Duoen Picidae – hakkespett på latin – forhaster seg ikke. Debuten kom i 2016 og nå har de heldigvis funnet det for godt å gi oss en oppfølger. Jeg var begeistra den gangen og jeg er minst like begeistra nå.
Det kommer absolutt ikke som noen bombe at det kommer mye vakkert og spennende fra Sørlandet. Det finnes det mange eksempler på, men jeg må innrømme at jeg nesten hadde glemt Picidae sitt bidrag til akkurat det. Sigrun Tara Øverland, som har skrevet all tekst og musikk, både synger og spiller en rekke instrumenter og Eirik Dørsdal, som spiller trompet og mye, mye mer, forteller oss umiddelbart at de har lagt til mye ny livsvisdom i tillegg til hvor vi møtte de sist og det gir seg også utslag i musikken.
Med sin lyse og særdeles tiltalende stemme tar Øverland oss med inn i et lyrisk univers der det er særdeles lett å bli fascinert og forført. Hun gir tekstene og tolkningene sine luft og plass til å smyge seg inn under huden – hun har dette spesielle som ikke er mulig å lære noe sted: enten har man Det eller så har man ikke Det. Sigrun Tara Øverland har Det altså.
I tillegg til å synge inderlig vakkert i et landskap som henter uhemma fra både jazz, pop og singer-songwriter- universene, så spiller Øverland også lyre, autoharpe, dulcimer, gitar og enda mer. Sammen med Dørsdals Henriksen/Molvær-inspirerte trompetspill, samt hans traktering av synthbass, elektronikk, calimba og mye mer, har det ført det til et usedvanlig spennende og annerledes landskap som på noen spor også blir gjesta av blant andre Jo Berger Myhres bass.
Det tok altså sin tid før Picidae vendte tilbake til Tellus og landa her blant oss. Nå er ventetida over og du verden så velkommen tilbake de skal være.
«A Stray Labyrinth»
Nye Nor/Musikkoperatørene
