Gutta boys!

Mike Stern og Dave Weckl er fortsatt to av de hippeste gutta i klassen når det gjelder utadvendt jazz med mye rock i seg.

Mike Stern og Dave Weckl – vi snakker brødre i ånden.

Foto: Tore Sætre

Jeg har hatt gleden av å følge Mike Sterns karriere helt siden midten av 80-tallet da han inntok Idrettens Hus i Molde sammen med ikoniske Jaco Pastorius. Gjennom ei etterhvert lang karriere både i Blood Sweat & Tears og ikke minst med Miles Davis har Stern (64) stått fram som en av den moderne gitarismens mest særprega utøvere og slik er det fortsatt den dag i dag.

I store deler av si karriere har han også delt scene med en annen av jazzrockens mest sentrale herrer, trommeslageren Dave Weckl (57). Er det slik at Stern har sin egen stemme, så har så avgjort Weckl det også og de to funker fortsatt utmerket sammen – vi snakker musikalske brødre på alle slags vis.

Sounden i gitaren til Stern har vært den samme åpne, varme og inviterende hele tida. Slik er det også med Weckl – det tar liksom et hundredel å skjønne at det er han som er i gang. Det er han som er oppe der sammen med Vinnie Colaiuta og gudfar Steve Gadd og man kan ikke annet enn la seg imponere, sjøl om han ikke alltid berører meg av den grunn. Det gjør faktisk Stern i større grad – han utstråler fortsatt en spilleglede og en livsbejaenhet som er sjelden, kanskje fordi han er tilbake og gjør det han elsker aller mest etter ei stygg ulykke for et par år siden der han brakk begge hendene.

Med seg hadde de elbassisten Tom Kennedy og tenorsaksofonisten Bob Malach som jeg hørte for første gang live. Kennedy er intet mindre enn et groovemonster, mens Malach framstår som den beskjedne lillebroren til Michael Brecker – veldig bra, men et stykke bak «storebror».

Stern-Weckl Group kom til sine egne og de blei tatt svært godt i mot. Repertoaret inneholdt alt fra urheftige opptempolåter til elegante ballader med Stern på ordløs vokal a la Richard Bona. Når så det heile blei avslutta med Weckls «The Chicken» og Jimi Hendrix´ «Red House», igjen med Stern på vokal, pluss nok ei låt før publikum ga seg, så var det helt greit å begi seg ut i den kalde novembernatta. Det var ikke så kaldt der ute likevel liksom.