidligere.

Dette er kompromissløs musikk basert på sju helt spesielle stemmer som både kollektivt og individuelt utfordrer både seg sjøl, medmusikantene og oss. Pedro Melo Alves forteller oss på første forsøk at han er en musikant, komponist og bandleder vi bør følge med nysgjerrighet i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hørt om svensken, nordmannen og de to finnene? Ikke det? Da er det på høy tid å få opp ørene for denne hippe kvartetten.

Vi som er så utgamle og uhippe at vi husker Arild Andersens samarbeid med den finske mestersaksofonisten og fløytisten Juhani Aaltonen tilbake til 70-tallet, har støttt og stadig savna den helt spesielle stemma. For det store internasjonale publikummet har Aaltonen i mange tiår holdt en lav profil, men nå – i det han nærmer seg 85 (!!!!) – er han tilbake i godt, gammelt slag igjen.

Tidligere i år kunne Aaltonen oppleves sammen med Andersen igjen for første gang på 40 år. Da på trio sammen med den unge finske trommeslageren Ilmari Heikinheimo som har studert på jazzlinja i Trondheim.

Heikinheimo er tydeligvis en kar med mange ideer og ditto gjennomføringskraft. Det er også på hans initiativ at møtet mellom Aaltonen og den noe (!) yngre svenske stjernesaksofonisten – her både på tenor og baryton – Jonas Kullhammar har blitt en realitet.

For Kullhammar har Aaltonen vært et stort forbilde og inspirasjon gjennom mange, mange år og dette møtet mellom de to viser oss både den gjensidige respekten og inspirasjonen de har gitt hverandre.

Når så Harald og Sonja hare sendt den svært kreative og kompromissløse bassisten Christian Meaas Svendsen til dette mestermøtet, så har det endt opp som en kvartett på svært høyt nivå.

Vi får møte de fire i en studioinnspilling etter en turné i både Finland og Sverige i mai i fjor. Med basis i seks komposisjoner, der alle fire har bidratt på låtskriversida, blir vi tatt med på en melodisk, men også ofte fri ekskursjon som er ustanselig spennende og høyst original. Vi har med fire langt framskredne musikanter fra ganske så forskjellige generasjoner å gjøre som møter, inspirerer og utfordrer hverandre – og oss – på et herlig og inderlig vis.

Det skulle ta sin tid før anledninga dukka opp igjen til et nytt møte med Juhani «Junnu» Aaltonen. Ventetida er endelig over og er vi i nærheten av å være så kreativ og oppegående som 85-åring så er det bare å glede seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den amerikanske kvartetten Forq er et nytt bekjentskap for meg. Bak bandnavnet skjuler det seg imidlertid flere kjente herrer fra fusionverdenen.

Forq har eksistert siden 2012 og har, tro det eller ei, gitt ut tre skiver før «4». De tre første er gitt ut på selskapet til Snarky Puppy, GroundUPmusic, og Michael League, sjefen i Snarky Puppy, har også vært en del av Forq. De som vil mene at de har en viss peiling på hvor vi da befinner oss i det musikalske landskapet, har for så vidt helt rett.

Forq anno nå består av Henry Hey på tangenter, Chris McQueen på gitar, Kevin Scott på elbass og Jason JT Thomas på trommer. Det betyr musikanter med fartstid som bakmenn hos artister som David Bowie, Jeff «Tain» Watts, Snarky Puppy, Bokanté, Roy Hargrove, Marcus Miller, Wayne Krantz og Jimmy Herring – med andre ord med stor allsidighet og et stort spenn i sin musikktilnærming.

Her bidrar alle som låtskrivere, men med Hey, som blant annet var svært sentral på Bowies «Lazarus», som den ivrigste leverandøren. De elleve låtene som klokker inn på en knapp time hører alle hjemme i et ganske så tradisjonelt fusionlandskap. For de som digger amerikansk fusion a la Snarky Puppy så er det mye snadder å finne her. Håndverket er sjølsagt uten plett og lyte, men for de som aldri har funnet frem i disse «flinkisgreiene» så er det bare å gå videre.

Forq gir oss hip og groovy musikk, men du verden så forutsigbart det er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er ingen grenser for hva som kan komme fra norske jazzmusikere. Likevel er det vel ikke så mange som hørte for seg at det skulle komme ei plate med jazzversjoner med Destiny´s Child-låter. Nå har det skjedd og takk for det.

Tubaist Heida K. Johannesdottir og tangentist Anja Lauvdal hygga seg lenge med og i duoen Skrap. For et par år siden fikk de to et bestillingsverk til Only Connect og med Skrap som fundament blei Finity til. Det opplevde alle involverte at var så morsomt at Skrap blei historie, mens Finity blei et permanent band.

I tillegg til de to nevnte består bandet av trompeteren Torstein Lavik Larsen, elektronikeren Kyrre Laastad, saksofonisten Hanna Paulsberg og trommeslageren Andreas Wildhagen. Det betyr langt framskredne musikanter med bakgrunn fra en rekke forskjellige jazzikalske ståsteder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Om det er slik at Destiny´s Child var barndomshelter for Johannesdottir og Lauvdal, og kanskje flere av de involverte, vet jeg ikke, men uansett har Finity behandla seks av låtene til den fordums supergruppa fra Sambandsstatene på et respektfullt, men samtidig høyst originalt og utfordrende vis – i aller beste jazzånd.

I de to bandlederne, som jeg opplever at Skraperne er, finner vi to av musikk-Norges aller mest spennende stemmer – uansett sjanger. Det har det kommet veldig mange eksempler på de seineste åra – «Jazz på engelsk; Finity´s Destiny» er et nytt av den strålende og overraskende sorten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nå har jeg hørt og blitt fascinert av energien og livsbejaenheten til Arild Andersen et par-tre ganger i løpet av noen tiår, men jeg tviler på om noen av dem kommer opp mot denne fantastiske seansen under Oslo Jazzfestival.

Torsdag fikk Arild Andersen beskjed om at Sagn-festen måtte avlyses. Rådyr var gode, men Andersen har god erfaring med å kaste seg rundt også når det trengs. Jeg var ringside på Kongsberg et år da den danske pianisten Carsten Dahl måtte kaste inn håndkleet en sein kveld dagen før konsert. Morran etter satt den polske stjernepianisten Marcin Wasilewski på flyet fra Warszawa og du verden for en konsert det blei.

Denne gangen måtte et heilt band erstattes, men fire telefoner seinere fra maestroen var alt på plass. Trommeduoen Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen har hygga seg sammen før, blant annet i Nilssens Supersonic Orchestra og i Trondheim Jazzorkester – det var vel ganske liten tvil om de ville funke sammen. Begge har jo også jobba med Andersen, men hver for seg. Tangentist Helge Lien og tenor- og sopransaksofonist Marius Neset kjenner jo også bassnestoren godt – seinest fra åpningskonserten under Moldejazz.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Molde-konserten var strålende for det den skulle være – en slags historietime i forbindelse med festivalens jubileum. Denne konserten blei faktisk ganske så annerledes og på sitt vis enda bedre. Årsakene kan sikkert være mange, men her fantes det ingen begrensninger på noe som helst – Andersen stod helt fritt. I tillegg var rytmetruppen der ute på høyre kant en energibombe i seg sjøl og hvis ikke de andre på scena og vi i salen ikke blei tent av herrene Mjåset Johansen og Nilssen – som aldri gikk i veien for hverandre, de har liksom ikke behov for det – så må det ha vært noe grunnleggende feil med dem og oss.

Vi snakker verdensklasse rund baut her: Lien imponerer med sitt klangmesterskap, sin lytteevne og sin lyriske tilnærming, Neset er både teknisk og uttrykksmessig i en helt egen liga – det er altså ingen begrensninger hos den karen anno nå og Mjåset Johansen og Nilssen utfyller og utfordrer hverandre med sin virtuositet og sin vilje og evne til hele tida å være på tilbudssida.

Og så Andersen da. Med et repertoar bestående av et lite titalls låter fra hans rikholdige arkivskap helt tilbake til begynnelsen av 70-tallet med høydepunkter som «Little Song», «Nesten seinere», balladen «Tagreta» som er 50 år gammel, men svært sjeldent spilt og herlige «Landlooper» til slutt, alt mesterlig lydratta av Asle Karstad – som befinner seg på samme nivå som de på scena – sprer han altså vibber på et vis som jeg opplever han er helt aleine om. Det han styrer med sin store og varme basstone, elegante elektronikk- og loopbruk, enorme musikalitet og ikke minst hans smittende smil, er altså så livgivende, så ekte og så musikalsk og sjelelig varmende at blodtrykksmedisinen nesten blei glemt.

For en lykkepille av en konsert – den blir sittende i lenge. Svært lenge!

Kvelden blei for min del innleda med et sjeldent, men veldig hyggelig gjenhør med The Source. Bandet, som har eksistert siden 1993 med Øyvind Brække på trombone, Per Oddvar Johansen på trommer og Trygve Seim på saksofoner, men med diverse bassister – Mats Eilertsen siden 2005, har hele tida hatt en slags høyst personlig Ornette Coleman-tilnærming til musikken sin.

Mest kjent for et større publikum er de for de enorme og fantastiske julekonsertene sine og før coronaen ramma oss alle, skulle de ta seg av åpningskonserten under Oslo Jazzfestival med en rekke gjester fra inn- og utland. Slik blei det ikke, men The Source på egne bein holder lenge det.

Vi har med fire særdeles langt framskredne musikanter å gjøre som vil det samme og som ofte uttrykker seg kollektivt. Til tross for det går de aldri i veien for hverandre, men med sine utvidede lytteegenskaper tar de både hverandre og oss med til stjeldent framviste steder. Eksempel: Trommeslager Per Oddvar Johansen er som en god fotballdommer; han er der hele tida, sjøl om vi nesten ikke merker han. Herlig.

Med disse lørdagsopplevelsene takker jeg for årets festival. Øyvind Skjerven Larsen, med sin ypperlige lille stab, skal ha all mulig ære for sin første runde som festivalsjef og Ellen Horn, som takker av nå, skal ha mange slags takk for sine år som styreleder. Vi gleder oss allerede til 2021-festivalen – i normalitetens navn får vi håpe.