Køs sa meg ingenting før jeg satte på den tilsendte vinylen. Det tok kun kort tid å bli fascinert av den danske trioen.

Både Køs, som har eksistert som band siden 2014, og de tre som befolker denne fristaten var ukjente størrelser for meg. Altsaksofonisten Maria Dybbroe, elektronikeren Valdemar Kragelund og trommeslageren Kristian Isholm Saarup, med base i Aarhus og København, har uansett funnet fram til noe helt særegent i et fritt og kompromissløst landskap som likevel befinner seg et godt stykke bortenfor tradisjonell frijazz.

I et lyttende elektro-akustisk landskap henter de tre inspirasjon fra kilder som klassisk musikk, ambient og støy og setter det sammen med sine bakgrunner fra impro, jazz og hip hop. Om noen dermed tror at dette blir musikk annerledes enn det meste annet, så har de faktisk helt rett.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Samtidig som det er fritt, så oppleves deler av musikken også som komponert – sikkert fordi de tre kjenner hverandre så godt som de gjør. Musikken er i det ene øyeblikket voldsom og storslagen, mens den i det neste kan være helt nedpå og reflekterende. Tøft, originalt og spennende er det uansett hele veien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karin Krog. Bare ved å smake på navnet så vet man at det er historisk sus over det man får oppleve. Sammen med noen av sine aller beste musikervenner leverte hun på aller øverste hylle nok en gang.

Karin Krog har med denne konserten unnagjort tre av sine fire opptredener under Moldejazz. På svært kort varsel tok hun på seg det ærefulle vervet som Artist in Residence og på mesterlig vis er hun nå i ferd med å fullføre denne musikalske maratonøvelsen.

The Meantimes, det vil si Bjørn Alterhaug på bass, Tom Olstad på trommer og Vigleik Storaas på piano, har vært Krogs kjernetropper siden 90-tallet. At de skjønner mors intensjoner og minste vink er egentlig noe i nærheten av årets understatement – dette er et så samspilt gjeng som vel tenkelig og en kvartett som har dette tidløse uttrykket så under huden som mulig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Krog tok oss med på ei rundreise i sitt musikalske rike – hun har mye å plukke fra for å si det mildt. «You´d Better Love Me» åpna festen, før dagens supergjest – en av klodens aller mest særprega saksofonister – og bassklarinettist – John Surman – inntok scena med sine tre horn og låta han har skrevet til sin kjære, «It Could Be Hip». Og om det var hipt!!!!

Etter hvert blei vi servert en herlig gumbo bestående av standardlåter som «Lady Bird», «Caravan» og «Goodbye Pork Pie Hat», med tekst av Rahsaan Roland Kirk – ikke den mest kjente av Joni Mitchell, «God Bless the Child» sammen med inderlig bassfølge av Bjørn Alterhaug, «Strange Fruit», mer aktuell enn noen gang i disse Black Lives Matter-tider, i en sterk duoversjon med Tom Olstad – for en musikalsk trommeslager og for en lytter, «All Blues», «Three Little Words», «I Wish I Knew» samt flere Surman-låter. Sterkest inntrykk gjorde «Canto Mai» med en tekst på surmanesisk siden verken Krog eller Surman kan spansk eller portugisisk!

En nydelig duett med pianolyrikeren fremfor noen i vår del av verden, Vigleik Storaas, og Surman med sin nydelige og totalt umiskjennelige sopransaksofontone i hans egen «The Druids Circle», var det heldigvis også plass til. Herlig!

Dronning Karin 1. av jazz-Norge avslutta ballet med «For All We Know» som fortsetter med «we may never meet again». Heldigvis møtes vi allerede i dag til hennes avslutningskonsert under Moldejazz 2020. For å sitere Halvdan Sivertsen: førr ei dame!

Karin Krog & The Meantimes

Bjørnsonhuset, Moldejazz – 150720

200 – utsolgt

Det er fristende å sitere Louis Armstrongs legendariske «What a Wonderful World» i forbindelse med dette viktige visittkortet fra Fargespill Østfold og Det Norske Blåseensemble. Her forteller de oss nemlig hva musikk kan være og hvor viktig den er.

Den flotte trommeslageren og det gode mennesket Ole Hamre i Bergen har vært en av foregangsmenneskene til det flotte tiltaket Fargespill. Mange steder rundt om i landet har det etter hvert dukka opp Fargespill og for fem år siden var det Østfolds tur. Barn og ungdom som har kommet til Norge fra store deler av verden og som dermed har muligheten til å gi oss påfyll fra hvor det enn måtte være og dermed gjøre oss rikere på alle vis, har fått muligheten gjennom Fargespill til å komme med sine bidrag innenfor flotte rammer og i Østfold er det musikerekteparet Dina og Ove Billington som er henholdsvis kunstnerisk og musikalsk leder.

I år er det 100 barn og unge i alderen ni til 18 år som befolker Farfgespill Østfold. Er det noen gang man kan snakke om fargerikt fellesskap som må det vel her! De møtes jevnlig året rundt og forbereder en stor happening hvert år og på «Vår verden» får vi være med på festen som gikk av stabelen i Brygga Kultursal i Halden våren 2019. For en fest det må ha vært på alle slags vis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De to blad Billington har åpenbart gjort en fantastisk jobb med å gi de bortimot 100 unge et strålende musikalsk fundament stort sett basert på musikk de har bragt med seg fra sine respektive land – også fra Norge må vite.

Her møter vi langt framskredne sangere med til dels stort potensial og et kor som låter som en million. Når de så har alliert seg med en annen av Haldens storheter, nemlig Det Norske Blåseensemble, så blir det skapt masse magi som publikum er tydelig begeistra for. Det er svært mulig å forstå.

»Vår verden» er både veldig bra musikalsk samtidig som det er et strålende og flott initiativ som er viktig for å bryte ned grenser og bringe mennesker sammen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tenorsaksofonist, komponist og bandleder Hanna Paulsberg har tatt enorme steg siden hun etablerte sitt Concept-band for 10 år siden. Det viste hun noe så voldsomt på jubileumskonserten. 

Det har vært usedvanlig spennende og interessant å følge Hanna Paulsbergs karriere fra hennes spede begynnelse i det store rommet etter at hun begynte på jazzlinja i Trondheim. Det musikalske utganspunktet hennes var et ideal tufta i stor grad på arven etter Stan Getz og Dexter Gordon – en arv hun hadde fått med seg hjemmefra via sin trommespillende har, Håkon Paulsberg.

Den arven er fortsatt til stede i tonen hennes, men i veldig stor grad har hun benytta de ti åra siden bandet hennes blei etablert til å nærme seg et ideal som i stor grad består av henne sjøl. Hanna Paulsberg anno 2020 har med andre ord tatt voldsomme steg i retning seg sjøl.   

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jubileum

Denne konserten var planlagt også for programmet som lå klart før skjebnedagen 12. mars. Festivalen så heldigvis ingen grunn til å gjøre noe med den bookingen. Den eneste forandringa som møttes gjøres var at bandets faste gjest, den svenske stjernetrompeteren Magnus Broo, blei sittende coronafast borte hos Carl XVI Gustaf och Silvia og ikke kunne komme, men erstatter Thomas Johansson sørga for at det savnet ikke blei plagsomt på noe slags vis.

Det at Paulsbergs Concept har vært et fast band i ti år, absolutt ingen utskiftninger, betyr at de både trives og har vokst sammen. De fire, som alle har den moderne tradisjonen inne, vet hvordan de skal stake ut kursen videre også. Det betyr igjen at dette møtet både fortalte oss hvor vi er samtidig som Paulsberg & Co satte kompassnåla rett vei mot den akustiske framtida. Et strålende kollektiv med fremragende solister der jeg er ekstra fascinert av den nye fargeleggeren Hans Hulbækmo som allerede er der for å føre arva etter salige Jon Christensen videre.

Flotte gjester og lite nytt

Gjestene, i tillegg til den inderlige krafttrompeteren Johansson, var unge Håvard Aufles på synth og stemmeskulptøren Elin Rosseland som vi hører så altfor sjelden. Rosseland er i mine ører en av våre aller mest spennende vokalister som nok en gang fortalte oss at hun bør få mye mer oppmerksomhet. Ekstra morsomt var det at Rosseland hadde spilt i band med far Håkon Paulsberg på 80-tallet – solide linjer der altså.

De tre gjestene sørga for at Hanna Paulsberg Concept som kollektiv låt ganske så annerledes enn det vi er vant til. Det var en flott måte å markere bandets jubileum på, men samtidig var det eneste lille minuset at det var skrevet lite ny musikk til konserten – kun ei låt. Jovisst var mye av de «gamle» låtene nyarrangert, men det hadde vært ekstra stas med mer ferskt materiale også.

Uansett er Hanna Paulsberg, hennes band og musikk anno 2020 av internasjonal meget solid klasse. De gratulerte oss og seg sjøl på et fremragende vis – noe et meget velvillig publikum visste å sette pris på.   

Hanna Paulsberg – tenorsaksofon 

Trygve Waldemar Fiske – bass

Oscar Grönberg – piano

Hans Hulbækmo – trommer

Gjester 

Håvard Aufles – synth

Thomas Johansson – trompet

Elin Rosseland – vokal

Moldejazz, Bjørnsonhuset 140720

Publikum: 200

Nå er det ingen vei tilbake: Brødrene Skeidsvoll blir det nye kampropet på Kleive. Brødrene Midthaug sin tid på det feltet er definitivt over.

Med en pangstart på, eller rettere sagt før konserten, med tildeling av Talentprisen for 2020/21 fra SpareBank 1 SMN og Moldejazz på 40000 kroner for hver av brødrene og automatisk jobb på hovedprogrammet til neste år, så sa lillebror Isach det som det var: No må vi levere!

Fart og spenning

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Brødrene har har gjennom debutalbumet sitt vist oss at vi snakker om to svært frilynte unge menn med kvaliteter som kan ta dem svært langt. Det er brødre som har snakka og spilt musikk sammen siden de var små og de falt i jazzgryta før de hadde runda 10 år. Nå har de kommet seg helt opp i midten av 20-åra og den musikalske modenheten er påtakelig alderen tatt i betraktning. 

Her er absolutt ingenting avtalt før det settes i gang. Det telles ikke opp for at tempo skal settes – her kaster man seg enkelt og greit ut på 70000 favners djup og satser på at man kommer trygt til land. 

Tradisjonell melodikk, rytmikk og melodikk kan man i stor grad glemme når det gjelder budskapet til brødrene Skeidsvoll. Her finnes det spor etter tankegodset til giganter som Ornette Coleman og Cecil Taylor og med et dynamisk uttrykk som tar oss fra det bortimot melodiske og fintfølende til det harde og tøffe, tok de velkledde brødrene iført dress, slips og gule sokker oss med på ei utfordrende og spennende reise.

Nye samtaler 

Den første «låta» varte i 45-50 minutter og de to spilte piano og tenorsaksofon. Deretter skifta de til melodika og sopran som for å fortelle både hverandre og oss at nå ville de snakke om noe helt annet.

Det er allerede et spenn og et vidd over samtalene til de to fører som er imponerende. Utviklinga fram til neste års takk-for-prisen konsert(er) – om det blir en felles eller to hver for seg er vel ikke avgjort – skal bli interessant å følge. 

Nedslaga til skihopperen Halvor Asphol fra akkurat Kleive var ofte ei slags blanding mellom jamsides og nydelige Telemark-nedslag. Slik er det fortsatt med brødrene Skeidsvoll også, men de er på veldig god vei til noe enda mer stilreint.

Og om noen lurte på om de spilte «He Ain´t Heavy, He´s My Brother», så er svaret enten nei eller svært fordekt. Tøft og heftig var det uansett.

Brødrene Skeidsvoll Brødrene Skeidsvoll – det er bare å sette i gang å øve inn det nye kampropet på Kleive!       

Moldejazz, Teateret Vårt – Publikum 50 – tirsdag 140720

Joshua Redman, Brad Mehldau, Christian McBride og Brian Blade. Sammen var de dynamitt på 90-tallet og etter 26 års pause er de tilbake bedre enn noen gang. For et band!

Tenor- og sopransaksofonist Joshua Redman, pianist Brad Mehldau, bassist Christian McBride og trommeslager Brian Blade er hver for seg blant det ypperste som finnes på Tellus på sine respektive instrumenter. De fant veldig sammen på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet og var på mange vis ei supergruppe allerede da. Statusen til de fire og ønskene om å gå i egne og nye retninger førte til at de blei bandledere og blant jazzens superstjerner hver for seg. Likevel har nok mange båret på en drøm om at en dag så måtte de komme sammen igjen.

Nå har det altså skjedd og noen kunne kanskje tro at fire slike strålende instrumentalister blei for store for hverandre, men det er altså ikke tilfellet. Her snakker vi nemlig om fire herrer som har den største respekt for hverandre og som ikke har det minste behov for å fremheve seg sjøl fremfor noen av de andre.

Såvidt jeg har skjønt har de fire laga helt nytt materiale og her er det svært mye gull å finne. Personlig har jeg falt pladask for den nydelige «Silly Little Love Song» – en potensiell klassiker spør noen meg.

Både kollektivt og sjølsagt solistisk er dette verdensklasse. Dette er et urheftig bevis på at et superband faktisk kan bli enda større enn de enkelte musikerne. Fantastisk – slik er det med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bedre måte å innlede denne helt spesielle jubileumsfestivalen på enn å invitere professor Arild Andersen og dronning Karin Krog til gards, er faktisk ikke mulig. Begge innfridde og vel så det og det gjorde så menn reisefølget også.

Store deler av festivalprogrammet måtte legges om da kongeriket våkna til en ny virkelighet den 12. mars. Åpningskonserten derimot, som var planlagt gjennom store deler av høsten og vinteren, var det absolutt ingen grunn til å forandre på. Arild Andersen, som høyst sannsynlig spilte sin konsert nummer 50 under Moldejazz i kveld, var på papiret den perfekte vert. Og det skulle ikke overraskende vise seg å være akkurat slik i levende live også.

Rundtur i historia

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Andersen, som har tatt over etter Smiling Billy Higgins som cirka den blideste jazzmusikeren på Tellus, tok oss både musikalsk og verbalt gjennom store deler av sin Moldejazz-historie. Den starta da han som 19-åring i Molde kino fikk et positivt sjokk av musikken til den amerikanske komponisten, pianisten, arrangøren og visjonæren George Russell – en musiker han  skulle få gleden av å spille med fire år seinere.

Historiene trilla ut av Andersen og det er bare hyggelig når han både er så morsom og så informativ som han er. Nærkontakt – cirka en meter unna – med Miles Davis på Vigra flyplass etter den legendariske midnattskonserten i 1984 og hans store «flause» da han spurte Keith Jarrett om å få tape solokonserten hans i 1973 – Chick can I tape the concert? – endte likevel med ja fra den største pianisten på kloden nå og hjemme hos Andersen finnes det altså Jarrett-gull i kjelleren.

Musikalsk reise 

Andersen, med den største, feiteste og varmeste tonen i bassen, har vært en mester til å finne unge, spennende musikere å jobbe med og bli utfordra av. Slik er det også i dette bandet, men vulkanen Håkon Mjåset Johansen på trommer, lyrikeren i superklasse Helge Lien på piano og en av verdens beste og mest uttrykksfulle saksofonister anno 2020, Marius Neset, er jo både relativt unge, men alle godt etablerte også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.          

Kommunikasjonen og respekten mellom de fire var av slaget svært langt framskreden i et repertoar som blei henta fra store deler av Andersens Molde-karriere. Nydelige ballader, heftige tempolåter og løsere og åpnere låter – denne kvartetten hadde alt på plass og med lydguru David Solheim ved spakene låt det også som en million.

Karin 1.

Dronning Karin 1. av jazz-Norge inntok scena som – akkurat – ei dronning. Iført en nydelig lang rød kjole med hedersbevisningene Molderosen og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden godt synlige, sang  hun Moldes nasjonalsang «Break of Day in Molde», komplett med intro på Jo Vogts keramikk-leirgjøk slik det blei gjort på plateinnspillinga i 1969, «Shiny Stockings» og «Don´t Get Scared» som hun også sang på den aller første festivalen i 1961. Snakk om å trekke linjer og snakk om å være historia i egen høye person!

Endelig

Etter mye fram og tilbake etter den 12. mars – skulle det bli festival eller ikke? – var det endelig klart for første etappe på denne spesielle festivalen. Bedre start er det egentlig ikke mulig å ønske seg. Arild Andersen med sin enorme musikalske pondus og ditto utadvendthet sørga for at lista blei lagt skyhøyt allerede fra start. Vi kan bare takke og bukke. 

Moldejazz 2020 – mandag 130720

Bjørnsonsalen, coronafullt – 200

Arild Andersen – bass

Håkon Mjåset Johansen – trommer

Helge Lien – piano

Marius Neset – tenor- og sopransaksofon 

Gjest:

Karin Krog – vokal

6 prikker

På lørdag står den svært så talentfulle fiolinisten Adrian Løseth Waade på scena under Moldejazz sin avslutningsdag. For alt jeg vet drar han hjem til Verdal for å spille med resten av familien sin etterpå.

Det har seg nemlig slik at i familien til Adrian Løseth Waade så dreier veldig mye seg om musikk – til de fleste av døgnets timer. Nå har far i heimen, Roy Waade, som trakterer mandocello, gitar, bass, tangenter, diverse strenge- og perkusjonsinstrumenter i tillegg til å synge, tatt konsekvensen av det og innkallt tre sønner og kona Kristin til en herlig dugnad som har endt opp med elleve sjølskrevne låter på tvers av de fleste sjangre.

I tillegg til Adrian på fiolin, får vi også møte Aksel på trommer og Michael på stålstrenggitar samt mor Kristin på akustisk gitar. Med et repertoar der far har henta inspirasjon fra kilder som jazz, rock, verdensmusikk, klassisk musikk – og sikkert mye mer – og skrevet og arrangert det for flokken sin, så har de til sammen skapt ei hyggestund som forteller oss om en usedvanlig musikalsk familie som nødvendigvis må ha det svært hyggelig når de treffes.

Det er ei herlig stemning over dette familetreffet. Svært mange familier, og mange andre også for den sakens skyld, har all grunn til å være misunnelig på familien Waade. Nå er vi uansett så heldige at vi får ta del i hyggen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dette er mitt andre møte med den unge svenske trommeslageren og bandlederen William Soovik. Han tar stadig nye, spennende steg.

William Soovik sammen med sitt Grand Finale – herlig og forfriskende.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er under to år siden jeg fikk møte William Soovik (31) og hans band Grand Finale for første gang med debutskiva «Rustik Musik». Før det hadde jeg hørt han i bandet Bone Machine med blant andre vårt eget store fiolinhåp Adrian Løseth Waade.

Nå er den sprudlende og sjangerutslettende Soovik, med base i Göteborg, tilbake med eksakt det samme bandet som på debuten. Det vil si tenorsaksofonistene Signe Lykkebo Dahlgreen og Malin Wättring, gitaristen Joel Fabiansson og bassisten Viktor Reuter.

Forskjellene er at bandet siden forrige gang har spilt veldig mye sammen, kjenner hverandre mye bedre og har vokst både individuelt og kollektivt. Soovik, som også synger på en morsom versjon av åpningslåta «Hej kom å hjälp mig» helt til slutt, sier sjøl at han har henta impulser fra så forskjellige kilder som en liten 30-års krise, jazz, impro og rock, samt en dose genuin inspirasjon, er åpenbart en inspirator i seg sjøl og det er enkelt og greit morsomt å tilbringe tid sammen med både han, Grand Finale og musikken de vasker frem.

Noe, eller mye, forteller meg at William Soovik Grand Finale er et hipt liveband som gjerne må ta turen over Svinesund når svenskene setter oss i stand til å invitere dem på besøk. Inntil det skjer er «Major» absolutt ei bra og heftig erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pumkin – uten p i midta – med tre av «våre» mest spennende musikanter inviterer oss inn i frie landskap ingen av oss har vært i tidligere.

Opp med hånda den som har erfaring med og kunnskap om trioer som består av tenorsaksofon, cello og bass. Ikke mange der vil jeg tro og for min del er det i alle fall første gang jeg har støtt på en slik konstellasjon. Det at det er henholdsvis Karl Hjalmar Nyberg på saksofon og Joel Ring på cello – to av broderfolkets mest spennende unge musikanter som har tatt til fornuft og slått seg ned i Norge – og vår egen bassgigant Ole Morten Vågan, gjør at appetitten vekkes ytterligere kan man trygt si.

For rundt to år siden gikk de tre i studio for å utfordre seg sjøl, og etter hvert oss, og for å føre eleverte samtaler som kunne gå nesten hvor som helst.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det at de tre befant seg på samme bølgelengde og samtidig var proppfull av gode ideer, tar det ikke mange runder med «The Best of Pumkin» – en høyst passende tittel på bandets aller første plate – å avsløre.

Jeg sitter med en klar følelse av at her var så lite som mulig avtalt på forhånd. Her skulle det som ville skje avgjøre hvor reisa skulle gå videre. Her lyttes det på et særdeles høyt nivå og de tre benytter det som er av muligheter på sine respektive instrumenter til å skape lydlandskap ingen eller de aller færreste av oss har opplevd tidligere.

Glem det du kan eller assosierer med tradisjonell rytmikk, harmonikk og melodikk – Pumkin skaper egne univers på tvers av det aller meste. Kom til bordet med åpne sanser. Da vil du garantert oppleve usedvanlig spennende og unike musikalske måltider.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.