Det tyske storbandet Jazzrausch Bigband spiller i snitt 120 jobber per år – over hele verden. Det gjør det til kanskje verdens mest ettertrakta storband og årsaken er åpenbar: musikken går på tvers av de fleste vedtatte normer.

Jazzrausch Bigband, med base i München, blei etablert i 2014. Allerede året etter blei bandet artist in residence på en av de mest anerkjente technoklubbene i Europa, Harry Klein i hjembyen. Det var jo intet mindre enn en sensasjon i seg sjøl – et storband på en technoklubb! Men etter å ha tilbragt tid sammen med bandets to seineste utgivelser, så skjønner jeg tankegangen og jeg begriper også hvorfor bandet har blitt en suksess både på Harry Klein – navnet på den legendariske tyske krimhelten Derricks høye hånd – og på verdensbasis.

Under ideologisk og musikalsk ledelse av trombonisten Roman Sladek og ikke minst elektronikeren Leonhard Kuhn, har Jazzrausch Bigband utvikla et helt eget uttrykk. Jovisst er det er et band det swinger og groover av i ganske så tradisjonell jazzforstand, men måten de har inkorporert house, techno og EDM-elementer gjør at de definitivt snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

På årets utgivelse, «Beethoven´s Breakdown», får vi fire Beethoven-«låter», inkludert «Måneskinnssonaten», og en firedelers sonate skrevet av Kuhn der den svenske trombonegiganten Nils Landgren også gjester. Jovisst er det mulig å kjenne igjen Beethovens melodier, men de er tildels godt skjult – det er mer Beethovens ånd som fortsatt finnes her i svært moderne drakt.

Det er tøff, hip og definitivt annerledes storbandmusikk. Den kommer også som en naturlig oppfølger til «Dancing Wittgenstein» som kom for to år siden og som har blitt liggende i marinade i heimen siden. Der har Kuhn skrevet mesteparten av materialet, men tanken og den musikalske filosofien er den samme som nå. Vokale innslag er det også mer plass til her og instrumentalsolister av høy byrd får absolutt slippe til også.

Ofte får jeg en slags funk remix-følelse – spesielt på «I Want to Be a Banana», men hele tida med storbandoverbygning og jeg tviler ikke på at filosofen Ludvig Wittgenstein ville ha digga uttrykket også. Dette er musikk som snakker både til dem som vil ha «ny» storbandmusikk å lytte til og hygge seg med og definitivt til dem som sverger til avansert dansemoro også. Her er det like mye pop og rock involvert som jazz – egentlig i en ganske så frisk fusjon.

Det tok meg litt tid til å bli vant til og komfortabel med Jazzrausch Bigband sitt uttrykk, men etter hvert er det lett både å bli fascinert av hva og hvem de er og samtidig slå fast at Jazzrausch Bigband godt kan være et svært viktig bidrag til å flytte grensene for storbandmusikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.