Det å få være til stede på jazzfestival igjen, møte mennesker og høre flott musikk, er nesten som å komme tilbake til livet. En smule overdrevet sjølsagt, men du verden så godt det har vært å tilbringe fem dager på Jazzfest i Trondheim.Festen blei for min del avslutta sammen med Thomas Dybdahl, hans herlige musikk og hans noe gufne band – ironi må påregnes!
Jeg har fulgt Thomas Dybdahl i en årrekke – helt siden han var med i bandet Quadraphonics på slutten av forrige årtusen. Likevel var denne konserten den aller første jeg har vært på med den strålende låtskriveren, vokalisten og gitaristen fra Stavanger.
Sjølsagt så var det ikke noe jazzlandskap Dybdahl inviterte oss inn i. Han har vært og er fortsatt en singer/songwriter i et funky, groovete soulunivers, men definitivt med jazzimpulser i miksen.
Når han så møter opp med et band bestående av det nye og svært interessante bekjentskapet for meg, Vegard Lien Bjerkan på tangenter, Erland Dahlen og Gard Nilssen på trommer, Lars Horntveth på lap steel, gitar og saksofon og Ole Morten Vågan på basser – første gang jeg opplever han på elbass for øvrig, så sier det sjøl at jazzimpulsene finnes der. Mer a-lag enn dette er det vel ikke mulig å stille med.
Dybdahl, med sin avslappa scenesjarm og nydelige og høyst personlige stemme, fortalte at han ga ut plata «Fever» på sjølvaste 13. mars i fjor – dagen etter at Norge stengte ned. Det er vel det som kalles great moment in bad timing – veldig. Han forsøkte på det samme et år etterpå – heller ikke det med den store suksessen.
Nå er det mulig å håpe på at lykken snur for både Dybdahl og alle andre. Han er fortsatt i strålende slag, synger bedre enn noen gang og kompromisser ikke akkurat med sine musikalske omgivelser – hvem andre stiller med to – 2 – av landets aller hippeste trommeslagere for eksempel?
Dybdahl fortalte at det var rundt et halvt år siden han hadde stått på ei scene. Han og musikken hans er hjertelig velkommen tilbake og han var akkurat så bra live som jeg hadde hørt for meg i godt og vel 20 år.
Søndagen starta på best mulig måte for min del. Sammen med fire favoritter, Edvard Hoem, John Pål Inderberg og ungkalvene Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen, blei vi invitert med på en litterær/musikalsk-ekskursjon som de har skjemt oss bort med tidligere også.
Edvard Hoem, John Pål Inderberg, Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen – strålende karer, strålende musikk. Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Hoem var så «spillekåt» at han var på plass på scena nesten ti minutt før konsertstart. Kanskje var han ekstra spent fordi han skulle lese fra si ferske bok «Felemakaren» – der hans slektning Lars spiller ei viktig rolle.
Det som ikke var nytt, men minst like hyggelig for det, var kjemien mellom de fire. Det blir stadig mer jazz i Hoems bidrag og Inderbergs diktlesing inspirert av Uppdal og Schwitters – eller kanskje ikke – var av sedvanlig høy surrealistisk klasse.
Musikalsk er trioen av den glitrende og samspilte sorten og som Hoem sa mot slutten: Musikken er det som varer, tar slutt og begynner igjen.
