Jan Eggum og Halvdan Sivertsen er hver for seg institusjoner i norsk musikkliv. Sammen er de ofte magiske – som i går kveld.

Av ganske så forståelige grunner er det mange som minnes Gitarkameratene. Men alt har sin tid og bedre avlegger enn Eggum og Sivertsen i duotapning er det faktisk vanskelig å tenke seg.

De to inntok den legendariske scena på Chat Noir akkurat så upretensiøst og avslappa som det skal være. De har egentlig ikke noe å bevise, men gjør det likevel fra første takt. Eggum, iført litt for korte bukser og litt slitte joggesko (trodde først det var snowjoggere, men nærmere øyesyn avslørte at det var vanlige joggesko – som jeg har en mistanke om aldri har vært brukt til akkurat det – jogging altså), og Sivertsen – ikke akkurat moteløva fra nord – oppkledd i nye bukser for anledninga, hadde ikke brukt plagsomt mye penger på sceneshow og tilliggende herligheter. To barkrakker, to vannflasker, fire gitarer (to var bare til pynt) var det hele – og det var mer enn nok.

Velkommen til musikken

Det de to inviterte oss med var nemlig en hyllest til musikken. En hyllest med noen av de strålende tekstene og låtene de to har gitt oss gjennom mange tiår – ikke bare de mest velkjente, men også flere nye. Disse gutta er nemlig utstyrt med et gen som gjør at de aldri slutter å skrive låter – og takk for det.

Når de i tillegg er framifrå humorister som kler hverandre – uten å gå i veien for hverandre, for de konkurrerer på ingen måte om rampelyset – med noen kjente, men mange nye stikk som samtidig forteller oss om fortsatt samfunnsengasjerte herrer, så blei dette en hyggestund både til sinnets fornøyelse og til ettertanke.

Like aktuell – minst

Halvdan Sivertsen sa det egentlig mest treffende da han introduserte den 41 år gamle «Kjærlighetsvisa». Den er dessverre – på noen måter – minst like aktuell den dag i dag. Like vakker også! Morsomt var det at vi tilfeldigvis var plassert ved siden av bass maestro Arild Andersen som stolt kunne fortelle at det faktisk er han som spiller på originalinnspillinga.

Inger Lise Rypdal, Wenche Myhre og Øystein Sunde – som alle var begeistra tilstede – var også en del av tekst/humor-universet til herrene. 

Det er et univers som blander humor, alvor og ettertanke på et vis som de to har tatt til et helt unikt nivå. Ikke alle mellomstikkene satt like godt, men det er jeg sikker på at de to justerer allerede til forestilling nummer to.        

I «Mor jeg vil tilbake», som er med på å runde av denne visekvelden, lurer barnet på om verden er for stor han/henne/hen. Verden er i alle fall ikke for stor herrene Eggum og Sivertsen. Verden – i alle fall vår del av den – bør takke for påfyllet. 

De to, de to er Jan og Halvdan – det holder herfra til evigheten det.

PS Jeg hadde tenkt å gi de to en 3-er hver, men siden de gjør dette sammen så slår jeg det sammen til en 6-er.

Vi to (er ikke Romeo og Julius) 

Jan Eggum og Halvdan Sivertsen

Chat Noir, Oslo

580 – Fullt

1    Venner / En natt forbi    

2    Høre tell på jorda

3     Myrsnipa

4    Romeo og Julie                                                

5     Anna Karoline

6     En annen 

7    Amerika

8    Alarmen går   — Tom snart ti

9    pot På´an igjen / Sverre nord i verret /  Totts / 

Tre e en for mye / Levende lyd / Heksedans 

10    Nyttårsnatt

11    Mang slags kjærlighet / Leve lenge

12    Kjærlighet som kommer

13    Værsjuk

14    Ryktet forteller                                                      

15    Hon elsker ham/ Bruremarsj /Hon elsker han  

16    Ta meg med / Nordaførr  

17    Kj visa

18    Helter                                                            

——Extras:

19    Mor jeg vil tilbake

20    Sommerfuggel