Saksofonisten, komponisten og bandlederen Marius Neset har de seineste åra stadig oftere fortalt oss at han hører hjemme i det aller øverste sjiktet. Nok en bekreftelse kom her om dagen med hans soloskive «A New Dawn». På Jazzfest viste han alle med åpne sanser at han har kommet dit opp for å bli.
Pandemien har tvunget de fleste til å tenke nytt og annerledes. For Marius Neset, fra Os utenfor Bergen, men nå med base i Oslo etter mange år i København, så førte det blant annet til at han endelig kunne og ville realisere drømmen om å gjøre et soloprosjekt.
Som tenkt, så gjort og den timen han ga sitt publikum på Dokkhuset under Jazzfest var nok en manifestasjon og bekreftelse på at Neset er en musikant og instrumentalist i den ypperste verdensklasse.
Det å fylle et rom med en times improvisert musikk har så avgjort noen gjort før, blant andre frijazzerne Peter Brötzmann og Evan Parker. Neset gjør det på et helt annet vis enn de to nevnte. Han tar nemlig for seg deler av sin enorme låtproduksjon, går inn i den og skaper noe helt nytt fra disse utgangspunktene.
Neset låter som et en manns orkester og besjela med en teknikk ingen – INGEN – andre på Tellus er i nærheten av akkurat nå (som jeg kjenner til i alle fall), så kan han tillate seg å gå i alle retninger han med sin oppfinnsomhet kan komme på. Det er ikke få.
Rytmisk og melodisk skjer det altså så mye at det er vanskelig å henge med i svingene. Neset henter impulser fra sine samarbeid med filharmonikere, fra folkemusikk og fra jazzuniverset sitt sjølsagt. Han kaster seg ut på 70000 favners djup uten redningsvest eller støttehjul, men man sitter aldri med en følelse av at han vil gå tom for ideer. Den banken virker som den er utømmelig faktisk.
Det er ikke akkurat enkle ting han gir seg i kast med heller: den ene låta han hadde skrevet, brukte han et år på å lære seg! Ikke vanskelig å forstå når man skjønner at låta består av tre temaer som utbroderes samtidig!
Neset blei møtt med mye og varm applaus. Det var godt for han på alle vis; da kunne han også få igjen pusten!
Marius Neset førte fantastiske og intelligente samtaler med seg sjøl – og oss – og avslutta med Abdullah Ibrahims nydelige «The Wedding». Bedre måte å sende oss videre ut i Jazzfest på er faktisk ikke mulig.
Store saksofonister var så visst ingen mangelvare under årets Jazzfest. Skiens store i dette faget, André Roligheten, hadde lett takka ja til tilbudet om å skrive et bestillingsverk til festivalen. Roligheten har, som så mange andre, et nært forhold til Trondheim etter flere grunnleggende år på jazzlinja ved Nidelvens bredd og han takka for lærdommen og «oppveksten» på best mulig vis.
«Transmission» er en samproduksjon med Jazzfest i Skien som får oppleve musikken seinere i år. Roligheten har i en rekke sammenhenger tidligere vist oss hvilken spennende og original komponist han er. Jeg oppdaga han først sammen med Eyolf Dale i Albatrosh-universet og siden har det vært totalt kompromissløse varer som har kommet fra den kanten. Så også nå.
Sammen med et a-lag med trommeslager og vibrafonist (!) Gard Nilssen, tangentør Ståle Storløkken, som steppa inn for coronautestengte Johan Lindström og bassist Jon Rune Strøm, skapte Roligheten, som spilte både sopran-, tenor og ikke minst bass-saksofon, et moderne univers med alt fra fri-ballader, via karibiske toneganger som fikk tankene til å gå i retning Sonny Rollins samtidig som jeg følte Coltrane og Ornette Coleman spilte ei viktig rolle i Rolighetens låt-DNA i store deler av verket.
Alle fire har bakgrunn fra jazzlinja – bare det sier hvor viktig den har vært for norsk og internasjonalt jazzliv. Vi snakker om fire topper utstyrt med voldsomt store ører der alle fikk den plassen de trengte for å vise hvem de er hver for seg, men aller viktigst opplevde jeg likevel det kollektive uttrykket.
Det var et herlig trøkk i «Transmission» hele veien, men ustanselig med den dynamikken innebygd som skal til for at musikken «snakker» til meg. Når så Roligheten varierer mellom sine tre saksofoner, av og til både sopran og tenor sammen, og ikke minst den sjeldent hørte bass-saksofonen, så blei dette nok et bestillingsverk som har alt i seg til å bli værende med oss lenge.
Noen ord også om de tre medsammensvorne: Nilssen er som Elvin Jones: han spiller solo i kollektivet hele tida – uten å spille solo. Han bidrar og løfter musikken uten stans. Bedre trommeslager der ute til å bygge opp ei historie, finnes vel knapt noe sted nå. Storløkken, The Mad Professor, har skjemt oss bort noe kraftig de seineste tiåra – i all hovedsak på strømførende instrumenter. Denne gangen fikk vi møte han i stor grad på akustisk flygel, enten straight eller delvis preparert, og det var nok en bekreftelse på at også i en slik setting så er Dombås´ største sønn en retningsgiver. Strøm har jeg opplevd alt for sjelden. Han fortalte meg om en tilstedeværelse i musikken som Ingebrigt Håker Flaten var en foregangsmann for. Tøft, intens og bånn ærlig bass-spill.
Lørdagskvelden blei avslutta for min del med assistanse fra Hedvig Mollestad og hennes mellomstore band og bestillingsverket til Vossajazz for noen år siden: «Ekhidna». Mellomstort fordi vi jo stort sett kjenner henne fra hennes trio og fordi vi også møtte henne med et enda større band i Molde i fjor sommer.
Riffdronninga Mollestad leverer som alltid med et trøkk av en annen verden og verket, som blei tildelt Spellemannpris for kort tid siden i åpen klasse, bekrefta hvorfor akkurat den klassen passer musikken hennes aller best. Jovisst er det mye jazz i det, men det er også like store doser rock samt ingredienser fra en rekke andre kilder.
Med ei besetning der Marte Eberson og Erlend Slettevoll bestyrer en solid tangentpark, Torstein Lofthus og Ole Mofjell holder kraftig orden i tromme- og perkusjonsavdelinga og der trompeter Magnus Aannestad Oseth viser hvilken allsidig og heftig ny stemme han er, så blei dette dritkult, som Mollestad sjøl mente at det var å få spille for folk igjen.
Dette var åpenbart som å slippe vårkåte kalver ut på beitet og med en lyd- og lydproduksjon de hippeste rockebandene verdig, så blei det en heftig opplevelse – en opplevelse som hadde egna seg enda bedre i en setting der folk ikke var plassert i setene sine for der å bli værende.
«Ekhidna» er fullt trøkk, men det er også mye dynamikk i verket. Som regnbuen så har musikken mange farger, mange stemninger, men når det blir for «pent» så dundres det til igjen.
En kjempefin måte å avslutte lørdagen på under Jazzfest – nå gjenstår bare oppløpssida på et vårens aller vakreste eventyr.
