Det kommer ikke som noen overraskelse på noen lenger at Ane Brun er en usigeleg bra låtskriver, sanger og formidler. For de fleste av oss blei likevel denne spesielle Moldejazz-konserten bortimot en åpenbaring.

Mange av oss har hørt Ane Brun i en rekke settinger, fra den bitte lille scena i kjelleren på Hot Hat midt i Storgata til flere utekonserter på Romsdalsmuseet og fulle hus på Sentrum Scene i Oslo og rundt om i hele Europa. Det hele tok av i 2003, men der hun er anno 2020 befinner hun seg på en ny topp i sitt kunstnerliv. For det er akkurat det Ane Brun er – en kunstner høyt der oppe.

Hjemme igjen

Som de fleste andre kunstnere har ikke Ane – vi har lov å være på fornavn her i byen – møtt sitt publikum på flere måneder. Planene for å lansere det nye albumet lå klare, men har som alt annet blitt skjøvet på. 

Med utsagnet Molde! Kor fint e ikkje de? fortalte hun hvor stolt hun var av byen og hjemstedet sitt. For uansett hvor lenge det er siden hun har har flytta, så vil hun for alltid være moldenser.

Det er en identitet, en stolthet i det å komme herfra mente Ane og gratulerte Moldejazz, som har betydd mye for henne, med de første 60.

 

 

Perfekt match

Ane er åpenbart på et flott sted i livet. Det var visstnok ikke planen å si noe om det, men på grunn av at kjærligheten virkelig har slått til så har hun vært i i Oslo siden 10. mars. Da forespørselen kom å gjøre noe på den «nye» festivalen, var hun ikke vanskelig å be og heldigvis falt valget på tangentist Marte Eberson, kjent for mange fra Highasakite og nå Löv, som reisefølge. I mine ører var det et perfekt valg og kjemien mellom de to var av typen som sendte gode vibber rundt om i hele rommet. Eberson bidro også på et smakfullt vis med si stemme under Anes signaturstemme. Det er bare en Ane Brun – ingen andre låter i nærheten som henne.

Vår tids Joni

Repertoaret var en type rundreise i hennes karriere, pluss et par coverlåter og med den tryggheten, inderligheten og livsbejaenheten hun utstråler nå, så hører hun hjemme helt der oppe. Hun er en historieforteller i mesterklassen, hun har tenkt kloke og gode tanker, hun byr på seg sjøl og der hun tidligere var litt klønete på scena, så er hun nå så sjarmerende, utadvendt og trygg som vel tenkelig.

Jeg har gått et par runder med meg sjøl, men hver gang falt ned på den samme konklusjonen. Tør jeg å si det, tør jeg å skrive det? Svaret er et klart ja: Ane Brun er for mitt mottakerapparat vår tids Joni Mitchell. Såpass og intet mindre. De er helt forskjellige, men Ane har dette inderlige, ekte og djupt personlige som Joni, født Anderson og med røtter i Nord-Norge, også har. Aldri har hun vist sitt publikum det tydeligere enn i dette neddempa formatet. Verdensklasse!

Når så Ola Kvernberg, fiolinist i samme divisjon som Ane, inntok scena som gjest på to spor, så var det hele bortimot så fullbrakt som mulig. Kjøle fole som det heter i Molde og Ane har så definitivt ikke glemt Molde-dialekta – hun svenska ikke for mye, som hun kalte det.

«Du gråter så store tåra», favorittlåta til faren som gikk bort for noen år siden og den eneste Ane har gjort på Molde-dialekt såvidt jeg vet, var med å runde av denne festen som vil bli huska lenge. Svært lenge!

I bli rørt sa Ane om mottakelsen fra et overbegeistra publikum. Hun var på ingen måte den eneste.  

 

Bjørnsonhuset, Moldejazz- 160720

200 – utsolgt

 

Låtliste:

Do You Remember 

These days 

Don’t Run and Hide 

Words

Feeling like I’m gonna cry

Alfonsina

By your Side

One

All we want is love 

I wanna know what love is  

Song for Thrill and Tom 

Oh love amor Monteverdi

—-

Closer

I Would Hurt a Fly 

Du gråter så store tåra

Signing Off