Nå har jeg hørt og blitt fascinert av energien og livsbejaenheten til Arild Andersen et par-tre ganger i løpet av noen tiår, men jeg tviler på om noen av dem kommer opp mot denne fantastiske seansen under Oslo Jazzfestival.

Torsdag fikk Arild Andersen beskjed om at Sagn-festen måtte avlyses. Rådyr var gode, men Andersen har god erfaring med å kaste seg rundt også når det trengs. Jeg var ringside på Kongsberg et år da den danske pianisten Carsten Dahl måtte kaste inn håndkleet en sein kveld dagen før konsert. Morran etter satt den polske stjernepianisten Marcin Wasilewski på flyet fra Warszawa og du verden for en konsert det blei.

Denne gangen måtte et heilt band erstattes, men fire telefoner seinere fra maestroen var alt på plass. Trommeduoen Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen har hygga seg sammen før, blant annet i Nilssens Supersonic Orchestra og i Trondheim Jazzorkester – det var vel ganske liten tvil om de ville funke sammen. Begge har jo også jobba med Andersen, men hver for seg. Tangentist Helge Lien og tenor- og sopransaksofonist Marius Neset kjenner jo også bassnestoren godt – seinest fra åpningskonserten under Moldejazz.

Molde-konserten var strålende for det den skulle være – en slags historietime i forbindelse med festivalens jubileum. Denne konserten blei faktisk ganske så annerledes og på sitt vis enda bedre. Årsakene kan sikkert være mange, men her fantes det ingen begrensninger på noe som helst – Andersen stod helt fritt. I tillegg var rytmetruppen der ute på høyre kant en energibombe i seg sjøl og hvis ikke de andre på scena og vi i salen ikke blei tent av herrene Mjåset Johansen og Nilssen – som aldri gikk i veien for hverandre, de har liksom ikke behov for det – så må det ha vært noe grunnleggende feil med dem og oss.

Vi snakker verdensklasse rund baut her: Lien imponerer med sitt klangmesterskap, sin lytteevne og sin lyriske tilnærming, Neset er både teknisk og uttrykksmessig i en helt egen liga – det er altså ingen begrensninger hos den karen anno nå og Mjåset Johansen og Nilssen utfyller og utfordrer hverandre med sin virtuositet og sin vilje og evne til hele tida å være på tilbudssida.

Og så Andersen da. Med et repertoar bestående av et lite titalls låter fra hans rikholdige arkivskap helt tilbake til begynnelsen av 70-tallet med høydepunkter som «Little Song», «Nesten seinere», balladen «Tagreta» som er 50 år gammel, men svært sjeldent spilt og herlige «Landlooper» til slutt, alt mesterlig lydratta av Asle Karstad – som befinner seg på samme nivå som de på scena – sprer han altså vibber på et vis som jeg opplever han er helt aleine om. Det han styrer med sin store og varme basstone, elegante elektronikk- og loopbruk, enorme musikalitet og ikke minst hans smittende smil, er altså så livgivende, så ekte og så musikalsk og sjelelig varmende at blodtrykksmedisinen nesten blei glemt.

For en lykkepille av en konsert – den blir sittende i lenge. Svært lenge!

 

Kvelden blei for min del innleda med et sjeldent, men veldig hyggelig gjenhør med The Source. Bandet, som har eksistert siden 1993 med Øyvind Brække på trombone, Per Oddvar Johansen på trommer og Trygve Seim på saksofoner, men med diverse bassister – Mats Eilertsen siden 2005, har hele tida hatt en slags høyst personlig Ornette Coleman-tilnærming til musikken sin.

Mest kjent for et større publikum er de for de enorme og fantastiske julekonsertene sine og før coronaen ramma oss alle, skulle de ta seg av åpningskonserten under Oslo Jazzfestival med en rekke gjester fra inn- og utland. Slik blei det ikke, men The Source på egne bein holder lenge det.

Vi har med fire særdeles langt framskredne musikanter å gjøre som vil det samme og som ofte uttrykker seg kollektivt. Til tross for det går de aldri i veien for hverandre, men med sine utvidede lytteegenskaper tar de både hverandre og oss med til stjeldent framviste steder. Eksempel: Trommeslager Per Oddvar Johansen er som en god fotballdommer; han er der hele tida, sjøl om vi nesten ikke merker han. Herlig.

Med disse lørdagsopplevelsene takker jeg for årets festival. Øyvind Skjerven Larsen, med sin ypperlige lille stab, skal ha all mulig ære for sin første runde som festivalsjef og Ellen Horn, som takker av nå, skal ha mange slags takk for sine år som styreleder. Vi gleder oss allerede til 2021-festivalen – i normalitetens navn får vi håpe.