Kvartetten Aadal fra Sørlandet gir oss varm og god musikk et sted midt mellom jazz, americana og instrumental rock.
Aadal krysser mange grenser med sitt heftige brygg.
Gitarist og komponist, og åpenbart bandleder, Michael Aadal kjenner vi blant annet fra et par veldig bra utgivelser på Losen Records: «Abigail» og «Pomona». Her møter vi han i en noe annen setting sammen med André Kassen på saksofon, Audun Ramo på bass og Gunnar Sæter på trommer.
Aadal har fortalt oss klart og tydelig at han er en strålende melodiker ved tidligere møter og her kommer det nok en bekreftelse på det. Musikken egner seg faktisk både til ettertanke og avslapping og du skal ikke se bort fra at noe passer til siste dans også – for de med slike tilbøyeligheter.
Det hevdes at både Brian Blade, Terje Rypdal og Daniel Lanois er blant inspirasjonskildene og jeg ser absolutt ingen grunn til å protestere på det. Aadal er utstyrt med en varm og fin tone i gitaren sin og både han og resten av det særs empatiske bandet har og tar seg god tid uansett hva slags tempo musikken blir servert i.
«Silver» er jazz for rockere, med heftige og tøffe riff, og rock for jazzere. Musikkelskere fra andre dalstrøk vil også finne mye å glede seg over her.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Med tangentist i superklasse Kjetil Bjerkestrand og filonmester Arve Tellefsen i spissen for et kremlag av jazzmusikanter og klassiske musikere, blei årets høyst spesielle Moldejazz avslutta på aller beste vis.
Kjetil Bjerkestrand og Arve Tellefsen – Breaking Beethoven! Fot Line Rakvåg Malones
Kjetil Bjerkestrand, som trakterer allehånde tangentinstrumenter, trenger definitivt ikke å be om synthenes forlatelse etter denne fantastiske konserten som sørga for at både jazzfolk og tilhengere av tradisjonell Beethoven – og sikkert mange med andre tilbøyeligheter også – fikk det de hadde håpt på og vel så det. Bjerkestrand og Tellefsen har jobba mye sammen opp gjennom åra og forrige gang var det Bach som fikk gjennomgå. Tellefsen var mer skeptisk til Beethoven – han mente nemlig at det ikke swinger av hans musikk slik som det gjør av Bach sin. Med fasit i hånd er jeg overbevist om at Tellefsen ikke angra et sekund på at han blei med på «galskapen».
På tvers av det meste
Med åtte virtuose musikanter på scena, lydmagikeren Asle Karstad med knapper og spaker og en meget dyktig lysmann i tillegg, blei dette av typen opplevelse som tok bolig i oss og som garantert blir sittende i lenge – svært lenge.
De hadde ikke nekta seg noe og jeg er sikker på at den døve Beethoven, som døde som en bitter mann fordi han mista hørselen, nå satt og smilte med nytt høreapparat der oppe av tolkninger han aldri hadde hørt for seg mens han levde.
Humor og virtuositet
Det var langt i fra bare Beethoven-musikk vi blei servert, men blant annet «Somewhere» fra West Side Story og Mozart hadde også funnet nåde hos Bjerkestrand og Tellefsen fordi det var musikk inspirert av Beethoven. Og så fikk vi både til og fra Elise, må vite!
Blues a la Beethoven fikk vi også og den minst kjente av musikerne, den kinesiske, men Oslo-bosatte pianisten Jie Zhang, leverte en solo som vil bli huska lenge. Hvilken virtuos!
Og fleipen satt også løst: Bjerkestrand spurte Tellefsen, som nesten stilte i Rosenborg-farger, at siden han var litt eldre enn de andre på scena om han hadde hadde møtt Beethoven! Såvidt, var svaret!
Jazzsaksofonist og operasanger Håkon Kornstad er noe helt for seg sjøl, Frode Alnæs og Rune Arnesen storkoste seg og neste års Artist in Residence på Moldejazz, bassisten og vokalisten Ellen Andrea Wang, fortalte oss litt om hvorfor hun har fått det ærefulle oppdraget.
Breaking Beethoven – for ei stemning i Molde Domkirke! Foto: Line Rakvåg Malones
Mange konstellasjoner
Vi fikk oppleve en rekke konstellasjoner, Alnæs og Arnesen, Tellefsen og Alnæs, Kornstadog Zhang og Kornstad og Wang bare for å nevne noen og måten alle utfordra hverandre på, sørga for musikk for evigheten. Bjerkestrands nydelige og følsomme synthbruk sørga også for at dette blei ei stund for minneboka.
Her blei musikalske dører åpna og grenser blei flytta. Her møtte vi virtuose musikanter som tok musikken seriøst, men ikke seg sjøl så alvorlig. De tillot seg å leke med musikken og du verden så moro og så flott det blei. Bedre måte å vandre ut i natta og minnes Moldejazz 2020 er faktisk ikke mulig å tenke seg.
Om det har gått inflasjon i 6-ere hos Hammerø dette året? Nei, det er bare slik at denne konserten og to andre denne gangen holdt verdensklasse og da fortjener de full terning. Sånn er det med den saken.
Den sveitsiske trommeslageren Florian Arbenz traff jeg for første gang i fjor med trioen Vein i samarbeid med Norrbotten Big Band. Det ga absolutt mersmak.
Florian Arbenz i sentrum for mesteparten av Convergence-bandet.
44 år unge Florian Arbenz har jobba med storheter som Greg Osby, Dave Liebman og Andy Sheppard noe som mer enn antyder på hvilken hylle han hører hjemme. Likevel er det med trioen Vein, det tvillingbror Michael spiller piano, at Florian Arbenz har fått mest, og velfortjent, oppmerksomhet.
Her har han tatt initiativet til et svært så internasjonalt band. De cubanske brødrene Jorge og Maikel Vistel, på henholdsvis trompet og tenorsaksofon, med erfaring fra samarbeid med Benny Golson, Roy Hargrove og David Virelles, den brasilianske gitaristen Nelson Veras, den engelske vibrafonisten Jim Hart, som vi har møtt i bandet til Marius Neset og den australske bassisten Rafael Jerjen, er til sammen Convergence – som betyr noe i nærheten av sammenfall.
Arbenz, som har skrevet to av de åtte låtene, mens de resterende er ført i pennen av Vistel-brødrene, men hver for seg, legger ikke skjul på at de musikalske referansepunktene finnes hos Coltrane, Henry Threadgill, Steve Coleman og til og med Django Reinhardt.
Det betyr på ingen måte noen form for kopiering, bare spennende utgangspunkt. Moderne, melodiske, hip akustisk med tydelige røtter som snakker et 2020-språk fremført av meget dyktige musikanter som aldri går i veien for hverandre, men som derimot løfter hverandre – der har vi Convergence.
Når så Arbenz kan melde at han har idealer som Max Roach, Art Blakey og Jack DeJohnette, så vet vi i hvilket landskap vi finner hans eminente trommespill også.
«Convergence» er intet mindre enn en hyggelig overraskelse fra et ukjent hold. Dette er både et band, en musikk og enkeltmusikanter vi mer enn gjerne hører mer fra.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Norsk plateselskap som drives av en svenske og ei plate med et dansk/finsk/polsk band innspilt i Finland. Her må Nordisk Råd på banen med en gang!
Misceo har noe helt eget på kjøreplanen.
I 2017 fant den danske jazztrommeslageren Frederik Bülow og den polske klassiske cellisten Joasia Cieslak ut at de ville sette sammen et band med ønske om å skape musikk der grenser mellom jazz og klassisk musikk blei viska ut.
Nå er Misceo, som de kaller seg, klar med sitt debutalbum og med en kvintett der en en jazztrio bestående av Bülow, hans landsmann Adrian Christensen på bass og den finske pianisten Artturi Rönkä møter en klassisk strykeduo med Cieslak og den danske fiolinisten Kern Westerberg, så har de makta å skape original, spennende og vakker musikk i disse grenselandene.
Musikken er skrevet av henholdsvis Bülow og Christensen og både minimalister som Steve Reich og Phillip Glass og jazzmodernister som Vijay Iyer og Mark Turner kan anes i horisonten.
Mange har prøvd før og noen har lykkes med å fusjonere disse to verdenene. Med en fersk megaopplevelse der Kjetil Bjerkestrand og Arve Tellefsen, sammen med et norsk kremband bestående av fire jazzmusikere og fire klassikere, ga oss Breaking Beethoven under Moldejazz, vet vi at det er mulig.
Misceo har også lykkes på sitt unike vis. All musikken er original og de to «leirene» snakker det samme språket, de visker ut skillelinjer og det swinger av det. Et herlig påfyll fra et unikt musikalsk sted.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Misceo Better Word for Love AMP Music & Records/Musikkoperatørene
De som har vært så heldig å få følge Hedvig Mollestads karriere de vel 10 åra siden det virkelig tok av, fikk denne lørdagskvelden være med på kulminasjonen av det som har ført henne til musikkens tinder. Bestillingsverket hennes, «Maternity Beat», er nemlig noe av det tøffeste og hippeste som har vært servert i 6400 Molde av denne typen gjennom alle tider.
Hedvig Mollestad – på god vei mot verdensherredømme. Foto: Line Rakvåg Malones
Som navnet på verket mer enn antyder, så er det «filosofiske» grunnlaget det at hun har blitt tobarnsmor. Musikken har altså blitt en slags hyllest til alle mødre ikke minst hennes egen. Det at Hedvig Mollestad både musikalsk og som person framstår så trygg og sikker i hvem hun er, har helt sikkert noe med hvor hun kommer fra. Hun vet hvem hun er og hun vet hvor hun vil – og denne kvelden landa hun – og oss – noe så voldsomt.
Iført den lille sorte og hæler som kan brukes som drapsvåpen, leda Mollestad sine tropper gjennom 75-80 minutter i et musikalsk landskap som hadde jazz, rock, impro – og sikkert mye annet – i seg. Kollektivt låt det stort, voldsomt faktisk, men likevel så finstemt at mitt sanseapparat i alle fall svært sjelden har blitt konfrontert med noe så tøft. Men det var langt i fra voldsomt hele veien. Når det var på tide å ta det hele ned, så gjorde hun det – da låt det så ettertenksomt som bare en mor kan skape det. Dynamikk er et stikkord og du verden som hun kan å benytte seg av de virkemidlene hun hadde til disposisjon.
Hedvig Mollestad sammen med Trondheim Jazzorkester – å re heit! Foto: Line Rakvåg Malones
Riff-mama
Mollestad har både gjennom trioen sin og bestillingsverket til Vossajazz i fjor, «Ekhidna», fortalt oss hvilken riffmester hun er. Her tok hun også den delen av seg sjøl til etnytt nivå: det siste overmektige og hippe riffet hun og bandet ga oss, ville garantert Black Sabbath drept for.
Alle kunne vært trukket fram her – samtlige leverte på øverste hylle. Jeg velger likevel å gi en ekstra pærebrus til trommeslager Torstein Lofthus. Den mannen kan alt, han gjør alt og han gjør det med en energi og fintfølelse som det oser klasse av. Lyden var perfekt og lysdesignen var intet mindre enn magisk. Og så er det gitaristen Hedvig Mollestad da. Jovisst er det mulig å høre spor av Terje Rypdal i estetikken og tonen hennes – hvis mesteren lukka opp vinduet borte i Tresfjorden og lytta godt er jeg sikker på at han smilte lurt. Når det er sagt så har Hedvig Mollestad utvikla si egen stemme – ei stemme som kan bringe henne bortimot hvor som helst og gjerne med «Maternity Beat».
Stort på alle vis
Dette bestillingsverket var både stort tenkt og stort spilt. Som sagt så er det noe av det tøffeste som er sjøsatt her på Nordvestlandet gjennom de 60 åra Moldejazz har eksistert. Med den historia festivalen har å slå i bordet med, så sier ikke det så reint lite. For en fest – for en opplevelse.
Rulleteksten på bakveggen i det musikantene forlot scena, hadde ei lita setning om hver enkelt. Når det gjaldt Hedvig Mollestad Thomassen, med mor fra Ålesund og far fra Molde, så stod det: Molde og Ålesund forent. Vakrere kan det vel ikke sies. En stor takk til Hedvig og de som har vært viktige når det gjelder at hun har blitt den hun er.
Den russisk-amerikanske, men Tyskland-bosatte pianisten, komponisten og bandlederen Simon Nabatov både er og har ei egen stemme. Her møter vi han sammen med strålende folk fra New Yorks undergrunnsscene.
Simon Nabatov har noe interessant å melde.
Simon Nabatov (61) er født i Moskva, men hoppa av sammen med foreldrene da han var 20. I 1986 blei han amerikansk statsborger etter å ha bodd i New York noen år. Etter hvert har han gjort Köln og Tyskland til sin hjemmebane, men han har hele tida holdt nær kontakt med med NY-miljøet som han var en del av.
Nabatov begynte å spille piano som 3-åring og blei raskt oppslukt av jazz og de mulighetene som bød seg innenfor det uttrykket. Det var faktisk en ganske erfaren jazzpianist, alderen tatt i betraktning, som ankom New York og USA.
Etter hvert har han utvikla sitt eget uttrykk. Han har henta inspirasjon fra moderne jazz, impro, Thelonious Monk og den nesten glemte Herbie Nichols (1919-1963) – mannen som skrev «Lady Sings the Blues» blant annet – og brasiliansk musikk. På «Plain» bys det på en herlig miks av alt dette.
For anledninga har Nabatov skrevet ny musikk, bortsett fra en kollektiv improvisasjon og ei Nichols-låt. Med seg har han musikere han i stor grad har jobba med tidligere: trompeteren Herb Robertson, trommeslageren Tom Rainey og tenorsaksofonist og klarinettist Chris Speed mens bassist John Hébert, som vi blant annet kjenner fra bandene til Kris Davis og Ingrid Laubrock, er førstereisgutt i Nabatov-sammenheng.
Innspillinga er gjort i New Jersey i fjor sommer. Vi blir i tillegg til Nabatov-låtene også servert en Robertson-tekst – et politisk statement – som utgangspunkt for improlåta. Ellers er det løse, ganske så åpne, men samtidig med en fin melodikk som utgangspunkt for ekskursjonene i låtene til Nabatov. Det kler denne kvintetten strålende.
Simon Nabatov er og har ei stemme som er vel verdt å lytte til. «Plain» kan være en fin inngang til hans spennende univers.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Simon Nabatov Plain Clean Feed Records/MusikkLosen
Den danske altsaksofonisten og vokalisten Søren Bøgelund har bodd så lenge i Norge at vi nesten kan regne han som norsk nå. Musikken derimot er internasjonal og ikke minst tidløs.
Søren Bøgelund og hans Mirakelband serverer oss god musikk og godt humør.
Søren Bøgelund har de seineste tiåra dukket opp i en rekke konstellasjoner som har befunnet seg i grenselandene mellom mainstream og bebop – tidløs Jazzmusikk med stor J med andre ord. I tillegg til det så har den blide dansker også sitt verksted i Asker der han reparerer allehånde blåseinstrumenter for hvem det måtte være.
De seineste åra har Bøgelund vært en del borte fra aktiv musisering på grunn av alvorlig sjukdom og lenge var det tvil om han kunne spille igjen siden store deler av hans lungekapasitet hadde blitt permanent redusert.
Nå er det nok slik at Bøgelund ikke er av typen som legger ned hornet sitt frivillig og sjøl om han ikke var så opptatt av å gi ut det som skulle vise seg å bli hans cd nummer tre, så lot han seg heldigvis overtale.
Allerede i 2016 blei fire av de ni spora spilt inn i kvarettformat. På repertoaret stod blant annet legendariske «Misty» og danske klassikere som «Svantes lykkelige dag» skrevet av legenden Benny Andersen. Sammen med seg hadde han sitt Mirakelband med nok en Norge-bosatt danske, bassisten Andreas Dreier, trommeslageren Stein-Erik Evenstad og pianisten Freddy Hoel Nilsen. Et flott og sympatisk reisefølge.
Mer sjukdom førte til at det blei med de fire låtene den gangen, men i fjor var Bøgelund klar for videre reise. Det skulle vise seg at kun Hoel Nilsen var tilgjengelig, men de to har greid seg utmerket aleine også. Tittellåta, «Pennies from Heaven» og «Night and Day» samt nok en dansk klassiker, «Hvor er livet dog skønt?», gir oss en flott dose tidløs jazz og herlig dansk musikk.
Her blir det ikke flytta en eneste musikalsk merkestein. Det blir kun spilt tidløs jazzmusikk av dyktige musikanter – det holder lenge det. For å si det på en annen måte: det er ikke bare kaffen som er klar – det er Søren Bøgelund også.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Søren Bøgelunds Mirakelband ´S Wonderful Park Grammofon/Musikkoperatørene
Alt godt må komme til ende hevdes det. Premierekonserten på «Tea with Thelonious» med Karin Krog var hennes fjerde og siste opptreden som Artist in Residence under årets festival og du verden for ei reise hun har invitert oss med på.
Karin Krog hadde all grunn til å smile. Vi også! Foto: Petter W. Sele/Moldejazz
Den 5. mai sendte festivalsjef Hans-Olav Solli avgårde mailen til Karin – hun er blant dem vi har lov å være på fornavn med – med forespørsel om hun ville være Artist in Residence på den helt spesielle festivalen som var under oppseiling. Etter å ha tenkt seg om ei takt eller to kom det et kontant ja tilbake fra 83 år unge Karin. For de uinnvidde kan det fortelles at en slik jobb vanligvis planlegges et år eller to i forveien – Karin fikk altså noen uker på seg!
Etter tre konserter på tre dager, så blei det hele like godt avslutta med ei premiere. Sammen med sin kjære, en av verdens beste saksofonister, John Surman, hadde hun laga et program eller nesten noe som likna på ei forestilling der hun tolka geniet Thelonious Sphere Monks musikk. Musikken blir for så vidt spilt relativt ofte, men den blir fremført med tekst bare unntaksvis på kloden. Monk (1917-1982) var en spesiell herre som Karin hadde gleden av å møte i Oslo i forbindelse med hans eneste konsert i Norge i 1966. Møtet var av det fåmælte og korte slaget, men gjorde definitivt inntrykk likevel.
Konserten starta med «The Monkish Song» som Krog og Surman hadde skrevet sammen, men deretter kom mange av Monk-klassikerne som «Blue Monk», «Pannonica», «In Walked Bud», «Monk´s Mood», «Bemsha Swing» – med egen tekst, «Crepescule with Nellie», «´Round Midnight» med «ukjent» tekst, «Straight No Chaser» og «Rhythm-a-Ning».
Det hadde vært mye ny tekst å lære for Karin, men det takla hun på sedvanlig proft vis og måten hun og Surman geleida oss verbalt gjennom «forestillinga», gjorde denne avslutninga på AiR til noe spesielt.
Uvanlig elektrisitet
Tom Olstad har fått velfortjent skryt for sitt usedvanlig smakfulle trommespill tidligere denne uka, men møtene med Terje Gewelt og Erlend Slettevoll, overraskende mye på elektriske utgaver av både bass og piano, passa som hånd i hanske både med Krog og Monks univers.
Når det gjelder Surman så er han, sammen med Jan Garbarek og Wayne Shorter, den sopransaksofonisten på Tellus jeg mener jeg skal kjenne igjen på et millisekund. Det forteller om hvilken enorm musikalsk personlighet vi har med å gjøre og når han så i tillegg er utstyrt med bøttevis av engelsk sjarm, så var han sjølsagt en viktig del av «Tea with Thelonious».
Takk igjen
Karin Krog har vært en av mine favoritter siden jeg falt i jazzgryta uten redningsvest. Hun har vært, hun er og hun kommer til å forbli en formidler i verdensklasse. Sånn er det med den saken – ferdig snakka. På «In Walked Bud» sang hun «They Got into Something» – det gjorde definitivt alle fem denne ettermiddagen også.
Jeg velger å takke Karin for herlige, livsbejaende og energipåfyllende møter også denne gangen med hennes egne ord fra gårsdagens konsert: «We May Meet Again». Vi dropper never mellom may og meet.
Det lå tjukt utenpå Solveig Slettahjell da hun inntok Molde Domkirke for sin første konsert på svært lenge: dette hadde hun gledet seg veldig til. Både veldig og lenge.
Solveig Slettahjell imponerte nok en gang – med nytt band. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz
Solveig Slettahjell har de par seineste tiåra vært en av våre ledende vokalister. Jazzuttrykket har hele tida ligget i bånn hos henne, men hun har på ingen måte nekta seg svippturer innen andre uttrykk. Slettahjell har enkelt og greit vært begeistra for god musikk uansett hvor hun har funnet den.
Til høsten er hun plateaktuell igjen og det med sitt nye kremband. Bassist Trygve Waldemar Fiske har et toneideal ikke så langt fra Charlie Hadens varme og inderlige, trommeslager Pål Hausken har vært Slettahjells faste reisefølge i åresvis av svært gode musikalske grunner og pianist Andreas Ulvo er en lyrisk klangmester som slekter både på Bill Evans og Keith Jarrett, men aller mest på Andreas Ulvo. Til sammen har det blitt akkurat det bandet Slettahjell har drømt om.
Overflødighetshorn
Med et knippe sanger hun elsker å synge ga Slettahjell oss noe av det flotteste fra standardskatten: «I´m Old Fashioned», «Since I Fell for You», «I Remember Clifford» i en nydelig duoversjon med Fiske, «I´ll Be Seeing You», «How Deep Is the Ocean» og, for andre gang i dag «´Round Midnight» – først ute var Karin Krog, men Slettahjells versjon var med den mest kjente teksten. Den viste oss at arva etter Krog er i de beste hender – hvis noen var det minste i tvil om det.
Helt til slutt fikk vi Ray Charles´ «Ain´t that Love» med Hanna Paulsberg som overraskende gjest og Slettahjells Tom Waits-fascinasjon sørga for at «Johnsburg Illinois» blei akkurat den vakre slutten som tok oss ut i kvelden og natta.
Stemma og uttrykket
Solveig Slettahjell er en vokalist og formidler på høyt internasjonalt nivå. Hun utstråler en glede over det å få møte sitt publikum og få øse av seg og sitt som gjorde at vi gikk løfta ut av kirka. Hun og det strålende bandet hennes gjorde oss godt.
Det kommer ikke som noen overraskelse på noen lenger at Ane Brun er en usigeleg bra låtskriver, sanger og formidler. For de fleste av oss blei likevel denne spesielle Moldejazz-konserten bortimot en åpenbaring.
Ane Brun er vår tids Joni Mitchell. Foto: Line Rakvåg Malones
Mange av oss har hørt Ane Brun i en rekke settinger, fra den bitte lille scena i kjelleren på Hot Hat midt i Storgata til flere utekonserter på Romsdalsmuseet og fulle hus på Sentrum Scene i Oslo og rundt om i hele Europa. Det hele tok av i 2003, men der hun er anno 2020 befinner hun seg på en ny topp i sitt kunstnerliv. For det er akkurat det Ane Brun er – en kunstner høyt der oppe.
Som de fleste andre kunstnere har ikke Ane – vi har lov å være på fornavn her i byen – møtt sitt publikum på flere måneder. Planene for å lansere det nye albumet lå klare, men har som alt annet blitt skjøvet på.
Med utsagnet Molde! Kor fint e ikkje de? fortalte hun hvor stolt hun var av byen og hjemstedet sitt. For uansett hvor lenge det er siden hun har har flytta, så vil hun for alltid være moldenser.
Det er en identitet, en stolthet i det å komme herfra mente Ane og gratulerte Moldejazz, som har betydd mye for henne, med de første 60.
Marte Eberson og Ane Brun – a match made in heaven – eller Molde. Noen mener det går for det samme. Foto: Line Rakvåg Malones
Perfekt match
Ane er åpenbart på et flott sted i livet. Det var visstnok ikke planen å si noe om det, men på grunn av at kjærligheten virkelig har slått til så har hun vært i i Oslo siden 10. mars. Da forespørselen kom å gjøre noe på den «nye» festivalen, var hun ikke vanskelig å be og heldigvis falt valget på tangentist Marte Eberson, kjent for mange fra Highasakite og nå Löv, som reisefølge. I mine ører var det et perfekt valg og kjemien mellom de to var av typen som sendte gode vibber rundt om i hele rommet. Eberson bidro også på et smakfullt vis med si stemme under Anes signaturstemme. Det er bare en Ane Brun – ingen andre låter i nærheten som henne.
Vår tids Joni
Repertoaret var en type rundreise i hennes karriere, pluss et par coverlåter og med den tryggheten, inderligheten og livsbejaenheten hun utstråler nå, så hører hun hjemme helt der oppe. Hun er en historieforteller i mesterklassen, hun har tenkt kloke og gode tanker, hun byr på seg sjøl og der hun tidligere var litt klønete på scena, så er hun nå så sjarmerende, utadvendt og trygg som vel tenkelig.
Jeg har gått et par runder med meg sjøl, men hver gang falt ned på den samme konklusjonen. Tør jeg å si det, tør jeg å skrive det? Svaret er et klart ja: Ane Brun er for mitt mottakerapparat vår tids Joni Mitchell. Såpass og intet mindre. De er helt forskjellige, men Ane har dette inderlige, ekte og djupt personlige som Joni, født Anderson og med røtter i Nord-Norge, også har. Aldri har hun vist sitt publikum det tydeligere enn i dette neddempa formatet. Verdensklasse!
Når så Ola Kvernberg, fiolinist i samme divisjon som Ane, inntok scena som gjest på to spor, så var det hele bortimot så fullbrakt som mulig. Kjøle fole som det heter i Molde og Ane har så definitivt ikke glemt Molde-dialekta – hun svenska ikke for mye, som hun kalte det.
«Du gråter så store tåra», favorittlåta til faren som gikk bort for noen år siden og den eneste Ane har gjort på Molde-dialekt såvidt jeg vet, var med å runde av denne festen som vil bli huska lenge. Svært lenge!
I bli rørt sa Ane om mottakelsen fra et overbegeistra publikum. Hun var på ingen måte den eneste.
