Det spirer og gror noe voldsomt også i jazzens hjemland. Her møter vi en kvartett med unge herrer som både skuer bakover for å se fremover.

Man skal være mer enn gjennomsnittlig oppdatert for å nikke gjenkjennende til trommeslageren Steven Crammer, altsaksofonisten Gideon Forbes, trompeteren Thomas Killackey og bassisten Stephen Pale – alle under 30 og til stede med sin debututgivelse som bærer samme navn som bandet: Nortonk. Årsaken til bandnavnet kommer fra deres mentor ved William Paterson University i New Jersey, trommeslageren og pedagogen Kevin Norton.

Det var altså som studenter de fire fant sammen i 2017 og raskt skjønte at de hadde mange av de samme ideene og musikalske målene. Det har de fortsatt å videreutvikle etter at de nå har flytta til New York – smeltedigelen over alle smeltedigler i jazzens verden. Årsaken til at de nå debuterer på det “grønne” plateselskapet Biophilia Records, unnfanga av den fremragende pianisten Fabian Almazan, var at han hadde spillejobb på universitet til gutta med trommeslageren Mark Guilianas band og oppvarmere var, akkurat: Nortonk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Almazan skjønte at noe spesielt var på gang: han digga bandets råhet som han mener er vanskelig å definere med ord, men som man kan kjenne på kroppen. Han mener det er bånn ærlig musikk som kommer fra kjærligheten til kunstformen.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i Almazans vurderinger. Med sin akkordløse besetning henter låtene til de fire – alle skriver – og uttrykket til Nortonk fra retningsgivere som Ornette Coleman, Gerry Mulligan og Chet Baker og nåtidens videreførere som Mark Turner og Chris Speed.

Sjøl om det er et åpent og løst uttrykk, så er det samtidig melodisk og groovete. Alle fire var samla i et rom uten separerende vegger eller andre skiller og det høres veldig tydelig at kommunikasjonen er nær, ekte og god. Her er det fire lyttere med stor respekt for hverandre og som stortrives i hverandres selskap vi har med å gjøre.

De fire er svært godt på vei til å finne sine egne stemmer og Nortonk har tatt med seg masse flott inspirasjon og samtidig staka ut en kurs som kan bli spennende å følge. Noe forteller meg at både Nortonk og de fire involverte kan bli markante skikkelser i moderne amerikansk jazz i åra som kommer.