Saksofonisten, komponisten og bandlederen Marius Neset har de seineste åra stadig oftere fortalt oss at han hører hjemme i det aller øverste sjiktet. Nok en bekreftelse kom her om dagen med hans soloskive «A New Dawn». På Jazzfest viste han alle med åpne sanser at han har kommet dit opp for å bli.

Pandemien har tvunget de fleste til å tenke nytt og annerledes. For Marius Neset, fra Os utenfor Bergen, men nå med base i Oslo etter mange år i København, så førte det blant annet til at han endelig kunne og ville realisere drømmen om å gjøre et soloprosjekt. 

Som tenkt, så gjort og den timen han ga sitt publikum på Dokkhuset under Jazzfest var nok en manifestasjon og bekreftelse på at Neset er en musikant og instrumentalist i den ypperste verdensklasse.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det å fylle et rom med en times improvisert musikk har så avgjort noen gjort før, blant andre frijazzerne Peter Brötzmann og Evan Parker. Neset gjør det på et helt annet vis enn de to nevnte. Han tar nemlig for seg deler av sin enorme låtproduksjon, går inn i den og skaper noe helt nytt fra disse utgangspunktene. 

Neset låter som et en manns orkester og besjela med en teknikk ingen – INGEN – andre på Tellus er i nærheten av akkurat nå (som jeg kjenner til i alle fall), så kan han tillate seg å gå i alle retninger han med sin oppfinnsomhet kan komme på. Det er ikke få.

Rytmisk og melodisk skjer det altså så mye at det er vanskelig å henge med i svingene. Neset henter impulser fra sine samarbeid med filharmonikere, fra folkemusikk og fra jazzuniverset sitt sjølsagt. Han kaster seg ut på 70000 favners djup uten redningsvest eller støttehjul, men man sitter aldri med en følelse av at han vil gå tom for ideer. Den banken virker som den er utømmelig faktisk.

Det er ikke akkurat enkle ting han gir seg i kast med heller: den ene låta han hadde skrevet, brukte han et år på å lære seg! Ikke vanskelig å forstå når man skjønner at låta består av tre temaer som utbroderes samtidig!

Neset blei møtt med mye og varm applaus. Det var godt for han på alle vis; da kunne han også få igjen pusten!

Marius Neset førte fantastiske og intelligente samtaler med seg sjøl – og oss – og avslutta med Abdullah Ibrahims nydelige «The Wedding». Bedre måte å sende oss videre ut i Jazzfest på er faktisk ikke mulig.

Store saksofonister var så visst ingen mangelvare under årets Jazzfest. Skiens store i dette faget, André Roligheten, hadde lett takka ja til tilbudet om å skrive et bestillingsverk til festivalen. Roligheten har, som så mange andre, et nært forhold til Trondheim etter flere grunnleggende år på jazzlinja ved Nidelvens bredd og han takka for lærdommen og «oppveksten» på best mulig vis.

«Transmission» er en samproduksjon med Jazzfest i Skien som får oppleve musikken seinere i år. Roligheten har i en rekke sammenhenger tidligere vist oss hvilken spennende og original komponist han er. Jeg oppdaga han først sammen med Eyolf Dale i Albatrosh-universet og siden har det vært totalt kompromissløse varer som har kommet fra den kanten. Så også nå.

Sammen med et a-lag med trommeslager og vibrafonist (!) Gard Nilssen, tangentør Ståle Storløkken, som steppa inn for coronautestengte Johan Lindström og bassist Jon Rune Strøm, skapte Roligheten, som spilte både sopran-, tenor og ikke minst bass-saksofon, et moderne univers med alt fra fri-ballader, via karibiske toneganger som fikk tankene til å gå i retning Sonny Rollins samtidig som jeg følte Coltrane og Ornette Coleman spilte ei viktig rolle i Rolighetens låt-DNA i store deler av verket.

Alle fire har bakgrunn fra jazzlinja – bare det sier hvor viktig den har vært for norsk og internasjonalt jazzliv. Vi snakker om fire topper utstyrt med voldsomt store ører der alle fikk den plassen de trengte for å vise hvem de er hver for seg, men aller viktigst opplevde jeg likevel det kollektive uttrykket.

Det var et herlig trøkk i «Transmission» hele veien, men ustanselig med den dynamikken innebygd som skal til for at musikken «snakker» til meg. Når så Roligheten varierer mellom sine tre saksofoner, av og til både sopran og tenor sammen, og ikke minst den sjeldent hørte bass-saksofonen, så blei dette nok et bestillingsverk som har alt i seg til å bli værende med oss lenge.

Noen ord også om de tre medsammensvorne: Nilssen er som Elvin Jones: han spiller solo i kollektivet hele tida – uten å spille solo. Han bidrar og løfter musikken uten stans. Bedre trommeslager der ute til å bygge opp ei historie, finnes vel knapt noe sted nå. Storløkken, The Mad Professor, har skjemt oss bort noe kraftig de seineste tiåra – i all hovedsak på strømførende instrumenter. Denne gangen fikk vi møte han i stor grad på akustisk flygel, enten straight eller delvis preparert, og det var nok en bekreftelse på at også i en slik setting så er Dombås´ største sønn en retningsgiver. Strøm har jeg opplevd alt for sjelden. Han fortalte meg om en tilstedeværelse i musikken som Ingebrigt Håker Flaten var en foregangsmann for. Tøft, intens og bånn ærlig bass-spill.

Lørdagskvelden blei avslutta for min del med assistanse fra Hedvig Mollestad og hennes mellomstore band og bestillingsverket til Vossajazz for noen år siden: «Ekhidna». Mellomstort fordi vi jo stort sett kjenner henne fra hennes trio og fordi vi også møtte henne med et enda større band i Molde i fjor sommer.

Riffdronninga Mollestad leverer som alltid med et trøkk av en annen verden og verket, som blei tildelt Spellemannpris for kort tid siden i åpen klasse, bekrefta hvorfor akkurat den klassen passer musikken hennes aller best. Jovisst er det mye jazz i det, men det er også like store doser rock samt ingredienser fra en rekke andre kilder.

Med ei besetning der Marte Eberson og Erlend Slettevoll bestyrer en solid tangentpark, Torstein Lofthus og Ole Mofjell holder kraftig orden i tromme- og perkusjonsavdelinga og der trompeter Magnus Aannestad Oseth viser hvilken allsidig og heftig ny stemme han er, så blei dette dritkult, som Mollestad sjøl mente at det var å få spille for folk igjen.

Dette var åpenbart som å slippe vårkåte kalver ut på beitet og med en lyd- og lydproduksjon de hippeste rockebandene verdig, så blei det en heftig opplevelse – en opplevelse som hadde egna seg enda bedre i en setting der folk ikke var plassert i setene sine for der å bli værende.

«Ekhidna» er fullt trøkk, men det er også mye dynamikk i verket. Som regnbuen så har musikken mange farger, mange stemninger, men når det blir for «pent» så dundres det til igjen.  

En kjempefin måte å avslutte lørdagen på under Jazzfest – nå gjenstår bare oppløpssida på et vårens aller vakreste eventyr.

Trioen Solid! har ei lang og ærerik historie å skue tilbake på. Mer enn noe tyder på at de har ei flott fremtid å glede oss med også.

Solid!, som er et ektefødt band av jazzlinja i Trondheim, renner ikke ned dørstokkene verken på klubber, festivaler eller i platestudio. Trioen, bestående av Bjørn Vidar Solli på gitar, Daniel Buner Formo på orgel og Håkon Mjåset Johansen på trommer, feirer 20 års jubileum i år og det er samtidig ti år siden trioens forrige plate – den fjerde mellom 2003 og 2011. Siden har det vært alt for stille fra Solid!

Noe av grunnen til den lange pausa er helt sikkert at Solli har tilbrakt opp til flere år i New York. Der møtte han blant mange andre den langt framskredne bassklarinettisten og tenorsaksofonisten John Ellis og høsten 2017 møttes de fire i studio i Solid!s fødeby Trondheim. Nå foreligger resultatet – de forhaster seg med andre ord ikke denne gangen heller.

Den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves og “Woodworks” har blitt et tidløst og sjeldent møte mellom orgeltrio og i stor grad bassklarinett. Ikke hverdagskost akkurat, men Solli, som har skrevet seks av de sju låtene, kjenner sine medmusikanter ut og inn og har definitivt hatt de langt fremme i tankene når musikken blei skrevet.

Solli har blant annet benytta seg av muligheten til å skrive flere melodistemmer samtidig, noe som gir den melodisk vakre musikken ytterligere spenning og en helt spesiell klang. Når så alle fire er solister med noe unikt å melde hver gang de åpner munnen, så har “Woodworks” blitt både intrikat, men samtidig lett å bli fascinert av. Vi har også med fire lyttere i toppklassen å gjøre – det skader heller ikke.

Et lite ønske til slutt: la pausene bli betydelig kortere i åra som kommer. Solid! er alt for bra til å dukke opp med ti års mellomrom.

Noen svangerskap varer lenger enn andre. Fra unnfangelsen av ideen til bestillingsverket «Out of the Fog» til fødselen under Jazzfest i Trondheim tok det cirka to år. Så blei det da også et vakkert barn. Et usedvanlig vakkert barn faktisk.

Det er mange av dem og konkurransen er knivskarp, men tubaisten, basstrompetisten og ikke minst komponisten Daniel Herskedal må definitivt regnes som en Moldes store sønner nå – sjøl om han er bosatt i Trondheim. Han har tatt gigantiske steg de seinest åra og etablert seg på ei svært høy hylle også sett med internasjonale øyne og ikke minst hørt med internasjonale ører.

Nytt steg ut av mørket

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Uansett hva den ferske Spellemannprisvinneren har gjort til nå, så ser jeg ikke bort fra at dette verket, som Moldejazz-publikummet også skal få gleden av å oppleve til sommeren, blir å regne som hans største bragd til nå. Herskedal har altså skrevet så underskjønn musikk at tankene kommer strømmende og tårene presser på. Ikke fordi det er trist – fordi det er så usigelig vakkert.

Herskedal har en spesiell evne til å åpne nye dører hver gang vi møter hans stadig nye univers. Reise er etter hvert et forslitt begrep i musikkanskuelse, men når det gjelder Herskedal så er det likevel legitimt å bruke det. Hans erfaringer fra svært mange reiser rundt om i verden, blei nok en gang  inkorporert i det nye rytmiske og melodiske universet Herskedal har skapt. 

Om tittelen henspeiler på tåkeheimen vi alle har vandra i siden starten av pandemien, vet jeg ikke. Den viste i tilfelle veien ut av tussmørket på et nydelig og retningsgivende vis.

Fantastisk besetning

En annen viktig egenskap Herskedal er utstyrt med, er hans evne til å finne fram til de rette stemmene til å formidle tankene og musikken sin. For mange var det vel bortimot en bombe at han hadde alliert seg med pop-Norges kanskje aller største navn, for svært mange i alle fall, Emilie Nicolas, både som vokalist og tekstforfatter. Uansett var det et mer enn lykkelig valg. Den tidligere Jazzlinjestudenten stortrivdes åpenbart også i dette landskapet. For ei nydelig, inderlig og vakker stemme hun har. For en formidler. Milde himmel!

Når så to av landets, og gjerne Europas, største musikalske landskapsmalere, perkusjonisten Helge Andreas Norbakken og gitaristen Eivind Aarset, sørga for lydbilder ingen av oss hadde opplevd tidligere, blei «Out of the Fog» en musikalsk lykkepille både publikum på Jazzfest, som takka med stående og langvarig applaus, og alle i tida som kommer skal være glade for at de får oppleve. Herskedals nydelige tuba- og ikke minst basstrompetspill var sjølsagt også en viktig del av helheten – også hans smakfulle bruk av loop-teknikken. Magisk – intet mindre. 

I gode venners lag

Fredagen under Jazzfest blei for min del innleda med en vennefest og en hyllest. Bassistbauta Bjørn Alterhaug er den eneste gjenlevende fra den smått legendariske Friends-kvartetten fra rundt 1980. Trommeslager Ole Jacob Hansen, saksofonist Bjørn Johansen og pianist Egil Kapstad har alle lagt ned horna for godt, men du verden som de er med oss uansett. 

Til å hedre både de tre og musikken de skapte, finnes det ikke bedre «erstattere» enn Tom Olstad på trommer, Knut Riisnæs på tenorsaksofon og Vigleik Storaas på piano.

I løpet av en varm og empatisk time og vel så det serverte de fire, med et ustoppelig glimt i øyet og gode verbale historier også, musikk fra Friends-plata samt andre låter som «You Must Believe in Spring», «Wish I Knew», et par Coltrane-låter samt Alterhaugs avskjedspresang til Kapstad, «Egili». Noen år tidligere hadde Kapstad skrevet «Elegy» til minne om Bill Evans – alt henger som kjent sammen med alt.

Vi fikk møte fire strålende musikere som alle var der i musikkens tjeneste. Her var det ingen som hadde noe spesielt behov for sjølhevdelse for å si det sånn. Her var målet at alle skulle ha opplevd at «a good time was had by all». Og slik blei det da også. Og hvis det er slik der ute et sted, så er jeg sikker på at herrene og hedersmennene Hansen, Johansen og Kapstad tok seg et godt glass og nikka anerkjennende til det de blei servert av flott musikk.   

Nytt bekjentskap 

Kvelden blei avrunda med en hyggelig stund sammen med den israelske, med Trondheim-bosatte trommeslageren og bandlederen Udi Shlomo som hadde release på si plate «Diaspora House». Med et høykompetent lag bestående av bassisten David Andersson, tangentisten Håvard Aufles, trompeteren Oscar Andreas Haug og tenorsaksofonisten Erlend Vangen Kongtorp – her snakker vi altså Israel, Sverige, Kongsberg, Arendal og Odda -, blei vi invitert inn i Shlomos musikalske verden som henter inspirasjon både fra hans hjemtrakter og fra en moderne, melodisk jazztradisjon.

Her blei det levert relativt korte soli, hele tida to the point, og med stadig bekreftelser på at vi hadde med fremtidige stemmer å gjøre som garantert vil gjøre seg kraftig gjeldende i åra som kommer.

Ulastelig antrukket i mørke dresser fortalte de oss at det de hadde å melde var av det ekte slaget – dette var musikk de trodde på og som virkelig betydde noe. Høydepunkter? Mange, men trompetintroen til Haug på den Midt-Østen-inspirerte avslutningslåta, var definitivt av det minneverdige slaget. 

Såvidt jeg kan huske spilte Shlomo kun én trommesolo – han viste oss sin autoritet på alle andre vis likevel.

PS Herskedal & Co avslutta sin konsert med «Out of the Blue». Shlomo hadde skrevet og spilte «Into the Blue». Hvor skal dette ende?

Den amerikanske vokalisten Gretchen Parlato har passert under alt for mange radarer på vår side av Atlanterhavet. Nå er hun på plass igjen for fullt – kanskje bedre og mer klar enn noensinne.

Gretchen Parlato (45) er født i Los Angeles og datter av bassisten Dave Parlato som spilte med blant andre Frank Zappa og Al Jarreau. Ingen overdrivelse med andre ord å hevde at hun er arvelig belasta. Helt siden hun var bitte liten har hun også vært påvirka av sin mors platesamling der klassikeren “Getz/Gilberto” fra 1963, der bossa novaen spilte ei ikke ubetydelig rolle, stod sentralt.

Etter tre plateutgivelser, Grammy-nominasjon og ustrakt turnévirksomhet, har Parlato tatt det med ro de seineste åra og konsentrert seg om å være småbarnsmor. Ektemann og trommeslager Mark Guiliana, som blant annet spiller på David Bowies siste plate, har derimot vært aktiv på scena rundt om, men her møtes de i studio også.

Med sin debut på det særdeles oppegående engelske selskapet Edition Records, er Parlato tilbake til sine brasilianske “røtter”. Hun synger på både portugisisk og engelsk og med sitt varme, personlige uttrykk forteller hun oss at hun bare har hatt godt av den sjølpålagte pausa si.

Med et perfekt reisefølge i gitaristen Marcel Camargo, trommeslageren og perkusjonisten Léo Costa og cellisten Artyom Manukyan, med gjester som legenden Airto Moreira, ektemannen Guilina og tangentisten Gerald Clayton samt masse barn – inkludert sønnen Marley – som synger på “Wonderful”, så blir dette et varmt, nytt møte med Parlato. Hennes tolkninger av Bachs cello-suite no. 1 og David Bowies “No Plan”, sier oss mye om Parlatos allsidighet også.

Når verden en gang kommer tilbake til normalen, har jeg et sterkt ønske om å får Gretchen Parlato på ei norsk scene. Inntil videre er absolutt “Flor” ei god erstatning. Veldig god faktisk.

Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Siril Malmedal Hauge (28) har i løpet av de seineste åra tatt flotte, små steg i retning seg sjøl. Er det noe en søkende musikant er på leiting etter så er det si egen stemme og den har Malmedal Hauge, nok en musikant fra jazzbygda Sula, tilegna seg og foredler nå på et framifrå vis.

Konserten på Jazzfest fikk den best mulige starten ved at Malmedal Hauge blei utnevnt til årets NTNU-ambassadør. Etter studier på jazzlinja i Trondheim har hun nå gjort Oslo til base, men røttene til der store deler av fundamentet blei lagt, er fortsatt tydelige. Store deler av bandet hennes er for eksempel henta fra Trondheim og studietida.

Malmedal Hauge er ikke blant dem som roper høyest. Likevel utstråler hun en naturlig autoritet i det hun formidler – en autoritet som er ekte og som ikke er mulig å tilegne seg på noen skole.

Med materiale fra sin sylferske utgivelse «Slowly, Slowly» ga hun oss en flott tilstandsrapport – det er her jeg er akkurat nå. Det er på et flott og spennende sted.

Siril er en historieforteller av rang og hun er også flink til å binde det hele sammen verbalt mellom låtene; hun forteller oss hvor de kommer fra og hun gir oss muligheten til å bli med på ferden på et annet vis. Hun skriver personlige og gjennomtenkte tekster og hun formidler dem på et inderlig, ekte og ganske så forsiktig vis. Det betyr ikke at hun ikke tar fart fra tid til annen – plutselig befinner vi oss i et tilnærma fritt landskap, men med sin autoritet bringer hun det raskt på plass igjen også: I let the melody decide, som hun sang et sted.

Med et strålende og empatisk band – med opp til flere medsunnmøringer – bestående av Henrik Lødøen på trommer, Martin Morland på bass, Kjetil Mulelid på piano, Martin Myhre Olsen på saksofoner og Torgeir Hovden Standal på gitarer, formidla Malmedal Hauge sitt budskap i et jazzikalsk singer/songwriter-landskap med en ro og en modenhet som skulle tilsi at hun hadde  tilbragt mange flere år på Tellus enn hun i realiteten har.

Siril Malmedal Hauge er så definitivt her nå og hun har alt i seg til å vokse til noe virkelig stort i åra som kommer.

Neste stopp på torsdagsveien blei av det korte slaget. Ikke på grunn av musikkens kvalitet, men på grunn av coronasituasjonen. Det var nemlig ikke en stol igjen å oppdrive da jeg ankom konserten med Aksel Rønning Trio. Hyggelig nok det, men det førte uansett til at jeg blei bedt om å gå etter en liten halvtime. Sånn skal det være – reglene skal følges av alt og alle i disse tider.

Halvtimen med plateferske Rønning på tenorsaksofon, svenske August Glännestrand på trommer og Eskild Okkenhaug på bass, var likevel nok til å fatte at her hadde vi med tre unge herrer med ei solid retning i det de holder på med og tror på.

Med mitt noe spinkle grunnlag mener jeg å kunne slå fast at i dette akkordløse samfunnet så søkes det etter de lange linjers estetikk. Jeg kunne observere en smilende Torgrim Sollid i lokalet og når denne Tristano/Marsh-professoren trivdes, så sier det mye. 

Her blei det lytta intenst, her blei det spilt inn ideer og her blei det allerede kommunisert på et høyt nivå. Vi var vitne til ærlig og kompromissløs musikk så lenge vi var inne i varmen – noe forteller meg at slik fortsatte det seinere også. 

Kvelden blei avslutta sammen med kvartetten Husmo HAV – et band med base i Oslo. Trompeteren Thomas Husmo Litleskare, opprinnelig fra Trondheim, står i spissen for et flott kollektiv bestående av bassisten Stian Andreas Egeland Andersen, tangentisten Marte Eberson – med kanskje verdens hippeste elpiano – og trommeslageren Tore Flatjord. Bandet har holdt sammen noen år nå og har to plater med originalmateriale på samvittigheten.

Husmo HAV befinner seg i en sjangerfri sone. Foto: Arne Hauge/JazzfestBandet byr oss unike lydlandskap som for mitt indre veldig ofte spør etter bilder eller gjerne filmer. Av og til oppleves de melodiske landskapene som noe stillestående, men så henter de fire frem masse nye farger fra sine store paletter. 

Musikken til Husmo HAV kan gjerne snakke i like stor grad til et nysgjerrig rockepublikum som til et jazzpublikum. De fire hører hjemme blant de usedvanlig allsidige og totalt sjangerfrie – dette er musikk anno 2021.  

Marius Neset er intet mindre enn en gigant – både som komponist, men ikke minst som instrumentalist. Dette solo-epOSet er den endelige bekreftelsen på det.

Når det gjaldt den musikalske Os-ekspressen Marius Neset (36), skal altså ikke forveksles med Viggo Sundmoen, så var det slik at mange i jazz-Norge hadde hørt rykte om han før de hørte han både i levende live og på plate. Det var nemlig slik at han stakk til København direkte fra videregående og blei der værende helt til kjærligheten førte han tilbake til moderlandet for et par år siden. Ryktet fortalte oss at vi hadde med et talent langt utenom det vanlige å gjøre. Det skulle så avgjort vise seg å stemme.

De seineste åra har bekreftelsene kommet på rekke og rad. Om det er med hans egne band, sammen med Arild Andersen, i det urrocka JazzKamikaze eller sammen med Leif Ove Andsnes eller andre fra den klassiske verden, så har Neset ustanselig fortalt hvilken oppkomme han er og hvilken musikalitet han er utstyrt med. Teknisk sett virker det ikke som han har noen begrensninger overhodet – i mine ører utvider han ustanselig virkefeltet for en saksofon. Mange trodde at saksofonen hadde nådd sine yttergrenser i Michael Breckers nærhet, men Neset har avgjort flytta grensene litt til.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I løpet av det spesielle året vi alle har lagt bak oss, vokste tanken om å lage et soloalbum frem hos Neset. Han har som alle tilbragt mye tid for seg sjøl eller sammen med sin familie de siste månedene – musikalsk har han derfor måttet stole på seg sjøl på et annet vis enn tidligere.

Er det en som er i stand til å bære et solo saksofonalbum på egne skuldre, så måtte det vel nesten være Marius Neset. Utstyrt med ni egenskrevne melodier fra sin enorme produksjon, så inntok han Daniel Wolds studio i Oslo en kald, men vakker januardag i år.

Det som har kommet ut av det er en så detaljrik, vakker, sterk og urpersonlig ekskursjon i Nesets univers som jeg aldri har opplevd tidligere. Neset henter frem alle mulige tenkelige og utenkelige sjatteringer som en saksofon kan frembringe og det at han er mutters aleine, og benytter alle dynamiske virkemidler i verktøykassa, sørger for at det er spennende, originalt og høyst personlig fra en av klodens aller mest interessante saksofonister anno nå.

Marius Neset

A New Dawn

ACT/Musikkoperatørene

Det gjør så uendelig godt. Bare det å møte mennesker. Gode, blide og velmenende mennesker. Det skinner så gjennom at dette har alle lengta etter. Det å møte hverandre. Utveksle selvfølgeligheter bare. Et smil – kanskje bak munnbindet, men likevel et smil. Vi ser det i øynene. Og så blir vi servert en Jazzfest, nummer 33 i rekka, som mer enn antyder at den vil gå over i historia som minneverdig. Starten kunne knapt vært bedre. 

Festen begynte for min del med et 10 års jubileum. Det er nemlig så mange ganger unge NTNU-studenter har tatt for seg musikken til en trønderstorhet udi populærmusikken, det være seg Otto Nielsen, Åge Aleksandersen eller Tre små kinesere. I år var det sjølvaste Stage Dolls som var tildelt den ære å bli endevendt eller pervetert som sjefen for NTNU-studentene, Erling Aksdal, introduserte det hele med.

Bedre, vakrere og mer inderlig måte å bli pervetert på enn det vokalist og ikke minst arrangør Vilde Aakre Lie, som nå studerer komposisjon ved Musikkhøgskolen, sørga for, er ikke mulig å ønske seg, vil jeg tro.

Hun er sjøl født og oppvokst i Trondheim og la på ingen måte skjul på at hun har vært, og er, Stage Dolls-fan fra barnsbein av. Det skinte tydelig gjennom, for måten hun hadde hadde gått inn i denne låtskatten på og gjort den til sin egen, var bare fantastisk flott og totalt unikt. 

Her var det ikke snakk om å covre låtene. Her var det snakk om å gjøre noe helt nytt av og med dem, men samtidig med den største respekt.

Jeg skal på ingen måte skryte på meg inngående kjennskap til Stage Dolls-universet, men Aakre Lie, som også viste seg å være flink verbalt fra scena, hadde gått djupt ned i låter som «Don´t Brother Me» og den flotte balladen «Hard to Say Goodbye». Jeg satt og lurte på om Torstein Flakne & Co visste at det bodde så mye flott i låtene faktisk!

15 kvinner og menn fra den nye generasjonen fortalte oss at talentene nok en gang står i kø. Om ikke lenge er flere av dem med og befolker Trondheim Jazzorkester på de store scenene. Mange usedvanlig lovende solister og ikke minst de tre vokalistene Isabelle Bjørneraas, Jakob Leirvik og sjefen Vilde Aakre Lie – hvilke harmonier! – og perfekt trestemt a cappella. For et trøkk, for noen personligheter og for en inderlighet.

Jeg har fått 15 nye favoritter – og blitt Stage Dolls-fan på kjøpet. En perfekt start på Jazzfest!     

Gurls i stort format

Både de tre i Gurls, med sjefsideolog, komponist, tekstforfatter, saksofonist og nå arrangør for Trondheim Jazzorkester, Hanna Paulsberg i spissen samt den nye vokalisten Marianna Sangita og bassist Ellen Andrea Wang, og mange av de i denne utgava av TJO, har gått samme ruta som medlemmene av NTNU-ensemblet. Nå befinner de seg på neste trinn, eller vel så det, i karriera og du verden for ei stabelavløpning vi fikk være med på under Jazzfest. Ferden med dette prosjektet går videre til Moldejazz i sommer – det er bare å glede seg. Veldig.

Paulsberg, som framstår med en autoritet på alle slags vis som jeg aldri har opplevd tidligere, har skrevet masse nytt materiale for Gurls – sikkert med TJO i bakhodet også. Med Sangita, som mange vil kjenne fra Broen, som ny vokalist – helt annerledes enn Rohey, men like spennende på en annen måte, blei dette en Gurls-utgave som framstår som mer underfundig og, sjølsagt, mer arrangert enn når vi møter dem som trio.

Med et fett lag henta fra øverste hylle, og sammensatt på sedvanlig originalt vis, med Eirik Hegdal og Sissel Vera Pettersen på saksofoner, Trine Knutsen på fløyter, Heida Karine Jóhannesdóttir på tuba, Håvard Aufles på tangenter, Amund Storløkken Åse på vibrafon og Håkon Mjåset Johansen og Ola Øverby på trommer, så sier det seg sjøl at vi blei bydd et lydlandskap ulikt alt annet som har vederfaret vårt mottakerapparat.

Her fikk vi det meste fra rap, via resitasjon til tradisjonell sang, med mye humor og klokskap, må vite. Ofte opplevde jeg det hele mer nedpå enn tidligere, men så sprakk det opp i funky afrikansk-liknende groover som ville ha egna seg for settinger der ikke alle var bundet til stolene for å si det sånn. Frie utflukter blei vi også servert, men det hele var herlig bundet sammen i Paulsbergs tøffe arr.

Dette var ett av fire bestillingsverk under Jazzfest – dette altså i samarbeid med Moldejazz. Det låt strålende og framifrå på et nytt vis og noe forteller meg at det vil bli enda heftigere under Moldejazz når nå disse to konsertene er unnagjort under Jazzfest. Glemte jeg lydmaestro David Solheim? Langt i fra: for en lydproduksjon nok en gang fra magikeren fra nord!

Om vi hadde det bra som Paulsberg ville forsikre seg om flere ganger? Noe så vederstyggelig!

Fiske i storform

Bestillingsverk nummer tre på åpningsdagen var det Freis store sønn, sammen med Kjetil Bjerkestrand da, bassist Trygve Waldemar Fiske som stod for. Sammen med Festspillene i hjembyen Kristiansund, hadde Jazzfest bedt Fiske om å skrive ny musikk for et nytt band.

Jeg husker tilbake til da en hel del yngre Fiske leda et band for første gang da han skulle takke for  talentprisen under Moldejazz. Det er en musiker, komponist og bandleder som har vokst veldig vi har med å gjøre i dag. Livet har åpenbart lært han mye i løpet av disse åra og du verden så flink han er til å fortelle oss det.

Sammen med sine sjelevenner fra jazzlinja i Trondheim, pianisten Oscar Grönberg – du verden for et eksplosivt uttrykk han er i besittelse av – og en av de store arvtakerne til Jon Christensen, Hans Hulbækmo, og det nye og svært interessante bekjentskapet for Fiske, Anja Lauvdal på ymse elektriske tangenter, samt den fyrrige frontrekka med Thomas Johansson på trompet og Atle Nymo på tenorsaksofon, klarinett og bassklarinett – bedre erstattere for coronautstengte Per «Texas» Johansson og Erik Kimestad Pedersen er ikke mulig å skaffe for den prisen, så skapte Fiske nok en premiere med voldsomt potensial.

Musikken er rytmisk og melodisk spennende og utfordrende – både for oss i salen og de på scena. Fiske, som med sin store og varme tone spiller som en forlenger av Gary Peacock, skriver musikk som en Thelonious Monk anno 2021. Likevel har Fiske satt sitt eget høyst personlige bumerke på det hele. De to tangentørene kontrasterer og utfyller hverandre på et herlig vis, frontrekka er ei kraftpakke av dimensjoner og Hulbækmo er, som eneren, noe helt for seg sjøl med sin puls og sin kompromissløse oppfinnsomhet.

Dessuten har Trygve Waldemar Fiske også blitt veldig mye flinkere verbalt siden Moldedebuten. Han er enkelt og greit på et veldig fint sted akkurat nå.      

Bedre start på Jazzfest og hyggeligere møte med ekte folk er det ikke mulig å ønske seg. Nå går jeg sannelig ut i Trondheims-sola!

Det er bare et lite år siden Maria Norseth Garli debuterte med både diktsamling og flott vinyl. Nå er hun på plass i digital versjon – i en enda tøffere utgave.

Det å uttrykke noe personlig, handler i stor grad om å finne fram til sin egen stemme. Maria Norseth Garli (35) er så avgjort på vei dit – både som låtskriver, gitarist og vokalist. Fra debuten med “Golden” i fjor til “Silver Light” nå – neste skive må vel nødvendigvis handle om bronse på et aller annet vis vel? – er det ei klar utvikling i det Norseth Garli formidler. Hun er stadig på vei med andre ord og flott er det.

Gjennom de fem sangene, som varer i knappe 40 minutter, forteller hun oss historier – slik de som virkelig har noe å melde kan – som gjør at vi skjerper sansene og mottakerapparatet kraftig.

Musikken er mørkere og mer rocka enn ved det første møtet, men fortsatt med masse dynamikk – det er som om Norseth Garli har opplevd ting i livet som ber om akkurat det. Dystert er det likevel ikke, men det hviler uansett et alvor over det hun vil fortelle oss denne gangen.

Norseth Garli har gått på jazzlinja i Trondheim, men som så mange andre vokalister som har gjort det så er det mye mer rock i uttrykket hennes enn jazz, sjøl om det også har vært med å forme henne.

Med Kim Aksnes på synth og trompet og Vegard Lauvdal på trommer, som begge har vært med henne siden de alle tre studerte i Gøteborg, har Norseth Garli skapt et stort og heftig lydbilde som nok en gang fascinerer veldig.

Hun fremstår i stadig større grad som en artist vil noe og som definitivt er i stand til å komme dit. Maria Norseth Garli er både ei god og viktig stemme.

Den canadiske vokalisten, komponisten og poeten Lara Solnicki er et helt nytt navn for meg. Det tar kun kort tid å slå fast at hun har noe helt eget på hjertet.

Lara Solnicki har i løpet av sine sånn cirka 38 år rukket veldig mye. Av mer eller mindre forklarlige årsaker har det gått meg hus forbi. Vi hører enkelt og greit lite til det som skjer på den canadiske scena her hjemme. Ved hjelp av agenter på den andre sida av dammen, så har det i alle fall i dette tilfellet blitt en orden på det og jeg har fått ørene opp for en artist jeg definitivt vil følge nært i åra som kommer.

Solnicki kommer fra et kunstnerhjem i Toronto der den franskfødte faren var filmskaper og mora engelsklærer og poet. Hun er sjøl utdanna klassisk sanger gjennom mange år, før jazz- og improuttrykket også begynte å tiltale henne. Med sin nydelige stemme, som spenner over fire oktaver, kombinerer hun alt dette på et originalt vis.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Solnicki har garantert henta mye inspirasjon fra jazzens smeltedigel nummer en, New York. De seineste åra har hun nemlig vært bosatt i Brooklyn, men når hun skulle spille inn “The One and the Other”, så dro hun hjem til Toronto for å samarbeide med glitrende musikanter – som jeg heller aldri har hørt.

Solnicki uttrykker seg i alt fra resitasjon via et klassisk tonespråk til impro – med og uten tekst og med krydder fra en rekke andre kilder også. Når hun så viser seg å være en poet av høy klasse, så er det veldig mye i dette “verket” som gjør det unikt.

Av og til er det tekstene som spiller opp til låtene og improvisasjonene og noen ganger det motsatt – at det er musikken som “skaper” tekstuniverset. Uansett er det slik at musikken og tekstene/poesien hører sammen her på et ganske så unikt vis. Lara Solnicki er nemlig en unik artist og formidler.

Sammen med Ingar Kristiansen i Sinatra Songbook er Richard Badendyck så vidt jeg vet den eneste som holder crooner-tradisjonen levende i kongeriket – på et høyt nivå i alle fall. Det gjør Badendyck på et utmerket vis.

Vokalisten og pianisten Richard Badendyck har rukket å bli 78 år ung. Han har rukket veldig mye mer også. Badendyck, som var en kjent størrelse i Club 7-miljøet, var også norgesmester i 10-kamp i 1966 og eiendomsutvikleren har siden 2005 gitt ut fire plater under eget navn.

Med sin fyldige og distinkte baryton, går Badendyck inn i en tidløs musikalsk tradisjon som definitivt har sine røtter over there. Tony Bennett, Frank Sinatra og Mel Tormé er åpenbare ledestjerner og The American Songbook er nok en gang den utømmelige kilden som Badendyck stortrives med.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

De seineste åra har veteranen også jobba med en operapedagog for å utvikle stemma si og det er en trygg vokalist med stor autoritet i uttrykket vi møter. Han har åpenbart levd med dette materialet store deler av livet, han kan det og han vet hvordan han skal sette sitt eget bumerke på låter som “Everything I Have Is Yours”, “I´ll Remember April”, “It´s Wonderful” og “When Lights Are Low”.

Når så Badendyck, som også er en fin pianist, omgir seg empatiske sjelsfrender som tenorsaksofonist Håvard Fossum – som kan sin Dexter bedre enn de fleste, bassist Stig Hvalryg og trommeslager Marcus Lewin – tre herrer som musikalsk kler Badendyck strålende, så har det fjerde kapitlet i Badendycks plateproduksjon blitt akkurat så bra som de tre første bar bud om.