Noe forteller meg at det ikke er så plagsomt mange her hjemme som kjenner til den portugisiske trommeslageren og komponisten Pedro Melo Alves. De som vil utfordre seg sjøl bør gjøre noe med det.
I fjor fikk den nå 28 år unge Pedro Melo Alves muligheten til å sette sammen et helt spesielt band i forbindelse med et bestillingsverk som festivalen Jazz No Parque i Porto ga han muligheten til. Om det var besetninga eller musikken som kom først, aner jeg ikke – noe forteller meg at Melo Alves hadde begge deler i hodet mer eller mindre samtidig. Slik det høres ut er dette nemlig musikk som kun kan ha blitt unnfanga av akkurat disse sju.
Denne utgivelsen forteller oss minst to ting: det skjer mye spennende i portugisisk jazz og tilliggende dalstrøk og det meget oppegående selskapet der nede, Clean Feed Records, er veldig dyktig til å videreformidle mye av det som skjer.
Denne «suiten», bestående av fem deler, er tilsynelatende åpen og fri musikk i et grenseland mellom impro, samtidsjazz og klassisk samtidsmusikk. Med ei besetning av tre stemmekunstnere, Aubrey Johnson, Beatriz Nunes og Mariana Dionísio, og et «komp» bestående av den amerikanske bassisten Mark Dresser, gitaristen Abdul Moimême, den franske pianisten Eve Risser samt sjefen på trommer og perkusjon, blir det skapt samtaler via ekskursjoner som ingen av oss har fått være med på eller har hørt tidligere.
Dette er kompromissløs musikk basert på sju helt spesielle stemmer som både kollektivt og individuelt utfordrer både seg sjøl, medmusikantene og oss. Pedro Melo Alves forteller oss på første forsøk at han er en musikant, komponist og bandleder vi bør følge med nysgjerrighet i åra som kommer.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
In Igma
Clean Feed Records/MusikkLosen
