The Switch forteller oss nok en gang at de har noe helt spesielt å fare med. Vi snakker om et band og en musikk som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre – og godt er det.

Her om året stifta jeg bekjentskap med universet The Switch for første gang. Jeg blei umiddelbart fascinert sjøl om det ikke nødvendigvis er den typen musikk jeg omgås daglig eller oftest. Derfor var det forventninger til dette nye møtet og de har definitivt blitt innfridd.

Bandet som består av vokalistene – og mye mer – Frank Michaelsen og Thomas Sagbråten, trommeslager og perkusjonist Tore Flatjord, bassist Espen Kregnes, synthesist Arthur Kay Piene, vokalist, gitarist og mye mer Filip Roshauw og tekstforfatter Peter Vollset, samt en hel masse gjester – gjerne med jazzbakgrunn, har skapt og videreført en musikalsk gumbo som har så mange ingredienser i seg at det nesten kan skrives ei ny musikalsk kokebok.

Jo visst er dette i utgangspunktet popmusikk – særdeles smakfull og hip sådan. Med Macca i tittelen er det ikke rakettforskning å begripe at Beatles har betydd mye for oppveksten til sikkert flere av de involverte. Samtidig har de altså til sammen et usedvanlig og uvanlig musikalsk DNA å lene seg på – på et særs oppfinnsomt og kreativt vis har de skrudd sammen en rett som kan fortæres enten som et stort måltid eller som småretter. Det er veldig mye å hygge seg med her og stadig nye smaker dukker opp for hvert påfyll.

Her finnes det altså alt fra de vakreste popharmonier til små doser frijazz – og det meste mellom disse ytterpunktene – hvis det er det og det er det vel. Dette er åpenbart et veldig gjennomarbeida visittkort der de vanlige lettvinte popløsningene har fått fri. Dette er ekte. skikkelig, grundig og inderlig håndverk laga av folk som både kan og vil skape unik musikk. Tøft og fint er det.

Rykter skal ha det til at musikken nå også er å finne på vinyl – det skader sikkert ikke lytteopplevelsen det heller.