Den amerikanske pianisten, komponisten og arrangøren David Berkman har vært en del av New Yorks jazzscene i bortimot 35 år. Til tross for det er dette mitt første møte med den langt framskredne musikanten.

David Berkman (60) kommer fra Cleveland og vokste opp musikalsk med blant andre Joe Lovano. Som mange med ambisjoner gikk turen til The Big Apple og der  har han livnært seg siden 1985 både som utøvende musikant, komponist og arrangør for blant andre Sonny Stitt, Brian Blade, Dave Douglas, Billy Hart og Chris Potter. Noen av de hippeste gutta i klassen med andre ord.

Til tross for det har altså Berkman og alt han har bedrevet passert under min radar. Synd og skam for meg i alle fall og det er denne ferske innspillinga et godt bevis på.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Her møter han oss med sin sekstett bestående av tre saksofonister/klarinettister: Billy Drewes, Adam Kolker og Dayna Stephens pluss Chris Lightcap på bass og Kenneth Salters på trommer. Dette kollektivet har holdt sammen i fem år, men noen av herrene har Berkman kjent og jobba med i flere tiår. I tillegg bidrar også saksofonisten Tim Armacost og perkusjonisten Rogerio Boccato.

Sjøl om ingen er av USAs mest kjente jazzister så har vi med strålende ensemblemusikanter og solister å gjøre – New York er full av dem. Når så Berkman vet eksakt hvem han skriver for og hva som er deres styrker samtidig som han har en voldsom palett å hente fra som komponist og arrangør, så har dette blitt ei flott reise i en akustisk verden med røtter tilbake til 60-tallet, men som avgjort har et stempel fra vår tid over seg.

Dette er melodisk, tøff, hardtswingende musikk der vi beveger oss i alt fra ballade- til uptempo og med Berkmans evner til å benytte seg av de mange mulighetene spesielt blåserne byr på, så har dette blitt et flott møte. Det var på svært høy tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den beste plata. Det beste reisemålet. Den beste restauranten. Den beste trompeteren. Sjølsagt en håpløs «konkurranse». Uansett er den siste delen av «Byens spor» – «Skyggeboken» – en av de beste bøkene jeg har lest.

Trilogien «Byens spor», som har avlagt oss besøk fra 2017 til nå, er uten tvil nok et høydepunkt i Lars Saabye Christensens enorme forfatterskap. Jeg har ikke lest alt, men mye og for meg er avslutninga på trilogien det aller beste han har skrevet. Jeg skal ta forbehold om øyeblikkets rus etter akkurat å ha lest den ferdig, men sjelden eller aldri har jeg opplevd noe liknende i forbindelse med en roman.

Med utgangspunkt i referatene fra morens engasjement i den lokale Røde Kors-avdelinga på Fagerborg i Oslo, inviterer Saabye Christensen oss med på et fantastisk innblikk i et lite, men samtidig stort univers som nok en gang har sin base der han sjøl har vokst opp – like ved NRK på Marienlyst.

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Forventningene etter de to første bindene, «Ewald og Maj» og «Maj», var store. Hvordan ville dette ende eller ville det ende? Saabye Christensen er en historieforteller fra den aller øverste hylla og han makter her, bedre enn noen gang, å ta oss med inn i livene til enkeltpersoner og samtidig skape dem av kjøtt og blod slik at vi føler at vi kjenner dem bedre enn mange av våre nærmeste.

«Hva lever videre i erindringens jukeboks eller går over i den store glemmeboken? Det er det øyeblikket jeg leter etter i alt jeg skriver» Her er det i alle fall svært mye som ikke går over i glemmeboka fordi Saabye Christensen makter å gjøre disse menneskene og historiene så sterke og så viktige.

I tillegg tar forfatteren et helt spesielt grep underveis. Sjøl om historia han forteller oss foregår på begynnelsen av 70-tallet, så skriver han seg sjøl inn i den – som seg sjøl – og det i bortimot nåtid. Årsaken er at han fikk en alvorlig diagnose mens han skrev dette bindet. Måten han gjør det på er så elegant, så flott og så sterk at jeg mener det er helt unikt – i alle fall i den delen av litteraturhistoria jeg har fått med meg.

Saabye Christensen forteller oss også at han stod og står nært jazzens og bluesens dramaturgi og det gjør at det swinger av språket og fortellinga hans. Hva det vil si å swinge er ikke noe gitt å beskrive, men man kan for eksempel begynne med å lese denne romanen og høre Philly Joe Jones´ trommespill på Miles Davis-plata «Milestones». Det er nok å høre sporet «Billy Boy». Og det er nok å lese «Skyggeboken».

»Jeg skulle ønske jeg sluttet å skrive da jeg kunne, ikke når jeg må» er nok et sitat fra boka. Jeg håper aldri Lars Saabye Christensen slutter å skrive sjøl om han antyder det underveis her. «Livet er den tiden det tar å dø» kan jeg heller leve med.

Jeg kan så avgjort også leve med avslutningen av «Byens spor» også. «Skyggeboken» er nemlig en av de aller beste bøkene jeg noensinne har lest.

Kirsti Bakken Kristiansen er født og oppvokst på Gjøvik. Der har hun dukka ned i en folkemusikkskatt som er ganske så ukjent også for sjøl de mest ihuga. Det skal hun ha all mulig slags takk for.

Kirsti Bakken Kristiansen (34) kjenner noen fra duoen Fivil, men denne gangen er det hennes solodebut – og det kun ikledd sin stemme – vi får gleden av å møte. I flere år har hun gått i dybden når det gjelder lokal folkemusikk som blant annet hennes foreldre sang for henne da hun var barn. For både folkemusikkentusiaster og andre er folkemusikken fra flatbygdene rundt Gjøvik og Vardal ikke veldig kjent og det er nok ei grunn til at det er så viktig at Bakken Kristiansen tar vare på den.

Mange har nok ei forestilling om at folkemusikktradisjonen hører hjemme i Setesdalen eller andre ganske grisgrendte strøk. Noe rett er det nok i det, men den som leiter ville finne en rik skatt mange andre steder også.

Annonsørinnhold

Slik spiser du sunt og enkelt i 2025: Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Det er altså akkurat det Bakken Kristiansen har gjort og spesielt har hun funnet flott materiale hos samleren Agmund Hole. Dessuten har Bakken Kristiansen tatt seg den frihet å hente enkelte vers fra andre sanger for å skape helhet i sanger der det mangla noe.

De 17 sangene hun tolker for oss – på dialekt og vel så det – er alle historier som har blitt fortalt gjennom generasjoner og som forteller oss mye om hvordan våre forfedre på flatbygdene hadde det og hva de var opptatt av mange hundre år tilbake. Det er både spennende og interessant og viktig for oss og framtidige generasjoner.

Bakken Kristiansen synger med strålende diksjon og med ei varm stemme med masse utstråling. Hun tar vare på og viderebringer tradisjonen og greier seg utmerket mutters aleine og nok en gang skal hun ha all mulig slags ære for den viktige jobben hun har påtatt seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Av de mange tinga jeg kan lite om har portugisisk jazz om ikke ei særstilling så i alle fall ei fin plassering. Kvartetten Cat in a Bag forteller meg at det bør jeg gjøre noe med.

Det særdeles oppegående portugisiske plateselskapet Clean Feed Records leverer både kvalitet og unik musikk fra de fleste verdenshjørner – ikke minst er norsk jazz godt representert i selskapets katalog. Sjølsagt har selskapet ørene på vidt gap også for det som skjer på hjemmebane og Cat in a Bag er et meget godt eksempel på at det skjer mye spennende lengst sørvest i Europa også.

Tre av de fire herrene – gitarist João Clemente, altsaksofonist Bruno Figueira og trommeslager Duarte Fonseca – spiller også i bandet Slow Is Possible og er kanskje derfor kjent for de mest ihuga Clean Feed-tilhengerne fra før. Fjerdemann er elbassisten João Lucas. Han kommer også fra Portugal, men bosatt og stort sett virkende i Nederland.

Akkurat Lucas er et viktig fundament med sin djupe bass-sound som fra tid til annen kan minne om Bill Laswell. Når så John Zorns unike musikalske univers ofte kan benyttes som en slags referanse for det Cat in a Bag bedriver i løpet av de nesten 70 minuttene de byr oss på, så er det lett å begripe at et slikt bassfundament er viktig.

Hvor mye som er komponert og hvor mye som er fritt improvisert aner jeg ikke, men de tre «satsene» bestående av til sammen ni låter, tar oss i alle fall med på utflukter som henter hemningsløst fra progrock og art rock, jazz med bluesinnflytelse og med herlige doser hardrock. Impro er også en viktig ingrediens i miksen her  – elektro-akustisk og med masse dynamikk i uttrykket.

Skulle John Zorn be om oppvarmingsband til Moldejazz neste sommer så er tipset herved servert.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den originale Oslo-baserte kvintetten Billy Meier tar oss bokstavelig talt med til steder langt der ute – både musikalsk og filosofisk – der de færreste har vært tidligere.

Med debutalbumet «Introducing…Billy Meier» fra 2017 fortalte bandet med solide røtter fra Musikkhøgskolen i Oslo, at vi hadde fått besøk av et nytt kollektiv som hadde tydelige ambisjoner om å gå sine egne veier. Den ambisjonen har de på ingen måte gitt slipp på.

Med oppfølgeren forteller trommeslager og sampler padist Ivar Myrset Asheim, fløytist og synthesist Henriette Hvidsten Eilertsen, fiolinist Hans Kjorstad, bassist Martin Morland og gitarist Sander Eriksen Nordahl oss at ønsket og evnen til å skape noe helt eget basert på inspirasjon fra blant annet den psykedeliske kulturen, spacerock, new wave, sein Coltrane og folkemusikk er enda mer velutvikla etter to nye år med videreutvikling og samarbeid.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

De fem, pluss vokalisten Emily C. Brannigan som er invitert med som resitatør, tar oss videre med ut i det sfæriske universet den sveitsiske UFO-teoretikeren «Billy» Meier «åpna» opp for seg sjøl og andre som gjerne ville utfordre seg sjøl på eksisterende sannheter.

Meier hevda han hadde besøkt planeten Erra som vel han var den eneste som visste fantes der ute. Nå tar altså bandet Billy Meier  oss med dit nok en gang og at det er et annerledes og spennende univers – ikke minst musikalsk – hersker det ingen tvil om.

Jeg mente det forrige gang jeg møtte Billy Meier og mener det altså i enda større grad nå at her har fem av den oppvoksende slekts mest spennende musikanter her hjemme tatt oss med på en ekskursjon langt bortenfor det meste vi har blitt tatt med på tidligere. Det er tøft, det er hipt og det er kompromissløst annerledes. Kanskje Erra bør være neste feriemål folkens?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Saksofonisten, vokalisten, elektronikeren – og veldig mye mer – Lisen Rylander Löve fra Göteborg har satt seg til ved kjøkkenbenken og lagt ut på en soloekskursjon som har veldig mye spennende ved seg.

Lisen Rylander Löve (45) kjenner noen sikkert fra band som The Splendor, Midaircondo og Here´s  To Us. Hun har også jobba mye sammen med Richard Barbieri fra Japan, men nå fant hun ut at hun ville se hvor hun kunne lande på egen hånd.

Utstyrt med stemmebånd, tenorsaksofon, omnichord, kalimba, Hawaiian Art Violin, ymse tangentinstrumenter, bassklarinett, perkusjon, live elektronikk og ni egne komposisjoner, har Rylander Löve skapt et univers som kan minne om Mari Kvien Brunvoll sitt – likevel helt forskjellig.

Det hevdes at her møtes eksperimentell pop, elektronika, impro, jazz og noise og det er ikke vanskelig å være enig i det. Hun har skapt et lydunivers som er originalt, dynamisk, spennende og hele tida søkende. Det er av typen sitte helt ytterst på stolen for å forsikre seg om at man ikke går glipp av noe som helst. Her er det så mange interessante detaljer spredd utover landskapene at det er lett å gå glipp av både den ene og den andre.

Det engelske bandet Talk Talk er også brukt som en referanse og det er også begripelig. Likevel er det slik at dette er noe kun Lisen Rylander Löve kunne ha unnfanga og hun inviterer oss inn sitt univers der alt kan skje – og det meste skjer.

»Oceans» har i stor grad blitt til i forlengelsen av et opphold i Vancouver der Rylander Löve jobba med musikken til ei forestilling som heter «Skirtpower» med dansekompaniet Spinn. Det er mulig å se for seg mye bevegelse også til denne musikken, men aller mest er det mulig å skape seg egne bilder til denne spennende og originale ekskursjonen. Tøft og annerldes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tora Dahle Aagård – sjefen for bandet TORA – er intet mindre enn en vokalist, gitarist og låtskriver det bare er å bite seg merke i med en eneste gang.

De som kjenner Dahle Aagård-navnet fra før, har nok i stor grad forbundet det med den framifrå sangeren Julie. Det må folk mer enn gjerne fortsette med, men samtidig må de også få med seg at det finnes ei lillesøster med navn Tora som også har mye å melde. Veldig mye faktisk.

25 år unge Tora fra musikkmetropolen Flatanger i Trøndelag satte i gang bandet TORA i hjembygda allerede i 2011. Hun visste hvor hun ville og dit er hun på veldig god vei.

På dette debutalbumet, som inneholder åtte sjølskrevne låter om som varer i cirka 25 minutter, møter vi en hip og energisk gitarist og vokalist i et blueslandskap med solide røtter også både i pop og rock. Hun sier sjøl at artister som John Mayer og Michael Jackson har vært og er tunge inspirasjonskilder og det er heller ikke vanskelig å høre.

Til tross for de nevnte inspiratorene, så er det hyggelig å slå fast at TORA allerede  har noe unikt på hjertet. Hun er en historieforteller og med et gitarbasert sound der bror Andreas Dahle Aagård, som også har produsert, er en viktig medspiller, framstår bandet TORA som et tøft og kompromissløst band som garantert er morsomt å møte live.

TORA er i begynnelsen av ei karriere som kan ta henne langt – svært langt. Ikke kom å si at du ikke blei advart.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brad Mehldau er i manges ører den viktigste nålevende pianisten i moderne jazz. Nylig fikk vi to strålende prov på det i Oslo og her møter vi han som solopianist fra en konsert i Tokyo i 2003.

Helt siden Brad Mehldau (49) viste seg frem for et større publikum for første gang i 1995 med «Introducing Brad Mehldau» så har jazzfolket, samt publikum langt utenfor menigheta også, trykket den høyst originale pianisten og hans uttrykk til sitt bryst.

I stor grad har han møtt oss i triosammenheng, men også sammen med andre giganter som Lee Konitz, Pat Metheny og Joshua Redman og klassiske sangere som Renée Fleming og Anne Sofie von Otter.

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Mehldau, med sitt personlige anslag der venstrehånda ofte jobber totalt uavhengig av høyrehånda og med sitt unike rytmiske og melodiske univers, trives også svært godt helt aleine.

I 2003 spilte han en strålende konsert i Sumida Triphony Hall i Tokyo. Året etter kom en redigert versjon ut som «Live in Tokyo» og samtidig kom heile pakka ut i en japansk versjon.

Nå er det tid for alle andre å få oppleve de to timene sammen med Mehldau og de 88 tangentene. Nå er nemlig konserten gitt ut på vinyl for første gang, men «alle» er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner – mange modifikasjoner kanskje.

Trippel-LP-en er nemlig gitt ut i kun 3000 eksemplarer på verdensbasis og skal heller ikke trykkes opp i nye opplag. Det er med andre ord et solid samleobjekt og nummer 2902 vet jeg hvor kommer til å bli værende i uoverskuelig fremtid.

Det Mehldau gir oss her er nesten som vanlig egne improviserte introduksjoner og låter, standardlåter som «My Heart Stood Still», «Someone to Watch over Me», «From This Moment On», «Monk´s Dream» og «How Long Has this Been Going On?» og mer eller mindre kjente pop/rockelåter som «50 Ways to Leave Your Lover», Joni Mitchells «Roses Blue», Nick Drakes «Things Behind the Sun» og «River Man», Bacharach og Davids «Alfie» og Radioheads «Paranoid Android».

Vi får tolkninger som varer fra 4-5 til 20 minutter og Mehldau var like original og spennende i 2003 som han var for noen uker siden i trioversjon på Victoria. I mine ører er han forlengeren til giganter som Bill Evans og Keith Jarrett og det å få tilbringe to timer sammen med han – mange ganger – er enkelt og greit ei gave.

Det er altså 16 år siden denne konserten gikk av stabelen. Musikken låter fortsatt duggfrisk og er med andre ord totalt tidløs. Brad Mehldau hører noe så voldsomt hjemme i elitedivisjonen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bergensbandet Chain Wallet er et nytt bekjentskap for meg. Til sitt drømmeaktige poplandskap inviterer de oss med på en vakker, forunderlig og spennende utflukt.

Det har seg slik at jeg gjerne vil utfordres og avlegge steder, mennesker, kunst og kultur jeg aldri har møtt før besøk. Chain Wallet og bandets andre visittkort, «No Ritual», passer utmerket inn i den kategorien.

Jazzikonet Duke Ellington skal ha uttalt at det kun finnes to typer musikk: god og dårlig. Jeg er enig med hertugen og Chain Wallet hører så avgjort hjemme i kategori én.

Annonsørinnhold

Slik spiser du sunt og enkelt i 2025: Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Bandets første skive, som kom i 2016, gikk meg altså hus forbi. Hadde det ikke vært for et ivrig plateselskap så er nok sannsynligheten for at våre veier skulle krysse hverandre liten også denne gangen.

Gitarist, bassist og vokalist Stian Iversen, synthesist Frode Bakken og gitarist Christian Line Aanesen er herrene i bandet og de skriver også alt stoffet sammen. I tillegg gjør trommeslager Marius Erster Bergesen en særdeles viktig jobb for å skape soundet som bandet har dyrka frem.

Musikken og uttrykket Chain Wallet bekjenner seg til er ikke der jeg befinner meg til daglig i det musikalske landskapet. Likevel er det lett å falle ned i den vakre, drømmeaktige gryta der synthene ikke ber om forlatelse for noe som helst. Med sin beskjedne besetning skaper Chain Wallet uansett et stort og unikt lydbilde som kler Iversens vokal på et ypperlig vis. Gjestevokalist Chiara Victoria Cavallari fra bandet FOAMMM passer også utmerka inn i dette universet – stemmene til Iversen og Cavallari kler hverandre strålende.

Drømmepop er åpenbart en betegnelse som ofte går igjen når Chain Wallets musikk skal beskrives. Sjøl om jeg ikke er lommekjent i den begrepsverdenen så har jeg likevel få problemer med å skjønne at denne kan passe på bandets musikk og uttrykk.

Jeg finner uansett masse varme, glød og livsbejaenhet i Chain Wallets musikk – en musikk som egner seg perfekt når høsten nå har meldt seg. Jeg tipper den egner seg til andre årstider også og ikke minst live hører jeg for meg at gutta fra Bergen kan stoppe regnet både her og der. Et herlig og forfriskende møte. Velkommen tilbake!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dette er mitt andre møte med den franske pianisten og komponisten Romain Collin. Det overrasker ikke at han er i ferd med å skape seg ei stor karriere i jazzens hovedstad New York.

Collin (39) kommer opprinnelig fra Antibes like ved Nice. I begge de to byene finnes det fine jazzfestivaler og det er sjølsagt ikke usannsynlig at frøet blei sådd der. Uansett gikk turen til Berklee og Boston, samarbeid med Herbie Hancock, Wayne Shorter, Marcus Miller og mange andre storheter og med fast base i The Big Apple gir han oss nå sitt fjerde fonogram under eget navn.

Mitt forrige møte var med skiva «Press Enter» med bass og trommer som hovedsakelig reisefølge. Da, som nå, var det med med noen av de heteste navna fra hans adopterte hjemland.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Med «Tiny Lights» har Collin skrevet noe som minner veldig om et verk som forteller mye om hans liv frem til nå. «Genesis», «Blood» og «Gold» har han kalt de tre «satsene» og musikalsk har den langt framskredne tangentisten, som spiller piano og moog taurus samt bidrar med vokaleffekter, henta hemningsløst fra både sine jazzrøtter, klassisk musikk, pop og rock – og sikkert en hel del annet også.

Med seg har Collin Obed Calvaire på akustiske og elektroniske trommer, Matthew Stevens på gitar og Praha Filharmonien på to spor. Collin har skrevet heftige arrangement hele veien – dette låter stort og det er et ambisiøst verk som leverer det det lover hele veien.

Romain Collin tar altså sjansen på å tenke stort og med den bagasjen han er utstyrt med så har han all grunn til det. Det er nesten utrolig at tre musikanter – stort sett i alle fall – er i stand til å skape et slikt verk. Det fordrer at det er en sjef med visjoner, ambisjoner og ei ganske så unik verktøykiste som skrider til verket. Romain Collin er og har åpenbart alt dette.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.