Brad Mehldau er definitivt en av pianojazzens aller flotteste og mest unike stemmer anno i dag. Det bekrefter han nok en gang med denne Beatles-ekskursjonen samt en ekstra litt overraskelse til slutt.

For de som har fulgt Brad Mehldau (52) gjennom store deler av hans karriere, så burde det ikke komme som noen stor overraskelse at han har gitt seg i kast med deler av Beatles-skatten. Opp gjennom hans stadig mer suksessrike karriere har Mehldau nemlig tolka en rekke kjente pop- og rockelåter. I coverteksten her skriver Mehldau en god del om hva og hvem som har inspirert han fra starten og artister som Billy Joel, The Zombies, Supertramp og Beach Boys står høyt på lista. Etter hvert kom også Beatles, Queen og David Bowie på banen. Det er svært interessant lesning som alltid fra den særdeles reflekterte Mehldau og hvorfor akkurat Beatles-universet snakka så voldsomt til han, forklarer han på et flott vis.

19. og 20. september 2020 inntok Mehldau Philharmonie de Paris og her blir vi servert det som Mehldau åpenbart mente han lykkes best med fra de to dagene. Det betyr “I Am the Walrus”, “Your Mother Should Know”, “I Saw Her Standing There”, “For No One”, “Baby´s in Black”, “She Said She Said”, “Here, There and Everywhere”, “If I Needed Someone”, “Maxwell´s Silver Hammer” og “Golden Slumbers”. Ikke akkurat de “største” Beatles-låtene, men de som Mehldau fant mest utfordrende. Som toppen på kaka avslutter Mehldau festen med Bowies klassiker “Life on Mars?”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mehldau åpner opp helt nye dører til dette ganske så kjente universet. Han inviterer oss inn i en unik klangverden og rytmisk og harmonisk er det spennende hele veien. Mehldau er tro mot melodiene og stikker ikke veldig av, men hans bruk av dynamiske virkemidler gjør at man blir sittende ytterst på stolsetet fra første til siste anslag.

Jeg har vært Beatles-fan siden barndommen. Når jeg så har vært Brad Mehldau-fan i flere tiår også, så har dette blitt en fusjon veldig etter mitt hjerte.

Duoen Picidae – hakkespett på latin – forhaster seg ikke. Debuten kom i 2016 og nå har de heldigvis funnet det for godt å gi oss en oppfølger. Jeg var begeistra den gangen og jeg er minst like begeistra nå.

Det kommer absolutt ikke som noen bombe at det kommer mye vakkert og spennende fra Sørlandet. Det finnes det mange eksempler på, men jeg må innrømme at jeg nesten hadde glemt Picidae sitt bidrag til akkurat det. Sigrun Tara Øverland, som har skrevet all tekst og musikk, både synger og spiller en rekke instrumenter og Eirik Dørsdal, som spiller trompet og mye, mye mer, forteller oss umiddelbart at de har lagt til mye ny livsvisdom i tillegg til hvor vi møtte de sist og det gir seg også utslag i musikken.

Med sin lyse og særdeles tiltalende stemme tar Øverland oss med inn i et lyrisk univers der det er særdeles lett å bli fascinert og forført. Hun gir tekstene og tolkningene sine luft og plass til å smyge seg inn under huden – hun har dette spesielle som ikke er mulig å lære noe sted: enten har man Det eller så har man ikke Det. Sigrun Tara Øverland har Det altså.

I tillegg til å synge inderlig vakkert i et landskap som henter uhemma fra både jazz, pop og singer-songwriter- universene, så spiller Øverland også lyre, autoharpe, dulcimer, gitar og enda mer. Sammen med Dørsdals Henriksen/Molvær-inspirerte trompetspill, samt hans traktering av synthbass, elektronikk, calimba og mye mer, har det ført det til et usedvanlig spennende og annerledes landskap som på noen spor også blir gjesta av blant andre Jo Berger Myhres bass.

Det tok altså sin tid før Picidae vendte tilbake til Tellus og landa her blant oss. Nå er ventetida over og du verden så velkommen tilbake de skal være.

Det nærmer seg sju år siden jeg hørte den italienske pianisten Simona Premazzi for første gang. Nå dukker hun heldigvis opp igjen og nå i soloformat.

Simona Premazzi (47) kommer fra Milano-traktene og har åpenbart en solid pianistisk og musikalsk utdannelse bak seg. Etter at fundamentet hadde blitt lagt på hjemmebane i Italia, så gikk turen til det forjettede jazzland USA i 2004. Der har hun blitt værende og har markert seg kraftig på New Yorks enorme jazzscene blant annet sammen med kjente bandledere som saksofonisten Greg Osby og trompeteren Jeremy Pelt.

På mitt første møte med henne, “Outspoken” fra 2016, hadde hun med seg blant andre saksofonisten Dayna Stephens og trommeslageren Nasheet Waits. Det mer enn antyder hvilket nivå Premazzi befinner seg på.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Dette er hennes sjette album under eget navn og hennes aller første soloutflukt. Premazzi har absolutt ingen problemer med å fylle rommet med sin eminente teknikk og sin enorme oversikt helt fra den klassiske verdenen til jazzmodernister som Thelonious Sphere Monk og Andrew Hill.

Premazzi byr på fem egne komposisjoner, der blant annet Bach-inspirasjonen er tydelig, standardlåtene “In the Still of the Night”, “My Heart Stood Still” og “On a Slow Boat to China” samt “Monk´s Mood” og Andrew Hills “Smoke Stack”.

Alt dette tolker Premazzi med temperament og finfølelse. Det er en nydelig klang i hennes anslag og hun lar både musikken og oss puste underveis. Simona Premazzi er enkelt og greit ei stemme det både er behagelig og givende å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Jazzens veier er uransakelige og herlig er det. Det har denne gangen ført til at Per Husbys debutplate “Peacemaker” fra 1977 via et engelsk nerdeselskap for første gang siden den gang er mulig å oppdrive igjen – på vinyl, må vite.

Det finnes noen millioner jazzskiver der ute å velge mellom. Hvordan og hvorfor folka bak BBE Music borte på fotballøya valgte akkurat den “glemte” debuten til akkurat Per Husby er ikke så lett å begripe – opphavsmannen vet det heller ikke, men usedvanlig hyggelig er det uansett.

Husby dro fra sin hjemby Oslo til Trondheim for å bli sivilingeniør. Det blei han da også, men heldigvis så tok jazzen han og så vidt jeg vet så har Husby aldri jobba en dag som ingeniør. Hva det faget gikk glipp av aner jeg ikke, men norsk jazz har i alle fall veldig mye å takke for at han fant gresset grønnere på den andre sida av teknikergjerdet.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Bakgrunnen for arrangementene som er så sentrale på denne skiva, og som Husby gjør utmerket rede for i den nye coverteksten, var en festivaljobb Asmund Bjørken blei invitert til i Molde. Bandet bestod av Trondheims-musikanter som ikke hadde sin styrke i bladlesing. Det førte til at det blei med den jobben i Molde.

Husby, som gjennom ei lang karriere har vist seg å være en initiativtaker som ikke veldig lett lar seg stoppe, ville gjøre noe mer ut av musikken og forhørte seg med sine favoritter i Oslo-miljøet om de kunne tenke seg å være med i studio og spille den inn. Og alle svarte ja!

Det betyr at de tre saksofonistene Harald Bergersen, Bjørn Johansen og Knut Riisnæs, trompeteren og flygelhornisten Bernt Steen, trommeslager Svein-Erik “Atom-Jørgen” Gaardvik og bassist Carl Morten Iversen og sjefen sjøl på piano, samla seg rundt et knippe kjente låter som “Au Privave”, “Bloomdido”, “The Masquerade Is Over”, “Confirmation”, “Lush Life”, Kenny Wheelers “Smatta” og et par Husby-komposisjoner.

Dette lille “storbandet” låter som ei kule og for en solist vi hadde blant oss i Bjørn Johansen og som det swingte av Atom-Jørgen! Knut Riisnæs tar vi nesten for gitt nå, men du verden så personlig og tøft det låt av han allerede den gangen.

Knut Borge skrev en herlig covertekst som heldigvis er med nå også og som nesten er verdt inngangspengene aleine. Og de nerdete og idealistiske engelskmennene har funnet frem det upperste, som Borgulfsen ville sagt, av vinyl å gi ut musikken på – over fire LP-sider, må vite.

Dette er kvalitetsjazz med stor J av den tidløse sorten og både Per Husby og BBE Music skal ha all mulig slags takk for innsatsen.

Her om dagen gikk jeg glipp av Chris Potters konsert i Oslo. Da hjelper det med denne strålende liveskiva fra Village Vanguard i New York.

Sjøl om Chris Potter “bare” er 52 år, så føles det som om jeg alltid har hørt om og hørt hans utrolig ekspressive saksofontone. Mye av årsaken er sjølsagt at han allerede som tenåring blei oppdaga av trompeteren Red Rodney – en av Charlie Parkers svirebrødre på alle slags vis. Det skjedde i Potters lille hjemby Columbia i South Carolina og ferden gikk raskt til The Big Apple der “alle” raskt ville ha en bit av Potter – et sjeldent talent.

Etter hvert har Potter, som her spiller kun tenorsaksofon, men som har mange andre horn i arsenalet også, i stadig større grad prioritert sine egne prosjekt. Det er det mulig å forstå. Han har nemlig veldig mye høyst personlig på menyen og du verden så det swinger og groover av alt Potter gjør – også denne kvelden/dissekveldene i februar i fjor.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Her tyter det energi og skapervilje- og evne ut av hver eneste tone i et repertoar bestående av kun coverlåter. Det er likevel ikke de låtene du hører på jamsession rundt om på Tellus: “You Gotta Move” av Mississippi Fred McDowell, folketonen “Nozani Na” fra Amazonas som Heitor Villa-Lobos har transkribert, “Blood Count” av Billy Strayhorn, Charlie Parkers “Klactoveedsedstene”, Antonio Carlos Jobim, Chico Buarque og Vinicius de Moraes´ “Olha Maria” og spiritualen “Got the Keys to the Kingdom” som avslutning. Alt dette setter Potter med sin fantastiske teknikk og sin unike tone og uttrykksfullhet et voldsomt liv i fra første takt.

Når Potter for sikkerhets skyld – nå er det slik at “alle” vi spille med han – har alliert seg med et kanonlag bestående av Scott Colley på bass, som også var med i Oslo, barnebarnet til ikonet Roy Haynes , Marcus Gilmore, på trommer og Craig Taborn på piano, så har det ført til at dette har blitt ei liveinnspilling fra det ikoniske kjellerlokalet Village Vanguard, der noen av klodens mest berømte liveinnspillinger er gjort, av det det sjeldne slaget.

Dette er enkelt og greit jazzkunst på alle høyeste nivå med noen av vår tids aller beste herrer samla på et brett. Saker!

Hva skjer når en sveitser, en sør-koreaner og tre nordmenn møtes i Bergen? Det oppstår spennende musikk.

Det er kanskje ikke den mest åpenbare konstellasjonen dette: Andri Schärli fra Sveits på saksofon, initiativtaker og komponist for Cort Piil, SooHyun April Jang fra Sør-Korea på fiolin, Thomas Aurlund Lossius på bass, Amund Nordstrøm på trommer og Peter Søreide på gitar – alle fra kjempers fødeland. Men bandet, som så dagens lys i Bergen i 2018, har så definitivt brukt tida frem til innspillinga blei gjort på et svært godt vis.

Noe forteller meg at de fem har møttes i miljøet rundt Grieg-akademiet i republikken Bergen og raskt funnet frem til at de hadde mye musikalsk å snakke om og utforske.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Utgangspunktet har vært Schärlis opplevelse av å flytte til et nytt land og et nytt miljø. Det betyr melodiske ekskursjoner med både melankoli, positivitet og livsbejaenhet i seg. Det dreier seg om å utforske noe nytt og å forlate det man er trygg på.

Jeg skal ikke påstå at jeg hele tida greier å avdekke hvor Schärli til enhver tid befinner seg i sin reise, men uansett så er det en fascinerende musikalsk utflukt med dyktige folk som reiseledere vi blir invitert med på.

Nok en gang krysses det grenser og denne gangen fra musikere fra tre land med Bergen som base. Det skjer mye spennende mellom de sju fjell også.

Det var Pat Metheny som utbrøt det etter å ha spilt med Paal Nilssen-Love i Molde sammen med Arild Andersen på begynnelsen av 2000-tallet. Her kommer det fire bekreftelser på hvorfor PNL nyter så stor og velfortjent anerkjennelse.

Jeg har hatt gleden av å følge Paal Nilssen-Love (48) og hans musikk i rundt 30 år. Jeg har vært fascinert fra starten og er om mulig enda mer fascinert nå. Hvorfor? det virker som om Nilssen-Loves oppkomme av ideer, pågangsmot, kreativitet og usedvanlige energi ikke har noen grenser. Han turnerer ustoppelig verden rundt, han er fullstendig kompromissløs, han etablerer nye band og han slutter aldri å overraske.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

På sett og vis så var det sammen med mentor og impro-retningsgiver Frode Gjerstad det hele starta hjemme i Stavanger for Nilssen-Loves del. De har holdt kontakten hele veien siden tenåringen Paal så impro-lyset og de gjør det heldigvis fortsatt. En maidag i 2021 møttes Gjerstad med sin altsaksofon, fløyte og klarinett, trekkspiller Kalle Moberg og Nilssen-Love på et unikt gong-oppsett i Gamle Aker kirke i Oslo.

I løpet av 49 minutter, i et strekk, føres det samtaler som aldri har blitt ført før og som aldri kommer til å bli ført igjen. Det er åpent, fritt, kompromissløst og med ei retning som har vært staka ut i flere tiår.

I september samme år møttes et av Nilssen-Loves hovedprosjekt de seineste åra, Large Unit, også i Oslo. Det har ført til to skiver – to alen av samme slag. All musikken er med Nilssen-Loves bumerke på seg og her skal ingen være glemt, men alle nevnt: Kristoffer Berre Alberts (alt-, tenor- og barytonsaksofon), Celio de Carvalho (perkusjon), Ketil Gutvik (gitar), Klaus Ellerhusen Holm (klarinett, alt- og barytonsaksofon), Per Åke Holmlander (tuba), Tommi Keränen (elektronikk), Lotte Krüger (harpe), Richard Köster (trompet), Marthe Lea (blikkfløyte og tenorsaksofon), Kalle Moberg (trekkspill), Jon Rune Strøm (bass), Christian Meaas Svendsen (bass), Andreas Wildhagen (trommer og perkusjon), Mats Äleklint (trombone) og sjefen sjøl på trommer, perkusjon, gonger og cymbaler.

Alt er spilt inn live i studio, bortsett fra elektronikken og harpa som er overdubba i etterkant. Large Unit er en kohort som har fått utvikle seg over tid og som det er ei retning i, på og ved som det har vært veldig spennende å følge.

Løst og fritt, javel, men samtidig ofte strukturert og melodisk på et høyst personlig vis. Lydlandskapene Large Unit skaper kan ikke sammenliknes med noe annet. Her er det kollektive improvisasjoner, her er det passasjer som er arrangerte, her er det soloutflukter fra strålende solister – stort sett Large Unit på et nytt og spennende sted i organismens utvikling.

Så er det Paal Nilssen-Love Circus – et ferskt band i sammenlikning med Large Unit. Her får vi møte PNL i en ganske så annen setting og med ei totalt annerledes besetning: Signe Emmeluth på altsaksofon, Thomas Johansson på trompet, Oddrun Lilja på gitar, Kalle Moberg på trekkspill, Christian Meaas Svendsen på både akustisk og elektrisk bass og ikke minst vokalisten Julianna Venter – ei totalt annerledes stemme, bokstavelig talt.

Tøft, utadvendt, morsomt, men sjølsagt høyst personlig og ikke minst kompromissløst som alltid i et mer låtbasert univers enn med Large Unit .

Paal Nilssen-Love, som må være en av the hardest working men in jazz business – når hviler han, forresten?, har hatt og har ei strålende karriere. Han er som sagt kompromissløs, han er en initiativtaker, han er en unik bandleder og han er en trommeslager og perkusjonist i verdensklasse innenfor det uttrykket han har valgt å dedikere livet sitt.

Til tross for at fiolinisten Sara Caswell har spilt ei ganske så sentral rolle i amerikansk musikkliv de siste vel 20 åra, så er dette mitt første med hennes musikk. Det var på høy tid!

Hva har esperanza spalding – som nå vil at navnet hennes skrives slik, Linda May Han Oh, Henry Threadgill, Fred Hersch, Bruce Springsteen, Brad Mehldau, John Patitucci og mange, mange andre til felles? Kanskje flere ting, men definitivt at de alle har benytta seg av Sara Caswells utsøkte musikalske kvaliteter.

Mye av grunnen til at at det har tatt 17 år siden Sara Caswell (45) har gitt ut musikk under eget navn, er sjølsagt hennes usedvanlig travle timeplan der hun i tillegg til å være ettertrakta som sidekvinne også underviser mye, blant annet på Berklee.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Caswell har to egne fonogram på samvittigheten, “First Song (2000) og “But Beautiful” (2005). Senere har hun altså vært travel med andres musikk, men samtidig hatt sin egen kvartett som hun har spilt mye med live. Gitaristen Jesse Lewis, bassisten Ike Sturm og trommeslageren Jared Schonig har vært med henne lenge og insisterte etter hvert på at de måtte gå i studio og gi ut plate med materialet de hadde jobba intenst og mye med.

Heldigvis lot Caswell seg overtale og med et repertoar bestående av både egne låter, og blant annet Kenny Barrons “Voyage”, Egberto Gismontis “7 Anéis” og Antonio Carlos Jobims “O Que Tinha de Ser”. Og Jobim-låta spiller Caswell for sikkerhets skyld på noe så eksotisk som ei “Hardanger d´amore”-fele!

Caswell er intet mindre enn en strålende jazzfiolinist og du verden som det swinger av spillet hennes. Jeg har den største forståelse for at “alle” vil ha henne med på prosjektene sine, men som hun fortjener å vise seg frem som sjef igjen også. På fire av de ni spora gjester også vibrafonisten Chris Dingman – det skader på ingen måte og gir “The Way to You” ekstra og flott krydder.

Sara Caswell – eller jeg eller begge to – venta alt for lenge med å etablere vårt vennskap. Nå er det heldigvis gjort og jeg lover å holde ørene åpne når hun gir lyd fra seg i fremtida.

Simon Westman leder en usedvanlig fin “ny” pianojazztrio og forteller oss at i Göteborg skjer det mye spennende og vakkert.

Ny er absolutt en sannhet med modifikasjoner. Simon Westman har nemlig rukket å bli 43 år ung og trioen ga ut sin debutskive, “Stay a While”, i 2020. Likevel er dette mitt aller første møte med Westman og hans musikk. Jeg skjønner jeg har gått glipp av noe vakkert.

Westman, en langt framskreden lyriker ved flygelet, har skrevet sju av de åtte låtene. Uten unntak snakker vi om usedvanlig flotte melodier som inviterer til et univers der skjønnheten får fritt spillerom.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Med seg i trioen har Westman bassisten Magnus Bergström og trommeslageren Magnus Gran – to andre helt nye bekjentskaper fra Göteborg-miljøet. De tre kler hverandre på et flott vis – de vil den samme veien og de vet hvordan de kommer dit.

Den eneste låta Westman ikke har skrevet, er Olle Adolphsons “Siv och Gunne”. Den er like vakker som de sju andre. Det er der både styrken og den smule svakheten i uttrykket i trioen ligger: det hele kan bli for vakkert, for motstandsløst fra tid til annen.

Når det er sagt så har jeg hygga meg veldig med Simon Westman Trio. Det kommer jeg garantert til å gjøre en rekke ganger i tida som kommer også.

Det den samiske multiinstrumentalisten, joikeren og strupesangeren Torgeir Vassvik gir oss med sin første soloutgivelse er langt bortenfor det meste.

Jeg har hatt gleden av å møte på Torgeir Vassvik (60) fra Gamvik i Finnmark ved flere anledninger. Noen ganger har han samarbeida med glitrende jazzmusikere som Arve Henriksen og Anders Jormin på sine utgivelser, men nå, på hans fjerde utgivelse under eget navn, gjør han nesten alt aleine. Unntaket er det 20. og siste sporet og det skal jeg komme tilbake til.

Vassvik har vært med på mangt og mye i sin karriere – helt fra gutterommet til store scener. Fra gutterommet har han tatt med seg mandolinen og gitaren og her har han supplert med minst 13 andre instrumenter som har kommet hans vei i løpet av livet, blant annet igil, birbyné – her er det bare å google i vei, samt rammetromme, gong og elektronikk.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Mutters aleine inviterer han oss i en rekke landskap som han har skapt opp gjennom åra eller som er unnfanga der og da. Vassvik tar så avgjort vare på sine samiske røtter, men han er også en improvisator som definitivt tar sjansen på å flytte grenser. Dette visittkortet er spennende, annerledes og djupt personlig.

Det eneste sporet der Vassvik ikke er aleine er avslutningslåta der dattera Tuula Sharma Vassvik, en aktivist som kjemper for samefolkets rettigheter, synger og spiller noe som heter guitarlele – også det helt aleine. Her blir tradisjonen tatt vare på og ført videre og jeg hadde ikke blitt veldig overraska om etterkommeren til Torgeir Vassvik befinner seg i Oslo sentrum om dagen.