Det musikalske- og ekte-paret Adegoke Steve Colson og Iqua Colson nyter stor anerkjennelse i AACM- miljøet, men her hjemme er de nesten ukjente. Det kan det gjøres noe med nå.

Pianisten Adegoke Steve Colson og vokalisten Iqua Colson møttes på Northwestern University allerede i 1970. Såvidt jeg har skjønt har de altså vært et par på de fleste vis i over 50 år! Imponerende i seg sjøl. De har åpenbart vært sentrale skikkelser i Chicagos AACM-miljø både som bandledere, komponister og pedagoger, men her får vi også møte de som musikanter.

Egen saker

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi får høre komposisjoner av de to – i all hovedsak er det pianøren som står for dem. De er henta fra store deler av de tos karrierer og går altså delvis mange tiår tilbake. AACM-filosofien ligger der som et fundament, men Colson er så avgjort en melodiker og rytmiker som slekter kraftig på Thelonious Monk og Muhal Richard Abrams. Vi får blant annet servert en hyllest til Freddie Hubbard.

Når han og fruen så har invitert med seg Andrew Cyrille på trommer og Mark Helias på bass – virkelig to storheter innen moderne amerikansk jazz – så vet vi at grunnmuren er i de beste hender.

Fruen, som møter oss både med tekst og ordløst, er med på de fleste låtene og viser oss et hun har ei egen, om enn ikke stor, stemme. I tekstene, og for så vidt i musikken også, så spres det sterke budskap om hva de mener om den verden de og vi lever i.

Underskogen

Dette har vært et flott møte med en del av underskogen i moderne amerikansk jazz jeg i alle fall ikke kjente plagsomt godt til. Her blir det ikke flytta på noen merkesteiner og paret Colson vil ikke komme til å toppe verken leser- aller kritikeravstemninger i tida som kommer. Likevel har det vært flott påfyll fra nye, men likevel erfarne stemmer.