Vokalisten Siril Malmedal Hauge og pianisten Kjetil Mulelid er etter hvert etablerte og flotte stemmer i norsk jazzliv. Her inviterer de oss til et duomøte som tar begge opp til et nytt nivå – helt der oppe.

Siril Malmedal Hauge (31) og Kjetil Mulelid (32) møttes på den navngjetne jazzlinja i Trondheim for ti år siden. I tida som har gått siden den gang har vi møtt de to i en rekke konstellasjoner både hver for seg og sammen. Heldigvis vokste også ønsket om å foreta en duoekskursjon frem og “Blues and Bells” forteller oss at her har vi og resten av den musikkinteresserte verden blitt servert en duo som umiddelbart forteller oss at de har noe helt eget å melde og samtidig leverer på et høyst personlig og skyhøyt nivå.

Her hjemme har vi vært bortskjemt med duoer med denne besetninga som har lagt lista skyhøyt og dermed gitt etterkommerne noe flott å strekke seg etter. Jeg tenker spesielt på Radka Toneff og Steve Dobrogosz og Sidsel Endresen og Jens Christian Bugge Wesseltoft. Duoutrykk som hører hjemme blant det aller ypperste som har vært trylla frem på Tellus med andre ord.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Med si klokkeklare stemme og flotte formidlingsevne, som heldigvis er miksa så langt frem i lydbildet at vi får med oss alle detaljene, bekrefter Malmedal Hauge at hun er en vokalist som hører hjemme helt der oppe og det på tvers av mange sjangre. Når hun så har perfekt reisefølge i det lyriske og uttrykksfulle pianospillet til Mulelid, så betyr det at vi har fått en ny stjerneduo her til lands – en duo som har alt i seg til å gjøre det stort også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Med et repertoar bestående av egne låter, standardlåter som “Never Let Me Go”, “Emily”, “Blame It On My Youth”, “Body and Soul” og “For All We Know” samt Nick Drakes “Northern Sky” og Cocteau Twins´ “Cherry-Coloured Funk” – ukjent for meg, men en usedvanlig tøff versjon, og med framifrå gjestehjelp av trompeter Hildegunn Øiseth og fløytist Henriette Eilertsen på noen av spora, så blir dette både originalt, vakkert og viktig.

Mer nedpå og naken avslutning enn det de to gir oss med “For All We Know”, skal vi lete lenge etter. Og hvorfor i alle dage skal vi lete? Vi har jo blitt gitt “Blues and Bells”, som både er mørk og lys og som er en duoutgivelse som bli stående i tiår fremover.

PS Digitalt blir det hele avslutta med Mulelids “Kanskje i morgen” som det ikke blei plass til på vinylen.