I det snøen laver stille ned ute, spiller pianisten Christian Grøvlen Bach så vakkert og inderlig at roen senker seg inne også.

Christian Grøvlen har spilt inn sine Bach-tolkninger i Sofienberg kirke i Oslo.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hver gang det dukker opp ei innspilling fra det framifrå selskapet 2L, så grugleder jeg meg. Jeg gleder meg fordi jeg «vet» at kvaliteten, på alle mulige vis, på det Morten Lindberg i 2L leverer fra seg alltid er på øverste hylle. Og så gruer jeg meg litt fordi jeg også vet at mye av det 2L produserer ligger et stykke utenfor min komfortsone.

Slik er det også med den 27 år unge Bergenspianisten Christian Grøvlens debut-cd. Han har jeg aldri hørt om tidligere, men Johann Sebastian Bach (1685-1750) har faktisk kommet min vei – i alle fall store deler av musikken til geniet – med ujevne mellomrom opp gjennom livet.

Grøvlen, som har studier bak seg både i Oslo, Wien og København, har her kasta seg over Bachs «Chromatic Fantasia and Fugue in D minor», «Sinfonias», «French Suite No. 3» og «Partita No. 5» med et stort ønske om å oppleve Bachs verden «innenfra», både emosjonelt og klanglig.

Som når Jan Erik Kongshaug er involvert, så er det likedan med Morten Lindberg: lyden, klangen og personligheten til musikerne blir løfta fram på et unikt vis. I løpet av disse knappe 78 minuttene fra Sofienberg kirke i Oslo, blir vi servert tidløs og genial musikk av en livsbejaende, søkende og teknisk langt framskreden pianist som garantert vil nå langt i åra som kommer.

Nå gruer jeg meg ikke lenger – nå bare gleder jeg meg sammen med Christian Grøvlen på innsida i hans Bach-verden.

NB Denne innspillinga foreligger kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christian Grøvlen

Bach – Inside Polyphony

2L/Musikkoperatørene

Den unike engelske bassisten Barry Guy har gjort sveitser av seg og her møter vi han sammen med to spennende nye landsmenn.

Lucas Niggli, Barry Guy og Jürg Wickihalder gjør ting på sitt vis.

Foto: Michelle Ettlin

Via det meget oppegående sveitsiske plateselskapet Intakt Records har jeg fått stifte bekjentskap med den 44 år gamle alt-, sopran- og tenorsaksofonisten Jürg Wickihalder ved to tidligere anledninger. Først var det i en kvartettsetting med to blås, bass og trommer og den andre i en duo med pianisten Chris Wiesendanger. Nå er det i nok en ny konstellasjon: med bassisten Barry Guy og trommeslageren Lucas Niggli.

Wickihalder, som har skrevet sju av de ni låtene, fortalte meg allerede ved de to første møtene at han er en saksofonist vel verdt å låne både ett og to ører til. Det er bortimot ti år siden de forrige møtene og her bekrefter han at han har fortsatt utviklinga fram mot noe svært særprega.

De som mener de kan finne spor etter salige Steve Lacy her, er absolutt inne på noe. Lacy bodde vel i deler av sitt liv i Sveits og det er fullt forståelig at unge musikanter henta mye fra den originale sopransaksofonisten. Likevel har Wickihalder tatt inspirasjonen med seg til sitt eget sted.

Sammen med Guy, som jeg knapt har hørt i en så tilnærma straight setting før, og Niggli, tar Wickihalder oss med på ei melodisk, men samtidig åpen og fri reise der alle tre får mer enn nok rom og plass til å vise hvem de er både individuelt og kollektivt. Her føres det samtaler på høyt nivå og det er lyttere av det langt framskredne slaget vi får hilse på. «Beyond» er tøff, annerledes og kompromissløs musikk skapt av tre musikanter vi altfor sjeldent får anledning til å høre her hjemme. Her er i alle fall en mulighet nysgjerrige sjeler bør benytte seg av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jürg Wickihalder – Barry Guy – Lucas Niggli

Beyond

Intakt Records/Naxos Norway

Paolo Vinaccia, Jacob Young og Bendik Hofseth – kan det gå gæernt? Neppe, og i alle fall ikke her.

Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia og Jacob Young – holder ei god stund det.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Saksofonist Bendik Hofseth, trommeslager Paolo Vinaccia og gitarist, og banjoist, Jacob Young er gode venner. Det er lett å høre på denne originale trioinnspillinga. Det er jo ikke hver dag en slik bassløs trio dukker opp, i farten er det vel bare Paul Motians trio med Bill Frisell og Joe Lovano som «likner», men det er bare i besetning.

Det «våre» gutter har skapt er nemlig basert på deres unike vennskap, både musikalsk og personlig, og musikken har også blitt deretter. Etter en tilfeldig jobb for noen år siden, blei ideen om å gjøre noe mer ut av det unnfanga. For to år siden gikk de i studio med tre låter skrevet av Hofseth og tre av Young pluss at ei låt «komponert» der og da av alle tre.

Det har ført til et vakkert, nesten kammeraktig møte der tre langt framskredne musikanter, som ikke har noe som helst å bevise, møter opp med svært så nedsenkede skuldre og med kun et formål: å skape vakker og meningsfull musikk sammen.

Det har de tre stemmene på alle slags vis makta, Young ofte på akustisk gitar forteller hvilket leie vi befinner oss i, og de tre tar i bruk alle de dynamiske virkemidlene de har til sin disposisjon og det er ikke få.

Felleslåta heter «The Man, The Myth & The Legend». Det får være opp til hver enkelt å bestemme hvem som er hvem av de tre – musikken derimot er mye enklere å finne ut av og ikke minst hygge seg med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Vinaccia – Jacob Young – Bendik Hofseth

Rathkes gate 12:21:58

Oslo Session Recordings/oslosessionrecordings.com/bigdipper.no/barejazz.no

Mike Stern og Dave Weckl er fortsatt to av de hippeste gutta i klassen når det gjelder utadvendt jazz med mye rock i seg.

Mike Stern og Dave Weckl – vi snakker brødre i ånden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Tore Sætre

Jeg har hatt gleden av å følge Mike Sterns karriere helt siden midten av 80-tallet da han inntok Idrettens Hus i Molde sammen med ikoniske Jaco Pastorius. Gjennom ei etterhvert lang karriere både i Blood Sweat & Tears og ikke minst med Miles Davis har Stern (64) stått fram som en av den moderne gitarismens mest særprega utøvere og slik er det fortsatt den dag i dag.

I store deler av si karriere har han også delt scene med en annen av jazzrockens mest sentrale herrer, trommeslageren Dave Weckl (57). Er det slik at Stern har sin egen stemme, så har så avgjort Weckl det også og de to funker fortsatt utmerket sammen – vi snakker musikalske brødre på alle slags vis.

Sounden i gitaren til Stern har vært den samme åpne, varme og inviterende hele tida. Slik er det også med Weckl – det tar liksom et hundredel å skjønne at det er han som er i gang. Det er han som er oppe der sammen med Vinnie Colaiuta og gudfar Steve Gadd og man kan ikke annet enn la seg imponere, sjøl om han ikke alltid berører meg av den grunn. Det gjør faktisk Stern i større grad – han utstråler fortsatt en spilleglede og en livsbejaenhet som er sjelden, kanskje fordi han er tilbake og gjør det han elsker aller mest etter ei stygg ulykke for et par år siden der han brakk begge hendene.

Med seg hadde de elbassisten Tom Kennedy og tenorsaksofonisten Bob Malach som jeg hørte for første gang live. Kennedy er intet mindre enn et groovemonster, mens Malach framstår som den beskjedne lillebroren til Michael Brecker – veldig bra, men et stykke bak «storebror».

Stern-Weckl Group kom til sine egne og de blei tatt svært godt i mot. Repertoaret inneholdt alt fra urheftige opptempolåter til elegante ballader med Stern på ordløs vokal a la Richard Bona. Når så det heile blei avslutta med Weckls «The Chicken» og Jimi Hendrix´ «Red House», igjen med Stern på vokal, pluss nok ei låt før publikum ga seg, så var det helt greit å begi seg ut i den kalde novembernatta. Det var ikke så kaldt der ute likevel liksom.

Mike Stern er heldigvis frisk og rask igjen.

Foto: Tore Sætre

Mike Stern – Dave Weckl Group – det er fusionbandet sitt det.

Foto: Tore Sætre

Mike Stern låter slik han alltid har gjort og ser ut som han alltid har gjort – bare litt eldre…..

Foto: Tore Sætre

Bob Malach – en beskjeden slektning av Michael Brecker.

Foto: Tore Sætre

Tom Kennedy – «BI-professoren» som er en fryktelig elbassist.

Foto: Tore Sætre

Mike Stern – Dave Weckl Group

Cosmopolite, Oslo – 11. november, 2017

Publikum: 500

Etter litt vandring og leiting har Silje Nergaard funnet frem til der hun hører hjemme.

Silje Nergaard er på et sted i livet og i musikken som passer henne utmerket.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har hatt gleden av å følge Silje Nergaards karriere helt siden hun var tenåring. Det har vært ei spennende, men noe ujevn reise for å si det slik. Med det mener jeg at for meg har det vært langt fra alt jeg har vært like begeistra for – spesielt i den perioden hun ønska å gå lengst mulig mot et poputtrykk. Ikke det at jeg har noe mot popmusikk, men jeg fant ikke den ekte Silje Nergaard der.

De seinere åra og med de seineste skivene hennes synes jeg hun i stadig større grad har kommet nærmere hjem og med «For You a Thousand Times» så er Nergaard der hun skal være – i et landskap med elementer av soul, funk, pop, r´n´b og jazz og sikkert mye annet også, men her er det tydelige Nergaard-bumerket til stede og det merkes at hun trives.

I for stor grad har det vært for mye Brelett over musikken til Nergaard for min smak, hvis du skjønner. Her har Audun Erlien fått, og tatt, produsentansvaret og han skal ha mye av æren for å styre Nergaard rett vei. Han har på ingen måte tatt bort særpreget til Silje – han har forsterka det og gjort det sammen med et kremlag bestående av blant andre Andreas Ulvo, Wetle Holte, Håkon Aase, Mathias Eick, Ståle Storløkken, Håkon Kornstad, Sidiki Camara og seg sjøl må vite. Det jeg føler han har gjort er å strippe staffasjen; når er det inn til beinet, smakfullt og der Siljes stemme eller uttrykk av og til har vært noe maniert, er det nå så ekte og lite påtatt som det skal være.

Nok en gang har låtskriver Silje samarbeida med den Bømlo-bosatte engelskmannen Mike McGurk som tekstforfatter. De har utvilsomt funnet hverandre og McGurk er en historieforteller som Nergaard igjen greier å løfte fram på et uhyre melodiøst og varmt vis.

De som forventer de store utfordringene, må nok en gang søke helt andre steder. De som derimot vil ha en solid og god dose Silje Nergaard på sitt beste og mest ekte, trenger ikke leite videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Silje Nergaard

For You a Thousand Times

OKeh Records/Sony Music

Musikk byr veldig ofte på overraskelser – noen mer overraskende enn andre. Denne er av det slaget. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke så ei pop-plate med den eminente klassiske trompeteren Tine Thing Helseth komme. Som låtskriver og vokalist!

Tine Thing Helseth har flere talenter enn vi ante.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jazztrompeter Mathias Eick fikk henvendelse om han ville produsere ny plate med trompetkollega Tine Thing Helseth (30), så han for seg at det var ei klassisk plate det var snakk om. Neida, Tine Thing Helseth hadde noe helt annet på hjertet: hun hadde nemlig skrevet et par poplåter og hun ville gjerne synge sjøl. Eick, i likhet med de flest av oss vil jeg tro, hadde absolutt ingen anelse om at Thing Helseth hadde noe slikt på lur!

Etter å ha slått gjennom med et brak som et klassisk trompettalent i internasjonal toppklasse som tenåring og jobba mer eller mindre kontinuerlig i en tiårs periode, fikk Thing Helseth mer enn nok. Hun møtte enkelt og greit veggen.

For å komme seg videre begynte Thing Helseth å skrive seg ut av problemene. Eick ba henne skrive mer og plutselig hadde hun materiale til et helt album med egenkomponert materiale. Alle tekstene her, på engelsk, handler om det samme temaet – de samme følelsene, fargene, tankene, beskrivelsene som hun sier. Likevel har ikke dette blitt enstonig på noe slags vis – Thing Helseth har nemlig skrevet låter til tekstene som gir dem ni forskjellige univers og Eick har gjennom sin utmerkede smakssans tilsatt krydder som gjør «Never Going Back» til et popalbum mange bør gå inn i ofte – og bli der værende.

Når så Thing Helseth omgir seg med et a-lag bestående av Eick – både han og sjefen spiller litt trompet må vite – samt at Eick også synger, spiller mellotron, orgel og elpiano, Gunnar Flagstad på piano, Aksel Jensen på bass, Olaf Olsen på trommer og perkusjon og Jarle G. Storløkken på gitarer pluss at Jan Martin Smørdal har skrevet nydelige strykearr for Oslo Strings, så har det blitt et sofistikert og flott poplandskap Thing Helseth flytter inn i.

Kan hun synge da? Noe forteller meg at Tine Thing Helseth er utstyrt med en så sterk kritisk sans at hadde hun eller noen i hennes nærhet vært i tvil om det, så hadde ikke dette blitt noe av. I forbindelse med skiva har hun også fått vokaltrening av Martin Hagfors og hun kommer gjennom på et overbevisende og sterkt vis.

Det er garantert mye god helse og god terapi i god musikk. Tine Thing Helseth har gitt oss akkurat det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tine Thing Helseth

Never Going Back

Grappa/Musikkoperatørene

Bernt Rosengren har vært, er og kommer til å forbli en av denne verdensdelens aller største saksofonister.

Bernt Rosengren Quartet i sitt rette element – på jazzklubb.

På julaften runder tenorsaksofonisten Bernt Rosengren 80. Helt siden slutten av 50-tallet har han vært en viktig del av både svensk og europeisk jazzliv – det det vil si i rundt 60 år. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at Rosengren fortsatt er i storform sammen med kvartetten han har jobba med de seineste 15 åra.

Rosengren kommer fra bebopskolen som blei unnfanga på 40-tallet. Derfra har han tatt med seg hele arven og utvikla den videre gjennom uttrykket som vokste fram først i USA i tiåra som fulgte og som ofte gikk under betegnelsen hardbop. Den tradisjonen har Rosengren vært tro mot siden og han framstår nå som en av de aller største nålevende med dette uttrykket.

Sammen med sine utmerkede landsmenn Hans Backenroth på bass, Stefan Gustafson på piano og Bengt Stark på trommer, tar Rosengren oss med på en rundtur i biter av repertoaret han kan bedre enn de fleste. Han er av typen som sjelden glemmer ei låt han har hørt eller spilt og det fører til at her får vi servert 13 låter fra ukjente «If I´m Lucky» via to Horace Parlan-låter til kjente melodier som «Solar», «Tenderly» og «The Things We Did Last Summer». Det meste foregår i ballade- eller mediumtempo og det er altså en ekthet og troverdighet i det Rosengren & Co foretar seg som er sjelden i våre dager. På to av låtene hviler Rosengren – trioen får virkelig vist seg frem på Freddie Hubbards «Up Jumped Spring» mens Backenroth briljerer med tøft og stilsikkert buespill på Paul Chambers´ «Tale of the Fingers».

«Songs» er et ekte og uforfalska vitnesbyrd om hvem Bernt Rosengren har vært og fortsatt er – en av de aller største på sitt felt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bernt Rosengren Quartet

Songs

pb7/MusikkLosen

Tom Egeland er i mine øyne en historieforteller av det aller ypperste slaget. Det sjuende møtet med hans spesielle helt Bjørn Beltø er nok en bekreftelse.

Tom Egeland skaper spenning på et helt eget vis.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Historieforteller er noe av det gjeveste betegnelse jeg kan tenke meg uansett kunstuttrykk. Om det dreier seg om billedkunst, musikk eller litteratur – eller journalistikk for den sakens skyld – så blir jeg alltid tiltrukket av de beste historiefortellerne. Tom Egeland hører hjemme i Champions League-sjiktet som historieforteller.

Egeland er blant de forfatterne som jeg alltid ser frem mot å lese og jeg «vet» at det kommer til å bli en stor opplevelse. Forutinntatt med positivt fortegn? Mulig det, men i løpet av hans etterhvert store produksjon så har han ikke makta å skuffe meg en eneste gang og det skjer heller ikke denne gangen.

Med sin enestående evne til å researche både religiøse og historiske fakta, tar Egeland og Beltø oss med på ei enestående, spennende, sannsynlig/usannsynlig, lærerik og fengende reise som er vanskelig å legge fra seg.

Beltø blir hyra til å finne «De dødes bok». Det er ei bok som «alle» har vært på leiting etter i et par tusen år og kanskje enda lenger. Både kommersielle og religiøse interesser er sjølsagt svært nysgjerrige på denne jakta og arkeolog Beltø blir trigga som aldri før.

Jovisst er «Lasaruseffekten» en kriminalroman, men her det ikke slik at drapene kommer på rekke og rad – heller tvert i mot. Egeland inviterer leseren inn i en sfære der hva som er sant og hva som er dikt og forbanna løgn er vanskelig å finne ut av – heldigvis. Etter at punktum er satt for Beltøs leiting etter den sagnomsuste boka som kanskje kan forandre vårt syn på livet etter livet, gir Egeland oss mulighet til å få vite hva som er sant og vice versa. Det er sjølsagt opp til enhver å lese akkurat det – jeg har ikke ønska det fordi jeg fortsatt ønsker å befinne meg i den sfæren der jeg fortsatt vil lure på det.

Egeland er nemlig en mester til å gjøre det sannsynlige usannsynlig og vice versa og denne gangen har han makta det i større grad enn noensinne – slik det er med de store historiefortellerne.

PS Jeg har vært kollega med Tom Egeland i TV 2 i en årrekke.

Tom Egeland

Lasaruseffekten

Aschehoug

Strengekunstneren Stein Urheim har gjennom flere skiver og samarbeid med Mari Kvien Brunvoll vist oss et unikt talent. Gjennom bestillingsverket «Utopian Tales» tar han nok et nytt megasteg.

Stein Urheim skuer både vidt og bredt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Helt siden Stein Urheim (38) plate-debuterte med «Three Sets of Music» i 2009 og fikk Vossajazz-prisen året etter, har han fortalt alle med åpne ører og andre mottakelige sanser at han er en musikant med noe helt spesielt på hjertet. Han har jobba med Gabriel Fliflet og han har bidratt på The Last Hurrahs debut-skive. Thea Hjelmeland og Erlend Apneseth er andre originale musikanter fra Vestlandet bergenseren Urheim har jobba med, men aller mest har han fått fortalt oss hvem han er sammen med sin studiekamerat fra Grieg-akademiet, Mari Kvien Brunvoll. Tre skiver har de skapt som duo – den ene mer spennende og original enn den andre.

I fjor fikk Urheim i oppdrag å skrive et bestillingsverk til Vossajazz og det er i stor grad det vi får gleden av å hygge oss med her på «Utopian Tales». Utgangspunktene er definitivt derfra, men deler av materialet har Urheim bearbeida videre samt plussa på noen soloekskursjoner i tillegg.

Med sitt håndplukka kremlag, The Natural Cosmolodic Orchestra, med Mari Kvien Brunvoll på vokal, sampling og elektronikk, Per Jørgensen på trompet og vokal, Kjetil Møster på saksofon, bassklarinett og elektronikk, Kåre Opheim på trommer og perkusjon, Jørgen Træen på synth og effekter, Ole Morten Vågan på bass samt seg sjøl på gitarer, vokal, tamboura, tanbur, bass, sampling og elektronikk, så har Urheim skapt et musikk i et landskap han og de er helt aleine om.

Mikrotonalitet er en inspirasjonskilde for Urheim, men misforstå ikke: dette er ikke vanskelig tilgjengelig musikk, heller tvertimot. Her er det elementer fra americana spesielt gjennom Urheims tøffe slidegitar-spill, ambiente akustisk landskap blir vi også tatt med til og blues, funk og moderne jazz hører så avgjort med i gumboen også. Alt i alt noe helt eget med andre ord og du verden så vakkert, stemningsfullt og søkende det låter. Stein Urheim tar seg med «Utopian Tales» umiddelbart inn i tetsjiktet blant norske og europeiske musikanter som ønsker å skape noe unikt basert på inspirasjon fra en rekke kilder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Natural Cosmolodic Orchestra.

Stein Urheim

Utopian Tales

HUBRO/Musikkoperatørene

Tro det eller ei, men det er altså 25 år siden Miloud – alle har lov å være på fornavn med han – starta Cosmopolite. Det markeres i disse dager med en heidundrende fest i både Miloud og Cosmopolites ånd.

Parti Austin hyller Ella Fitzgerald.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Fusionsjefene Mike Stern og Dave Weckl setter hverandre stevne.

Det cubanske fyrverkeriet Alfred Rodriguez kommer med sin trio.

Arild Andersen med Paolo Vinaccia og Tommy Smith er nok i seg sjøl.

Men med den japanske pianogiganten kan det bli noe helt spesielt.

Nok en fusionhelt, Simon Phillips, stikker også innom.

José James er en av de nye vokalstjernene over there.

I løpet av ei ukes tid kommer alle disse artistene, og flere andre også, til å innta scena på Soria Moria i Oslo. De som ønsker seg noe mer i musikkgodteposen må nesten være så bortskjemt at de ikke bør tildeles stemmerett.

Dette blir garantert en fest i Milouds ånd og ganske mye forteller meg at denne uka kommer til å gå over i historia som en Cosmopolite-festival som vil bli huska. Be there!