I åresvis har en av Tomrefjordens aller største sønner – Bjørn Tomren – fortalt oss at uansett hva han bedriver, så gjør han det på et helt eget vis og med en personlighet som både er lett å like og lett å bli forundra over.

Musikalsk sett er det gjennom den uforliknelige duoen Polka Bjørn & Kleine Heine, sammen med Moldegutten Heine Bugge, de fleste kjenner Harald og Sonjas desidert beste jodler og strupesanger. Han har også jobba mye sammen med Ragnar Hovland og Ole Paus. Det stopper på ingen måte der: tomrefjordingen med en solid dose filosofi i bagasjen fra studier i Bergen har også en unik verdensrekord som neppe kommer til å bli utfordra på ei stund. Han har nemlig forsert Norge på langs både på ski, til fots, med kajakk og i robåt. Du er ikke av typen A4 da for å si det mildt.  

Ny side

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For veldig mange vil denne debuten under eget navn sikkert komme som en overraskelse. Tomren beskriver musikken han har laga som dystopisk, saktegående, sci-fi køntri for folk som er krank. Det er vanskelig å være uenig med han i det. 

Han har skrevet ti låter – både tekst og musikk. Alt er på engelsk og det som ikke overrasker er at Tomren er en historieforteller fra aller øverste hylle. Han er en observatør som tar med seg livserfaringene sine inn i et univers som inspirerer til å åpne sansene på fullt gap. I hans ofte mørke, men samtidig humoristiske betraktninger ligger det livsvisdom som strekker seg et godt stykke forbi den gjennomsnittlige låtskriver både her til lands og langt bortenfor Tuva og sikkert Uruguay også. 

Over tid

Musikken har vokst frem gjennom mange år og Tomren har gjort grundig research. For eksempel på låta «Drinking in Helsinki» tok han turen til Finland noen uker for å sjekke ut om våre/hans oppfatninger om hvordan kulturen der borte er, stemmer. Det gjorde den gitt!

Hele veien gjennom er det små noveller som når frem til oss gjennom hans mørke og høyst personlige stemme og uttrykk. Heldigvis har hovedprodusenten Damon Whittemore lagt Tomrens vokal langt fremme i lydbildet – der det vitterlig hører hjemme. Han har nemlig noe å melde! På ett av spora, «Hiroshima Mon Amour», er det hans kjære Åse Britt Reme Jakobsen som synger og hun har så avgjort mye å melde hun også.

Reisefølget

Med et musikalsk reisefølge med unikumet og multiinstrumentalisten Stian Carstensen i spissen, har tekstene og låtene til Tomren fått akkurat den empatiske  innpakninga de ber om og fortjener. Er det køntri? Er det pop? Er det singer/songwriter-musikk? Er det americana? Svaret er egentlig ja til alt, men egentlig så er det ikke så viktig. Det som betyr noe er at det er god og personlig musikk skapt av en personlighet som har noe å melde. Det har Bjørn Tomren på alle slags vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den engelsk/canadiske tenorsaksofonisten Seamus Blake er i mine ører en av de de heftigste nålevende utøverne i den moderne hardbopgata. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Etter å ha gjort unna verneplikta si på Berklee i Boston, gikk turen til New York for Seamus Blake (48). Som så mange andre ville han prøve lykka i jazzens hovedstad og det viste seg raskt at «alle» ville spille med den særs ekspressive Blake. Vår egen Lage Lund og Mingus Big Band er bare to av stoppestedene til Blake, men heldigvis har han støtt og stadig lagt turen innom Europa også og allerede for tre år siden fikk vi servert debutalbumet til bandet Bridges med Blake som gjest.

Bandet bestod av Espen Berg på piano, Hayden Powell på trompet, Anders Thorén på trommer og Ole Morten Vågan på bass. Det skulle ikke all verdens fantasi til for å slå fast at det er noen av våre fremste menn – svenske Thorén har bodd her så lenge nå at vi nesten regner han som norsk.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Med oppfølgeren i høytalerne, og med danske Jesper Bodilsen som høyst kompetent erstatter for Vågan, er det lett å slå fast at bandet og musikken har tatt nye steg. Bortsett fra Thorén har alle bidratt som komponister og vi møter et usedvanlig homogent kollektiv med topp solister som stortrives i et groovy og hardtswingende landskap med utgangspunkt i den amerikanske 60-talls tradisjonen.

Seamus Blake er en særs allsidig musikant som kan gå inn i svært mange sjangre og konstellasjoner og løfte dem kraftig. Her møter vi han i den unge slovakiske altsaksofonisten Nikola Bankov (20) sitt univers og det er et godt stykke fra Bridges sin verden.

Bankov har, som Blake, studert på Berklee, men bor og studerer nå i Århus. På sitt debutalbum har han komponert all musikken og han henter hemningsløst fra en rekke sjangre og ved hjelp av elektronikk og effekter blir «Bright Future» ei spennende fortelling med moderne og hippe landskap som resultat.

Med seg har de to noen av Danmarks aller mest lovende unge musikanter – uansett sjanger: Jonas Gravlund (gitar), August Korsgaard (synth), Jens Mikkel Madsen (elbass) og John Riddell (trommer).

Til sammen har det blitt et flott visittkort der vi blir invitert inn i en ung, spennende og moderne verden der jazz sjølsagt er en viktig ingrediens. Tøft og morsomt med nye stemmer og sjølsagt leverer Seamus Blake så det holder også i denne ferske sammenhengen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mange trodde trioen The Bad Plus var historie da pianisten Etna Iverson takka for seg for to år siden. Neida, med Orrin Evans på pianokrakken har bandet faktisk fått ei vitamininnsprøytning.

Vennegjengen fra Minneapolis etablerte The Bad Plus i 2000, men etter hundrevis av jobber kloden rundt og tolv album sammen mente altså Iverson at det var nok. Om det vare et brudd i full forståelse med de to andre vet jeg ikke, men Iversons navn er i alle fall ikke nevnt i presseskrivet. Jeg tipper uansett at bassist Anderson og trommeslager King gikk en runde eller to med seg sjøl og hverandre før de bestemte seg for at reisa skulle fortsette med en ny pianist. I et intervju med den nye trioen jeg leste for ei stund gikk det tydelig frem at det måtte være Orrin Evans – hvis han takka nei så ville The Bad Plus være historie. Han takka heldigvis ja.

«Activate Infinity» er det andre albumet den «nye» trioen har spilt inn og det første på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records der også en rekke norske artister gir ut sin musikk. Om The Bad Plus anno 2019 er bedre enn den forrige utgava, skal jeg ikke ha noen skråsikker oppfatning om – den opprinnelige var til tider glitrende, men det er også denne.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Alle tre bidrar som komponister og dette er på alle vis et Band med stor B. Det er åpenbart at de tre stortrives sammen og her går ingen i veien for de to andre. Her blir alle spilt gode som sikkert Molde-trener Erling Moe ville ha sagt det.

De åtte låtene er alle både melodisk, rytmisk og harmonisk spennende. Det er stort sett aldri vanskelig å vite hvor eneren er i dette groovy universet, men fra tid til annen løser musikken seg umerkelig opp for å si å finne hjem igjen til utgangspunktet på et organisk og inderlig vis – slik det skal være mellom gode venner som vil hverandre vel.

The Bad Plus har vært, er og kommer til å bli værende en av jazzverdenens hippeste trioer.

PS Dessuten håper jeg at Trump blir avsatt så snart som mulig.

Skotske Sarah-Jane Summers og finske Juhani Silvola har funnet hverandre på alle slags vis. Bosatt på Nesodden skaper de vakker og flott musikk på kryss og tvers av de fleste grenser.

Til tross for at felespiller Summers har slått seg ned i kjempers fødeland, så har hun på ingen måte glemt sine skotske eller gæliske røtter. Ut fra et bestillingsverk fra organisasjonen Celtic Connections vokste verket «Owerset» – skotsk for oversette må vite – frem og her får vi være med på plateversjonen.

Sammen med et sjangersprengende og virtuost band bestående av norske Morten Kvam på bass, engelsk/svenske Bridget Marsden på fele, svenske Leif Ottosson på trekkspill, norske Hayden Powell på trompet, Silvola på akustiske og elektriske gitarer og seg sjøl på fele, har Summers skapt musikk basert på skotske og gæliske ord som stammer fra norrønt. Til og med ordet kilt kommer fra norrønt!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Folkemusikk ligger sjølsagt i bånn her, men jazz og andre herligheter er også kasta opp i gryta og sørger for ei herlig stuing som det er veldig lett å få smak på. Det er enorm variasjon i uttrykket på «Owerset» – alt fra de inderligste ballader til tøft elgitarspill, glitrende trompetspill av Hayden og åpne, søkende flater som Manfred Eicher ville ha nikket anerkjennende til. Denne musikken trenger ingen oversettelse – den kan forstås og settes pris på hvor som helst på kloden.

Sarah-Jane Summers er så mye mer enn det vi får oppleve på «Owerset». På «Kalopsia», gresk for for vakker utsikt eller noe i den dur, får vi møte henne helt aleine enten på bratsj, hardingfele eller vanlig fele.

Her utforsker hun mange av de klangmulighetene som finnes med å bruke de tre instrumentene. Hun har komponert 14 melodier/stemninger og ved hjelp av Silvola, som har tatt opp, miksa og produsert, skapt landskap og univers som er spennende, annerledes og høyst personlige. Utrykket er like mye prega av samtidsmusikk og impro som folkemusikk, men hele tida er Summers´ unike bumerke til stede.

Folkemusikk og verdensmusikk ligger også Juhani Silvolas hjerte nær. Her er det derimot elektro-akustisk samtidsmusikk han presenterer oss for – også det på et høyst personlig vis.

Musikken har manifestert seg som et resultat av en mastergrad ved Norges Musikkhøgskole. Her har han henta hemningsløst fra kilder som fransk elektro-akustisk musikk, japansk harsh-noise, finsk minimal tekno og kammermusikk fra vårt eget århundre. Om noen skulle være i tvil om dette har blitt noe helt for seg sjøl, så er det ingen grunn til å lure lenger.

Silvola har fått hjelp av Summers på ett av de seks spora – resten har han stått for sjøl. Det ligger mye filosofi bak denne musikken: post-humanisme, natur og virtuell virkelighet og hvilken rolle menneskeheten skal ha i framtida. Det kan man gjerne tenke over underveis, men det går sjølsagt helt fint å dykke ned i Silvolas univers dert gitarer og ymse maskiner tar oss med til hittil helt ukjente steder. Høyst personlig og fullstendig kompromissløst.

Juhani Silvola og Sarah-Jane Summers har noe helt eget å by på både hver for seg og sammen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Med base i Stavanger og i Finland har Johan Fredrik Lavik starta et jazzarkeologisk plateselskap som nerder i alle land, spesielt Norge, bør sette pris på.

Lavik har slått fast for seg sjøl at at det finnes alt for lite norsk jazz på plate fra perioden 1962 til 1975. Hva er mulig å gjøre med det? Jo ta saken i egne hender, grave seg ned i det som finnes av arkivmateriale rundt omkring og gi det ut på eget selskap.

Som sagt så gjort og her kommer to flotte eksempler på hva som var å finne djupt nede i arkivene. Altsaksofonisten, som også var en glitrende klassisk klarinettist, Erik Andresen (1941-1991), var blant svært mange sett på som den store bebopstemma her til lands og han la vel aldri skjul på at han var sterkt inspirert av blant andre Charlie Parker og kanskje spesielt Phil Woods.

Blant nye generasjoner er dessverre Andresen, som døde bare 50 år gammel av kreft, bortimot et totalt ukjent navn. Derfor er det veldig hyggelig at Lavik har gravd frem «GIP» fra 1971 der Andresen spiller sammen med trommeslager Svein Christiansen, bassist Tore Nordlie og pianist Roy Hellvin erstatta av Egil Kapstad på ett spor.

Med et repertoar bestående av både Andresen-komposisjoner og låter av Ornette Coleman, Phil Woods, en nydelig versjon av Wayne Shorters «Footprints» og Charles Lloyd, forteller Andresen oss hvor bra og stilsikker han var.

Som om ikke dette var nok så har Lavik også funnet frem til et radioopptak med den samme kvartetten – her er det Kapstad som spiller – der de spiller ei Andresen-låt og Joe Hendersons «Inner Urge» og gitt det ut på en EP. Den er nok en bekreftelse på både Andresen og Kapstads mesterskap.

Det er enkelt og greit norsk jazzhistorie Johan Fredrik Lavik har funnet frem og gjort tilgjengelig.

Lavik gir seg på ingen måte med dette. Han har også dukka ned i engelsk jazz fra mer eller mindre den samme perioden og lanserer for første gang plata «Needs B» med Bird Curtis Quintet innspilt i 1969. Her møter vi bandlederne Ian Bird på alt- og tenorsaksofon og John Curtis på trompet sammen med Daryl Runswick på bass, Ray Shea på piano og Tim Wolley på trommer. Alle er totalt ukjente størrelser for meg, men de forteller oss at både bebop og souljazz a la Horace Silver levde i aller beste velgående på fotballøya også etter at rocken hadde overtatt hegemoniet. Runswick har skrevet nye liner notes og forteller oss hvordan det var å være jazzmusiker på skjæret i den første rockeperioden. Interessant indeed.

Det er langt i fra stopp der heller for Laviks del. Finland er altså hans andre hjemland og han gir oss to eksempler på hva som skjer av moderne finsk jazz også. Duoen Åkerblom & Zenger består av Teemu Åkerblom på bass og Max Zenger på altsaksofon og fløyte. Jeg har møtt begge tidligere i kvartetten Maxxxtet, men her det altså duoen som står frem i ei liveinnspilling fra Romu Jazz i Helsingfors sommeren 2015. De fem låtene er i all hovedsak fritt improviserte utflukter som forteller oss om et tospann med masse empati og innsikt i hverandres intensjoner. Nok et spennende og annerledes møte.

Denne visitten inn i Laviks univers for denne gang avsluttes med «ny» musikk fra trommeslageren Aleksi Heinola Quintet. Lavik og Heinola møttes for ca ti år siden på ei platemesse i Stavanger. Heinola var 15-16 år gammel og kom og spurte Lavik om skiver fra Blue Note eller med Weather Report. Lavik skjønte at dette ikke var noen A4-gutt og seinere møttes de i Finland. Der hadde Heinola tatt steget opp til å bli en strålende trommeslager i hardboptradisjonen og Lavik lurte på om han kunne tenke seg å spille inn musikk for selskapet hans.

Heinola var ikke vanskelig å be og med fem egne låter – åtte på cd-versjonen og digitalt – pluss Burt Bacharachs nydelige «Wives & Lovers» gikk de i studio i Helsingfors i fjor høst. Med en flott kvintett med Manuel Dunkel på tenorsaksofon, svenske Daniel Franck på bass, Mikael Jakobsson på piano og Mikko Gunu Karjalainen på trompet og flygelhorn, blir vi invitert inn i et hardtswingende og groovy landskap der hardbop og souljazz a la Horace Silver – sist nevnte blir også hylla med låta «Silver Maze» – sørger for varme i heimen. Tøft og tidløst og et debutalbum som forteller oss at 25 år unge Aleksi Heinola bør følges tett i åra som kommer.

Johan Fredrik Lavik er åpenbart en idealist som synes om å gå i dybden. Det skal han ha all mulig slags ære for og det er bare å håpe at han forsetter sin arkeologvirksomhet og kommer opp med nye skatter som musikken til Erik Andresen.

Alle utgivelsene er å finne på vinyl og de fleste med innlagt cd.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.