Det er ikke hver dag det dumper ned musikk fra Ann Arbor i Michigan i postkassa mi. Når det først skjer, så er det jo hyggelig at den varmer.

Jeg bryter sammen og tilstår at min kjennskap til jazzmiljøet i Ann Arbor står noe tilbake å ønske. Veldig mye som tyda på at det skulle ta seg opp, var det vel heller ikke. Derfor var det kjekt at noen over there hadde oppdaga bloggen Tor de Jazz og ville hjelpe meg ut av uvitenheten. Ikke nok med det: presseskrivet var til og med skrevet på norsk! Noen hadde gjort seg virkelig flid og det har de definitivt gjort med musikken også.

Lunar Octet er, tror det eller ei, en oktett som har eksistert helt siden 1984. Noen utskiftninger har det sjølsagt vært og aktiviteten har ikke vært like stor hele tida., men for noen år siden tok trommeslager Jon Krosnick initiativ til å revitalisere gjengen.

Bandet, som består av to saksofonister og en trompeter, gitar, piano, bass, trommer samt to perkusjonister, har fortsatt base i Ann Arbor, men siden musikerne etter hvert har slått seg ned rundt om i det forjettede land, så må aktiviteten foregå i godt planlagte perioder.

Det sier seg sjøl at dette er musikanter som stortrives i hverandres selskap og det sier også musikken oss – den er det nesten 75 minutter av – klart og tydelig. Både kollektivt og solistisk holdes det bra klasse og musikken, som i stor grad befinner seg i et afro-latinsk landskap, lukter det smil og svette av lang vei.

Dette er musikk både Ann Arbor og resten av verden for den sakens skyld trenger mye av i dag og i tida som kommer. Dette er nemlig musikk som kan hjelpe til å gi livsgnisten tilbake.

Kristoffer Kompen har fortalt omverdenen at han snart skal gifte seg. Det musikalske ekteskapet med Celio de Carvalho blei derimot inngått for mange år siden og lever åpenbart i beste velgående.

En time med trombone og perkusjon – kan det bli vel mye? Så langt i fra – og så er da disse 18 improvisasjonene så mye mer også. Trombonist Kompen har for anledninga også utstyrt seg med tuba, sag, schalmei (gudene vet sikkert hva det er for noe), perkusjon, djembe og ymse effekter, mens perkusjonist de Carvalho også har tatt med seg cajon, pandeiro, berimbau, alfaia, berimbau, repique, stemmebånd og diverse effekter til gards.

I utgangspunktet skulle man kanskje tro at det var et stykke vei fra Kompen (36) fra Oslo til de Carvalho (62) fra Brasil. Etter uendelig mange skolekonserter, mil og dager og netter sammen i musikkens tjeneste siden 2009, har det blitt tydelig at det er usedvanlig mye som forener de to og tydeligere og bedre formidla enn gjennom disse hyggelige møtene i løpet av coronatida, er det vanskelig å få det.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Musikken har vokst fram gjennom x antall jammer gjennom x antall år og coronatida har blitt benytta på best mulig vis til å dokumentere dette usedvanlig fruktbare samarbeidet som bare må være bygd på uendelig store doser empati – både menneskelig og musikalsk.

Vi blir servert 18 totalt forskjellige “låter”, men alle med én fellesnevner: dette er så livsbejaende, friskt, unikt og utfordrende som vel tenkelig.

Er du der at du trenger litt påfyll av en aller annen grunn, så har Celio de Carvalho og Kristoffer Kompen svaret på dine bønner. Er det slik at slik at du kun synes det vil være på sin plass med litt heftig, original og livsbejaende musikk, så er denne herlige timen løsninga der også.

Det ryktes til og med fra svært velinformert hold at også firbeinte, spesielt ved navn Thorvald, som til daglig er svært blid, om mulig har blitt enda blidere etter å ha hørt på musikken gjentatte ganger. Jeg tviler ikke.

Gratulerer med dagen alle sammen!

PS Denne musikken er kun å finne digitalt.

Du skal være ganske så godt bevandra i den amerikanske avantgardejazzen for å ha god oversikt over saksofonistene Larry Ochs og Aram Shelton. Her kommer det en flott mulighet til å gjøre noe med det.

Tenor- og sopraninosaksofonist Larry Ochs (72) og altsaksofonist Aram Shelton (44) kommer fra to generasjoner. Basert på hva vi får høre her, så er det absolutt ingen musikalske generasjonsmotsetninger ute og går her.

Mye av grunnen til at vi ikke kjenner veldig godt til disse herrene er nok at de har tilbragt mesteparten av sin karriere på den amerikanske vestkysten – nærmere bestemt i San Francisco. Det er jo ikke akkurat noen utkant, men oppmerksomheten rundt det som skjer der er ikke på New York.-nivå for å si det sånn.

Ochs kjenner de oppvakte fra Rova Saxophone Quartet, mens Shelton har jeg støtt på en gang tidligere i et frilynt duomøte med den København-bosatte norske trommeslageren Håkon Berre. Nå det kan meldes at de to også har samarbeida med folk som John Zorn, Mats Gustafsson, Nels Cline, Wadada Leo Smith og Peter Brötzmann, så mer enn antyder hvor vi befinner oss i det musikalske landskapet.

De åtte låtene, som de to sjefene har komponert halvparten av hver, er spilt inn med fem års mellomrom – i 2013 og 2018. Den svenske trommeslageren Kjell Nordeson, som huskes som vibrafonist i bandet School Days sammen med blant andre Ingebrigt Håker Flaten, Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark og som har bosatt seg i California, spiller ved begge anledninger, mens bassansvaret er fordelt mellom Mark Dresser og Scott Whalton.

Vi snakker et frilynt, men samtidig til dels melodisk kollektiv med store lyttere her. Dette akkordfrie samfunnet har røtter både i Ornette Colemans verden og i Chicagos AACM-univers. De fire/fem musikantene får godt med plass til å fortelle oss hvem de er og svarene de gir oss er at de er personligheter som fortjener mye mer oppmerksomhet enn de har blitt begunstiga med. så langt. Tøft og kompromissløst er det.

Julie Rokseth spiller ymse harper og broren Andreas spiller den argentinske trekkspillvarianten bandoneon.  Sammen skaper de vakre og unike landskap.

Det er ikke akkurat hverdagskost å bli servert musikk for, av og med denne høyst spesielle besetninga: harpe og bandoneon. Det trigger umiddelbart min nysgjerrighet; jeg mer enn ante at denne musikken ville ha noe unikt ved seg. Slik er det da også.

Storesøster Julie er 34 og broder Andreas fem år yngre. Noe forteller meg at de har hatt en usedvanlig musikalsk oppvekst sammen – den spesielle empatien de frembringer på den første av tre innspillinger mer enn antyder det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De to har altså valgt to ganske så spesielle, sjeldne i alle fall, instrumenter. Når de har valgt å samarbeide så tett som dette, så er det jo en stor fordel at de to “horna” klinger så flott sammen.

“Favn” og “Nærvær” kommer seinere i år og hele ENE-serien er en hyllest til de som bodde eller bor ved og levde eller lever av havet – Rokseth-søskenene har sine røtter på øya Sula på Trøndelagskysten.

De to har makta å frembringe både det dramatiske, det vakre og det sterke som finnes i denne kystkulturen og i kystfolket. De to har komponert musikken sammen og det er åpenbart at de vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme seg dit.

De to snakker intuitivt det samme språket og med hjelp av dynamiske virkemidler så får de løfta fram budskapet sitt på et inderlig vis. Sterk, inderlig og flott musikk.

På Jazzfest i Trondheim i forrige uke fikk jeg nok en bekreftelse på hvilken enorm musikalsk stemme Helge Andreas Norbakken er og har. Ikke nok med det: han hadde med seg et ekstra visittkort også.

Sammen med et stjernelag satt sammen av Daniel Herskedal og komplettert med Emile Nicolas og Eivind Aarset, fortalte Norbakken oss hvilken unik perkusjonist og musikalsk fargelegger han er. Jeg vet det egentlig veldig godt, men du verden så godt det gjør å få det bekrefta fra tid til annen likevel.

Som om ikke det var nok så la for sikkerhets skyld Norbakken igjen et eks av ei plate han nylig han hadde vært med på og det med et band med ganske så ukjente musikere for meg.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Norbakken er sjølsagt en ettertrakta musikant rundt om i hele Europa og denne gangen får vi møte han sammen med den nederlandsk/belgiske pianisten og tangentisten Diederik Wissels, den portugisisk/belgiske vokalisten Ana Rocha og den greske trompeteren, flygelhornisten og elektronikeren Andreas Polyzogopoulos. Alle tre forteller oss umiddelbart at de befinner seg på det samme høye nivået som Norbakken og du verden så vakkert visittkortet “Secrecy” låter.

Wissels har skrevet all musikken og Rocha har skrevet alle tekstene., som hun med sin klokkeklare og inderlige stemme stort sett synger på engelsk. Vi snakker så lyttende musikalsk lyrikk som vel tenkelig og at det er fire strålende musikanter som vil hverandre og musikken vel, er det ikke mye tvil om.

“Secrecy” er så nedpå, ettertenksom og vakker musikk som det er mulig å ønske seg. Dessuten er det totalt overraskende fra fullstendig nye bekjentskaper. Ikke mye er hyggeligere enn akkurat det.

Bare det at bandet heter kÖök, og skrives akkurat slik, mer enn antyder at det ikke er noen a4-ekskursjon vi blir invitert med på. Det er det da heller ikke.

kÖök, det si gitaristene og elektronikerne Jørn Erik Ahlsen og Stian Larsen, har vært i gang som akkurat kÖök i minst en tiårsperiode. I forbindelse med den nye skiva har jeg også benytta anledninga til å dykke ned i det andre duoen har produsert siden de første skivene kom i 2012. Dette er den tredje studioskiva – i tillegg har de også ei liveskiva spilt inn i Leipzig.

Hele produksjonen forteller oss om to herrer med ei tydelig og klar retning i det de holder på med, både musikalsk og filosofisk. De to har ikke kompromissa en millimeter på veien fram til der de er i dag – det er en egenskap jeg setter svært stor pris på.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne gangen har de frilynte musikantene latt seg inspirere av den japanske poeten Matsuo Bashō – haikumesteren. Haiku-filosofien og diktformen har absolutt mye til felles med impro og det er i dette landskapet kÖök stadig befinner seg.

De to benytter seg av et minimalistisk uttrykk og med minimalistiske virkemidler. Det betyr ikke at det skjer lite – heller tvert i mot. Her er det viktig å være konsentrert for å få med seg alle de små detaljene og det er det som gjør musikken til kÖök så spennende og original.

Side A på plata er duoens eget uttrykk. Side B er derimot remixer av de samme låtene gjort av MoE, Machinefabriek og Marius Gjersø. Det fører sjølsagt til andre farger og andre uttrykk. Uten unntak interessante tolkninger.

kÖök er definitivt en interessant og kompromissløs organisme. Neste gang vil jeg gjerne ha min norske haikufavoritt Tom Stalsberg som gjest. Jeg aner ikke hvor det vil ende, men spennende blir det garantert.

Aretha Franklin og Chaka Khan – større, viktigere og bedre soulstemmer finnes ikke i min verden. Nå har Rhino gitt ut to kremplater på vinyl i serien “Rhino Black – Conserving the Classics”.  Vi snakker magi.

Uansett hvor mange flinke, dyktige og uttrykksfulle vokalister som har befolka eller befolker soulsjangeren, så er det ingen som er i nærheten av Aretha Franklin (1942-2018). Hun var en gigant i store deler av sin levetid, også som jazzvokalist imponerte hun, og henne status har ikke akkurat blitt noe lavere etter at hun forlot oss.

Her får vi møte henne på gul vinyl med ei legendarisk innspilling fra 1972 – en 30 år ung Aretha med andre ord. Stemmeprakta, uttrykket og evnen til å formidle noe viktig på et vis som nådde hjertene til folk over hele verden, i et soul-gospel univers, var på denne tida allerede på et fantastisk nivå. Kanskje var hun på sitt aller beste her.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hun spiller også litt piano sjøl og omgir seg ellers med storheter som Donny Hathaway, Cornell Dupree, Chuck Rainey og Bernard Purdie – bedre blir det faktisk ikke i dette universet. “Rock Steady”. Nina Simones tittellåt, Beatles-klassikeren “The Long and Winding Road” og Elton Johns “Border Song (Holy Moses)” er blant de tolv låtene som fikk plass på vinylen og de knappe 45 minuttene er så hinsides bra som vel tenkelig. Aretha Franklin var utstyrt med ei tidløs og evig stemme. Jeg vet faktisk ikke om noen som kunne uttrykke følelser på et slik måte. Magisk da – magisk nå.

Chaka Khan (68), eller Yvette Marie Stevens som den nærmeste familie kjenner henne som, har definitivt fulgt i fotspora til dronning Aretha 1. Født elleve år etter dronninga er det liten tvil om hvem som har vært det store forbildet og inspirasjon fra hennes karriere tok av rundt 1973 med Rufus og etter hvert som soloartist.

Soul og gospel ligger også i DNA-et til Khan, men ikke minst funk, disco, r&b og jazz er viktige ingredienser i gryta hennes. Den rå stemmeprakta hennes, som det finnes bare noen ytterst få av her på Tellus i alle fall, var åpenbar helt fra starten med Rufus og her på denne burgunder vinylen, utgitt i et begrensa opplag, får vi det beste fra perioden 1978 til 1988.

Det betyr blant annet livespor fra Rufus-tida som “Tell Me Something Good” og “Ain´t Nobody” pluss seinere urhippe og funky saker som Prince-låta “I Feel for You” med drittøff rapping og “I´m Every Woman” og “I Know You, I Live You”. Jazzimpulsene til Khan kommer tydeligst frem i hennes hyllest av Ella Fitzgerald, “The End of a Love Affair” og i “And the Melody Still Lingers On (Night in Tunisia)”. Heftig! Som det groover og swinger av Chaka – herre min caps!

Aretha Franklin og Chaka Khan – to tidløse og fantastiske vokalister. Dette er en herlig påminnelse – hvis det overhodet skulle være nødvendig.

The Switch forteller oss nok en gang at de har noe helt spesielt å fare med. Vi snakker om et band og en musikk som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre – og godt er det.

Her om året stifta jeg bekjentskap med universet The Switch for første gang. Jeg blei umiddelbart fascinert sjøl om det ikke nødvendigvis er den typen musikk jeg omgås daglig eller oftest. Derfor var det forventninger til dette nye møtet og de har definitivt blitt innfridd.

Bandet som består av vokalistene – og mye mer – Frank Michaelsen og Thomas Sagbråten, trommeslager og perkusjonist Tore Flatjord, bassist Espen Kregnes, synthesist Arthur Kay Piene, vokalist, gitarist og mye mer Filip Roshauw og tekstforfatter Peter Vollset, samt en hel masse gjester – gjerne med jazzbakgrunn, har skapt og videreført en musikalsk gumbo som har så mange ingredienser i seg at det nesten kan skrives ei ny musikalsk kokebok.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jo visst er dette i utgangspunktet popmusikk – særdeles smakfull og hip sådan. Med Macca i tittelen er det ikke rakettforskning å begripe at Beatles har betydd mye for oppveksten til sikkert flere av de involverte. Samtidig har de altså til sammen et usedvanlig og uvanlig musikalsk DNA å lene seg på – på et særs oppfinnsomt og kreativt vis har de skrudd sammen en rett som kan fortæres enten som et stort måltid eller som småretter. Det er veldig mye å hygge seg med her og stadig nye smaker dukker opp for hvert påfyll.

Her finnes det altså alt fra de vakreste popharmonier til små doser frijazz – og det meste mellom disse ytterpunktene – hvis det er det og det er det vel. Dette er åpenbart et veldig gjennomarbeida visittkort der de vanlige lettvinte popløsningene har fått fri. Dette er ekte. skikkelig, grundig og inderlig håndverk laga av folk som både kan og vil skape unik musikk. Tøft og fint er det.

Rykter skal ha det til at musikken nå også er å finne på vinyl – det skader sikkert ikke lytteopplevelsen det heller.

Det å få være til stede på jazzfestival igjen, møte mennesker og høre flott musikk, er nesten som å komme tilbake til livet. En smule overdrevet sjølsagt, men du verden så godt det har vært å tilbringe fem dager på Jazzfest i Trondheim.Festen blei for min del avslutta sammen med Thomas Dybdahl, hans herlige musikk og hans noe gufne band – ironi må påregnes!

Jeg har fulgt Thomas Dybdahl i en årrekke  – helt siden han var med i bandet Quadraphonics på slutten av forrige årtusen. Likevel var denne konserten den aller første jeg har vært på med den strålende låtskriveren, vokalisten og gitaristen fra Stavanger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sjølsagt så var det ikke noe jazzlandskap Dybdahl inviterte oss inn i. Han har vært og er fortsatt en singer/songwriter i et funky, groovete soulunivers, men definitivt med jazzimpulser i miksen.

Når han så møter opp med et band bestående av det nye og svært interessante bekjentskapet for meg, Vegard Lien Bjerkan på tangenter, Erland Dahlen og Gard Nilssen på trommer, Lars Horntveth på lap steel, gitar og saksofon og Ole Morten Vågan på basser – første gang jeg opplever han på elbass for øvrig, så sier det sjøl at jazzimpulsene finnes der. Mer a-lag enn dette er det vel ikke mulig å stille med.

Dybdahl, med sin avslappa scenesjarm og nydelige og høyst personlige stemme, fortalte at han ga ut plata «Fever» på sjølvaste 13. mars i fjor – dagen etter at Norge stengte ned. Det er vel det som kalles great moment in bad timing – veldig. Han forsøkte på det samme et år etterpå – heller ikke det med den store suksessen.

Nå er det mulig å håpe på at lykken snur for både Dybdahl og alle andre. Han er fortsatt i strålende slag, synger bedre enn noen gang og kompromisser ikke akkurat med sine musikalske omgivelser – hvem andre stiller med to – 2 – av landets aller hippeste trommeslagere for eksempel?

Dybdahl fortalte at det var rundt et halvt år siden han hadde stått på ei scene. Han og musikken hans er hjertelig velkommen tilbake og han var akkurat så bra live som jeg hadde hørt for meg i godt og vel 20 år.

Søndagen starta på best mulig måte for min del. Sammen med fire favoritter, Edvard Hoem, John Pål Inderberg og ungkalvene Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen, blei vi invitert med på en litterær/musikalsk-ekskursjon som de har skjemt oss bort med tidligere også.

Edvard Hoem, John Pål Inderberg, Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen – strålende karer, strålende musikk. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Hoem var så «spillekåt» at han var på plass på scena nesten ti minutt før konsertstart. Kanskje var han ekstra spent fordi han skulle lese fra si ferske bok «Felemakaren» – der hans slektning Lars spiller ei viktig rolle.

Det som ikke var nytt, men minst like hyggelig for det, var kjemien mellom de fire. Det blir stadig mer jazz i Hoems bidrag og Inderbergs diktlesing inspirert av Uppdal og Schwitters – eller kanskje ikke – var av sedvanlig høy surrealistisk klasse. 

Musikalsk er trioen av den glitrende og samspilte sorten og som Hoem sa mot slutten: Musikken er det som varer, tar slutt og begynner igjen.

Den danske pianisten og komponisten Jørgen Emborg har dessverre blitt satt på sidelinja på grunn av sjukdom. Her hører vi hvor bra han var i 1992 sammen med blant andre elbass-guru Steve Swallow.

Jørgen Emborg har rukket å bli 68 år. Dessverre er det slik at han har blitt ramma av Parkinsons sjukdom, noe som har ført til at han ikke er i stand til å spille lenger. Heldigvis er det slik at det finnes prov på hvor bra han var på toppen av sin karriere og her kommer en nyutgivelse av ei plate som blei spilt inn delvis på hans 39 års dag faktisk.

Bakgrunnen for musikken og møtet med den amerikanske elbassisten Steve Swallow, var den ettertrakta danske Jazzpar-prisen. Den gikk ofte til navngjetne amerikanske musikanter, men i forbindelse med prisutdelinga fikk også danske musikere anledning til å invitere en gjest til landet for en konsert med påfølgende plateinnspilling. De seineste åra har det danske selskapet Storyville Records gitt ut disse platene på nytt og nå har heldigvis turen kommet til møtet mellom Emborg og Swallow.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Emborg, som blant annet var fast pianist i Danish Radio Big Band og har jobba med store amerikanske navn som Dee Dee Bridgewater, Eddie Harris og Red Rodney, har skrevet mesteparten av musikken. – noe av det sammen med saksofonisten Fredrik Lundin som gjør en strålende solistisk innsats underveis på innspillinga også. To standardunntak finnes det også, nemlig “Over the Rainbow” og en av mine favorittmelodier, “Some Other Time”.

Steve Swallow har vært og er en favorittbassist for svært mange rundt om på Tellus. Årsakene er nok mange, men hans smakfulle elbass-spill og hans unike tone er åpenbare. Det viser han også sammen med sine ferske danske venner – Swallow kan det aller, aller meste og setter alltid sitt personlige bumerke på musikken.

Når så Emborg, i tillegg til Lundin, bringer med seg Lisbeth Diers på perkusjon og legenden Alex Riel på trommer, så har dette blitt en kvintett som skaper tidløs musikk i et flott melodisk landskap med Emborg som ypperlig komponist og solist.

Ingen musikalske merkesteiner blir flytta på i løpet av denne sessionen. Det er ikke så ofte at det skjer heller – her blir det skapt herlig jazzmusikk av strålende musikanter. Det holder mer enn lenge det.