Lenge var det overraskende stille rundt det som skjedde på jazzfronten på holmen i vest – i Storbritannia. Nå er det avgjort verdt å sperre opp ørene

Elliot Galvin i sentrum for sin utmerkede trio.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det finnes nå mange eksempler på det spennende som skjer der borte i Brexit-land. Pianisten, komponisten og bandlederen Elliot Galvin er så avgjort helt i tetsjiktet.

Mitt første møte med den nå 27 år unge Galvin, som bandleder, kom for to år siden gjennom triovisittkortet "Punch". Jeg har også møtt han i bandet Dinosaur, leda av hans frue, trompeteren Laura Jurd. Der fortalte han oss ummidelbart at han hadde mye originalt å melde i forlengelsen av musikkfilosofien til Django Bates som jeg er ganske sikker på har vært en stor inspirasjonskilde.

Ny trommeslager fra sist er Corrie Dick mens bassist Tom McCredie fortsatt er hjertelig tilstede – her også som gitarist. Det betyr to jevnaldrende og meget lovende og lyttende musikanter som har skjønt hvor Galvin vil med musikken sin og som empatisk stiller opp hele veien.

Galvin har gjennom sine komposisjoner skapt et musikalsk univers som henter fra jazzhistoria og klassisk musikk samtidig som han avgjort hører hjemme i 2018. I tillegg til pianoet inkorporerer han en rekke andre tangentinstrumenter også pluss elektronikk, samt leker (!) og lydspor.

Musikken er melodisk, intens, reflekterende, dynamisk, med mye humor og svært personlig. Elliot Galvin forteller oss enkelt og greit at han er ei stemme vi skal gi mye oppmerksomhet både nå og i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elliot Galvin

The Influencing Machine

Edition Records/Border Music

Den svenske trioen Fire! opererer fortsatt i en rekke grenseland. Og fortsatt er det like tøft.

Fire! er et band som ikke likner på noe annet enn seg sjøl.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Johan Berthling, Mats Gustafsson og Andreas Werliin har vært i gang med Fire! i ti år nå. Fra første dag av har de gitt oss stadig nye statusrapporter på Rune Kristoffersens kompromissløse kvalitetsselskap Rune Grammofon og med det sjette visittkortet forteller de oss at bandet og musikken er hippere enn noen gang.

Fire! har fra starten av vært et sjangersprengende ensemble som har henta både fra frijazzens vidunderlige verden og miksa det hemningsløst med impulser fra både rock og støy. Mange har funnet spor etter band som Cream og Jimi Hendrix Experience og Berthlings tuuunge basspill sender oss lett i retning Black Sabbath også.

Jeg finner uansett mest Fire! her. De tre herrene har i løpet av dette tiåret utvikla noe som er så tungt, tøft og originalt at de har skapt skole sjøl. Mange ville kanskje tro at de kanskje har begynt å gjenta seg sjøl etter så mange år, men i mine ører har herrene greid å skape noe nytt og spennende nok en gang.

Alle tre får godt med rom og sjølsagt har de mye å melde, men for meg så er det likevel kollektivet Fire! som er det mest givende og ustoppelig tøffe. Dette er jazz godt egna for rockefolket og rock som bør snakke til jazzfolket – tøff musikk egna for alle som liker heftig musikk med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fire!

The Hands

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Den danske altsaksofonisten Christina von Bülow har fått med seg et par hyggelige herrrer til å skape vakker musikk.

Christina von Bülow sammen med Palle Danielsson, Eliot Zigmund og sin sønn Pelle von Bülow.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Foto: Johan von Bülow

von Bülow var elev av Stan Getz og Lee Konitz og begge er tydelige og store inspirasjonskilder – spesielt Konitz. Da mer enn aner vi hvor vi skal musikalsk og med sjølvaste Palle Danielsson på bass og Bill Evans´ tidligere trommeslager Eliot Zigmund som reisefølge så kan det faktisk ikke gå galt. Det gjør det da heller ikke.

Christina von Bülow (56) er av en eller flere merksnodige årsaker ikke spesielt kjent her hjemme. Det er både synd og dumt – vi har nemlig med en coolsaksofonist av meget høy klasse å gjøre. Hun har skjønt de lange linjers logikk og estetikk til fulle og hun er en formidler av den musikalske ideologien til Lennie Tristano, Warne Marsh og ikke minst Kontiz som vi bør gi mye mer oppmerksomhet enn hun har fått til nå.

Her gir hun oss musikk og et repertoar i tradisjonen etter Konitz som det er lett å like og bli begeistra for. Med utgangspunkt som "I Should Care", "I Love Paris", "I Loves You Porgy" og "The Peacocks", samt en rekke egne komposisjoner, blant annet den utilslørte hyllesten av Konitz i "Out Lee", tar hun oss med på ei inderlig lyttereise med perfekt reisefølge i Danielsson og Zigmund.

Jeg tar meg bokstavelig talt i å kjenne på at jeg har savna Palle Danielssons usedvanlige tankefulle og personlige basspill – det er så altfor sjelden man hører giganten mange husker fra klassikeren "Belonging" med Christensen, Garbarek og Jarrett. Zigmund, fra en av Evans seinere trioer, er også en for sjeldent hørt musikant, men uansett kler de von Bülows inderlige saksofonspill akkurat slik det ber om.

På fire av de ti spora gjester også von Bülows sønn Pelle med et gitarspill som forteller oss at arven blir forvalta på best mulig vis.

Christina von Bülow er en musikant som fortjener en stor lytterskare både her hjemme og i resten av verden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christina von Bülow – Palle Danielsson – Eliot Zigmund

On the Brink of a Lovely Song

Storyville Records/MusikkLosen

To unge danske, en svensk og en norsk musiker har funnet sammen og skapt melodisk og vakker jazzmusikk sammen

Aloft Quartet har mye lovende å by på.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Danskene Simon Balvig på saksofoner og Rasmus Sørensen på piano, svenske Jon Henriksson på bass og Amund Kleppan fra Lillehammer på trommer, traff hverandre på Skurups Folkhögskola i Sverige gjennom sin felles drøm om å bli dyktige jazzmusikere. Med Aloft Quartets debutskive «First Year» er det flere ting som tyder på at de er på god vei dit.

I Norge har folkehøyskolen på Sund i Trøndelag fått ord på seg for å være en viktig stasjon på veien til ei fin jazzkarriere. Hos broderfolket i øst har Skurup i Skåne fått samme omdømme og tiltrekker seg studenter fra hele Norden og vel så det.

Der møttes altså disse fire unge herrene og med "First Year", som består av musikk skrevet av alle fire, men hver for seg, så har de gitt seg ut på noe som har det i seg til å bli spennende karrierer.

De fire har allerede tilegna seg solide kunnskaper med røtter i den amerikanske melodiøse 60-talls jazzen og ikke minst det som har kommet ut av den nordiske jazzen de seineste tiåra. Ut av det har de fire skapt åtte vakre, melodiøse og reflekterende landskap som det uten unntak er behagelig å oppholde seg i.

De fire har allerede ting med substans å melde på egen hånd, men det er likevel det kollektive som tiltaler meg aller mest med "First Year". Både bandet og de fire gutta skal bli veldig spennende å følge i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aloft Quartet

First Year

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Legenden Ray Davies fra The Kinks er heldigvis fortsatt i gang og her hyller han sitt «andre» hjemland USA.

Ray Davies er vel så nært opp til en levende legende man kan komme.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Noen popmusikanter satte spor som har vist seg umulige å viske ut. Ray Davies, med den helt umiskjennelige stemma, har så avgjort vist seg å være en slik personlighet.

Ray Davies (74) er mannen bak låter som "You Really Got Me", "Sunny Afternoon", "Dedicated Follower of Fashion" og "Waterloo Sunset" og sjøl om The Kinks skilte lag for over over 20 år siden, så har statusen til sjefen på ingen måte avtatt.

Etter at The Kinks blei bannlyst en periode i USA, så har Davies på flere vis tatt turen tilbake og i et par perioder har han også vært bosatt i the land of hopes and dreams, i henholdsvis New York og New Orleans.

Landet, folket og kulturen har åpenbart vært viktig for Davies. Her får vi møte del to av hans "Americana"-hyllest – den første kom i fjor og gikk meg dessverre hus forbi.

Her, med The Jayhawks fra Minneapolis som reisefølge, tar Davies – stemma er nesten den samme som i gamle dager, men med litt ekstra patina – oss med på ei rundreise gjennom store deler av dette fantastiske landet. Med ingredienser som pop, rock, blues, soul, skiffle, jazz og sikkert mye, mye mer også, viser Davies oss hvilken fantastisk historieforteller, låtskriver og sanger han er.

Tøft – tildels veldig tøft er det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ray Davies

Our Country – Americana Act II

Legacy/Sony Music

De som har fulgt med på nykommerne i norsk jazz de siste åra, kan ikke ha unngått å legge merke til trommeslageren Andreas Wildhagen. Her møter vi han aleine.

Andreas Wildhagen har mye unikt å melde.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Andreas Wildhagen (30) har markert seg i en rekke konstellasjoner, blant annet i Paal Nilssen-Loves Large Unit, Jonas Cambien Trio og i Nakama. Her tar han skrittet helt ut og forteller oss hva han har på hjertet uten andre «forstyrrende» elementer.

Av en eller årsak har denne skiva passert under min radar ei god stund. Den blei utgitt allerede høsten 2016, men for mine ører forblei den altså en hemmelighet til helt nylig. Uansett gjør det ikke så veldig mye: dette er nemlig så tidløs musikk som vel mulig.

Flere av Wildhagens kolleger, blant andre Paal Nilssen-Love, Erland Dahlen og Gard Nilssen, har gjort det samme som dagens mann: de har gitt ut soloskiver. For bare for noen få år siden ville det vært nesten utenkelig, men alle disse fire har så mye originalt og spennende på hjertet at de uten blygsel kan gjøre det.

I løpet av tre julidager for to år siden gikk Wildhagen til verket og skapte sju «låter» som forteller oss om en moden og allsidig perkusjonist som viser oss at han kan benytte hele trommesettet og nesten alle de dynamiske og rytmiske virkemidlene han har til sin disposisjon.

Det er hele tida spennende å følge han på hans ekskursjoner som tar oss med til steder vil aldri har vært før. Andreas Wildhagen bekrefter nok en gang at han er en trommeslager og perkusjonist med et voldsomt potensial og ei spennende nåtid og ikke minst framtid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andreas Wildhagen

No Right No Left

Nakama Records/digerdistro.no