Setter nye spor

Lars Saabye Christensen setter alltid avtrykk med sitt forfatterskap. Sjelden har de vært tydeligere enn gjennom første del av den nye trilogien som har fått det riktige navnet «Byens spor».

Lars Saabye Christensen er en historieforteller på aller øverste hylle..

Foto: Magnus Stivi

For meg har det seg slik at jeg vet, uten at det står i anførselstegn en gang, at det er en Begivenhet når enkelte musikere og forfattere kommer med nye visittkort til oss. De er ikke så veldig mange, men Lars Saabye Christensen er så avgjort en av dem. Om det er slik at jeg har bestemt meg for at det er bra det som kommer? For så vidt ikke, men med Saabye Christensen og noen få andre så har jeg aldri – ALDRI – blitt skuffa, og slik forholder det seg denne gangen også.

Saabye Christensen har aldri lagt skjul på sitt nære forhold til Oslo og spesielt Fagerborg-området, i og rundt NRK på Marienlyst, Frognerparken og Majorstua for de som ikke er lommekjent. Der har han vokst opp. Det er også i all hovedsak den geografiske settinga for «Byens spor» som tidsmessig er lagt til de første etterkrigsårene. Der plasserer han familier, enslige, skole, forretninger og alt som hører hjemme i et slikt miljø.

Det som er det spesielle nok en gang med Saabye Christensen er at han evner å gi både byen, måten han beskriver tilblivelsen av Rådhuset på er et av flere eksempler på det, og menneskene et liv som vi kan assosiere oss med og føle et slektskap til. Vi trenger på ingen måtte å komme derfra eller være kjent der – Saabye Christensen gjør dette mye større enn som så.

Ekteparet Ewald og Maj Kristoffersen, med sønnen Jesper, er romanens gjennomgangsfigurer. Vi blir kjent med dem, vi føler med dem – jeg vet ikke om noen som kan gi persongalleriet sitt så ekte kjøtt og blod som Saabye Christensen. Vi får også bli med på en liten del av gjenoppbygginga av Norge etter krigen og her er det nok en gang gjort så fantastisk research at romanen også blir en flott historietime.

Det skjer mye, både hverdagslig og dramatisk, med Ewald og Maj og mange av de andre personene vi får møte. Sjøl om alt har sin slutt her, så venter jeg allerede på hvordan det går videre med dem som har mulighet til å bli med videre. Heldigvis har Saabye Christensen fortalt oss at det kommer to bind til som garantert vil nærme seg vår egen tid – til en viss grad i alle fall.

Jeg har sikkert sagt og skrevet det før, men skjemmes eventuelt ikke for å gjenta meg sjøl: «Byens spor» er noe av det beste Lars Saabye Christensen har skrevet. Det betyr at det er litteratur som vil gå inn i norgeshistoria.

Lars Saabye Christensen

Byens spor

Cappelen Damm

Spennende og veldig annerledes

I spissen for et kremlag har den tyske saksofonisten og den amerikanske gitaristen David Fiucsynski skapt noe helt for seg sjøl.

Matt Garrison, Jack DeJohnette, Philipp Gerschlauer, Giorgi Mikadze og David Fiuczynski – tøffe herrer med tøff musikk.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg kjente til verken den tyske altsaksofonisten Philipp Gerschlauer (31) eller den georgiske tangentisten Giorgi Mikadze, som nå er bosatt i New York, før denne skiva blei med på tur. Når de to omgir seg med trommeikonet Jack DeJohnette, den høyst interessante gitaristen David Fiuczynski og elbassisten Matt Garrison, sønn av Coltrane-bassisten Jimmy Garrison, så var jeg uansett ikke vanskelig å be.

I utgangspunktet er dette Gerschlauer og Fiuczynski sitt prosjekt – førstemann har skrevet åtte av de tolv låtene og amerikansk/tyske Fiuczynski resten. De to «tyskerne» har så definitivt funnet sammen på en utflukt med mikrotonal jazz eller neue expressionistische musik som undertittelen lyder. De to har ikke bare musikalske idealer i disse baner, også når det gjelder malerkunst er de sterkt influert av ekspresjonismen.

Musikalsk har det ført til et helt spesielt uttrykk med unike stemminger og et lydlandskap som henter både fra samtidsmusikk, moderne jazz, impro og rock. Alle fem er utstyrt med personlige stemmer og store ører – jeg vet ikke om noen som låter noe i nærheten av DeJohnette og Fiuczynski – og sammen med de nye og høyst interessante stemmene til Gerschlauer og Mikadze, blir dette en miks av de sjeldne.

Noen mener at det meste er «oppfunnet» når det gjelder musikk. «Mikrojazz» er et motsvar – Philipp Gerschlauer og David Fiuczynski med gode venner har absolutt begitt seg ut på noe helt eget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Philipp Gerschlauer – David Fiuczynski – Jack DeJohnette – Matt Garrison – Giorgi Mikadze

Mikrojazz

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Paret sitt

Greta Aagre og Erik Honoré har funnet hverandre på alle slags vis. Du verden for et møte vi har blitt vitne til.

Erik Honoré og Greta Aagre – du verden så inderlig, du verden så vakkert.

I 2012 fikk jeg for første gang oppleve det musikalske samarbeidet mellom vokalisten Greta Aagre og samplisten og synthesisten Erik Hoinoré gjennom utgivelsen «Year of the Bullet». Det blei en stor og flott overraskelse. Paret Aagre og Honoré har laga fire visittkort før «Tuesday Gods», men for min del er dette altså kun det andre treffet.

Denne gangen er jeg ikke like overraska, men jeg er minst like begeistra. Med Aagres varme, inderlige og gjennomsiktige stemme, som fra tid til annen kan minne litt om Rebekka Bakkens, men som for all del har noe helt unikt ved seg, blir vi tatt med inn i en verden som Honoré har komponert og skrevet tekstene til. Sjøl om det har vært turbulente tider på mange nivåer for verden rundt oss, så framstår musikken og landskapene som forhåpningsfulle og søkende og med Honorés helt spesielle evner til å skape musikk ut av lyd og med spesiell assistanse fra gitarist Bjørn Charles Dreyer og gjestespill fra saksofonist André Kassen og trompeter Nils Petter Molvær, har dette blitt nok en bekreftelse på at singer/songwriter/impro/sampling-verdenen til Greta Aagre og Erik Honoré hører hjemme på aller øverste hylle – dette er nemlig så vakkert, så sterkt og så personlig at alle bør ta seg en tur dit.

Erik Honoré har, helt siden starten i 2005 vært ledestjerna for den kreative tanken Punkt-festivalen i Kristiansand, sammen med kollega Jan Bang. Sampling og live remixing har vært sentrale elementer i det særpreget Punkt har stått for og her på soloskiva «Unrest» er det musikk i de baner vi blir invitert inn til.

Her har Honoré tatt med seg vokale og instrumentale samplinger fra Punkt-happeninger i Kristiansand, Molde og Praha, bearbeida de videre i laboratoriet sitt og med flotte og fullstendig unike bidrag fra Sidsel Endresen, Eivind Aarset, Arve Henriksen, Streifenjunko – det vil si Espen Reinertsen og Eivind Lønning, Sheriffs of Nothingness – Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe, Ingar Zach, Jan Bang og Erland Dahlen, har Honoré videreført sine originale tanker om hvordan musikk kan berøre. På avslutningssporet «The Park» framstår Erik Honoré også som en veldig bra, faktisk ganske så tradisjonell vokalist.

Her har vi altså fått to flotte bekreftelser på hva og hvem Erik Honoré er – ikke minst sammen med Greta Aagre. Det er bare å dykke ned i universet – man blir rikere av å oppholde seg der.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Greta Aagre & Erik Honoré

Tuesday Gods

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Erik Honoré

Unrest

HUBRO/Musikkoperatørene

Ingen over ingen ved siden

Om Aretha Franklin gjør alvor av å trekke seg tilbake, så kan det ikke gjøres på noe bedre vis enn dette.

Aretha Franklin – du verden!

I forbindelse med at Aretha Franklin, The Queen of Soul, runda 75 tidligere i år og at det var 50 år siden hun signa for Atlantic, fant både plateselskapet og de engelske arrangørene Nick Patrick og Don Reedman ut at det var på sin plass å hylle dronninga. Det har de gjort og det på et vanvittig flott vis. også.

For noen år siden gjorde disse to herrene noe liknende med Elvis Presley sin musikk. Reseptene var og er som følger: De tar for seg, i dette tilfellet 14, klassiske låter med Franklin sine originalinnspillinger og krydrer dem med nyskrevne arr for The Royal Philharmonic Orchestra og nye korister også med Patti Austin i spissen.

Det betyr at vi får servert blant annet «Think», «I Say a Little Prayer», «A Natural Woman», «Let it Be», «People Get Ready», «Son of a Preacher Man» for så å avslutte ballet med «Respect». Vi snakker altså ei bunke med klassikere med dronninga i superform fra for ei stund siden og de nye arrangementene til Patrick og Reedman kler Franklins fantastiske og store uttrykk på et utmerka vis.

Aretha Franklin har altså hevda at hun har sagt farvel til turnélivet – hun har forresten alltid sterkt mislikt å fly. Kanskje er det en smart avgjørelse, hva vet jeg? Her får vi i alle fall høre henne på det aller beste og da er det ingen som er i nærheten av uttrykket og trøkket hennes. Respect!!!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aretha Franklin with The Royal Philharmonic Orchestra

A Brand New Me

Atlantic/Warner Music

Maskefall

Hvis han er like flink til å legge gulv som til å skrive låter og synge dem, så er Mats Petrus Dahlberg en jævel på å legge gulv.

Mats Petrus Dahlberg har ingen grunn til å skjule seg lenger.

Musikkens veier er uransakelige – noen mer enn andre. Mats Petrus Dahlberg (52) sin vei har nok vært ganske så forskjellig fra de fleste andres, men etter oppvekst i den lille bygda Fränsta i Sverige, svensk mester på vannski som 14-åring, skinnjakkedesigner for Harley Davidson i USA, dørvakt på en av New Yorks hippe nattklubber, vert i Chippendales, så blei han gulvlegger i Oslo – noe han har vært de seineste 20 åra. Samtidig har han blitt en strålende visesnekrer og sanger!

Jeg vil tippe at jeg er langt i fra den eneste som ikke har hørt om Dahlberg – på begge sider av Kjølen. Når han så først melder seg på, det skal dog sies at han debuterte med «Skrot och Korn» i 2005 og gjorde en duett med Mari Boine i 2009, «Ballade om Fritz Moen», så har han nok passert under de flestes radar. Det bør alle med kvalitetsfilteret på plass gjøre noe med så snart som mulig.

Her gir sangeren, låtskriveren og komponisten Dahlberg oss ti bevis på at han er en historieforteller med veldig mye på lager. Han snakker ut fra et levd liv og han gjør det på et inderlig ekte vis som gjør at det er verdt å låne både hjerte og hode til han. Han befinner seg i et visepop-landskap der tekstene får lov til å leve lengst fremme i lydbildet og der har de så avgjort noe å gjøre.

Med seg på skiva, som er spilt inn i Oslo, har han et langt framskredent lag med blant andre Børge Petersen-Øverleir på gitar, Frode Østang-Mangen på tangenter, Peter Asplund på trompet og ikke minst Svein Schultz på bass og som fremragende produsent. Det har ført til et tonalt reisefølge som holder på alle slags vis.

Da er det bare å slå fast at det å få møte Mats Petrus Dahlberg har vært hyggelig på alle mulige vis. Måtte han gjerne fortsette å legge gulv, men han må definitivt ikke slutte å fortelle oss ekte og gode historier på sitt eget vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mats Petrus Dahlberg

Bakom masken

Cracker Factory Music/[email protected]

Sterk og ny stemme

Aldri hørt om den engelske pianisten og komponisten Nikki Yeoh før? Da er vi i tilfelle nesten to, men det er på høy tid hun får mye oppmerksomhet.

Nikki Yeoh er både en strålende komponist og pianist.

Bortsett fra et tøft møte sammen med saksofonisten Denys Baptiste på hans debut på Edition Records, så er dette første gang jeg får gleden av tilbringe tid sammen med Nikki Yeoh (44) – med engelsk mor og kinesisk/malayisk far og oppvokst på fotballøya. For sikkerhets skyld er det også som solopianist – altså uten noe som helst å skjule seg bak. Det har hun så definitivt heller ingen grunn til.

Yeoh har jobba med storheter på øya som Neneh Cherry og Courtney Pine og det mer enn antyder mye om Yeohs allsidighet. Her presenterer hun oss for åtte låter på til sammen bortimot 45 minutter. Når Yeoh forteller oss at giganter som John Cage, Sergej Rachmaninov og Hermeto Pascoal har betydd mye for henne, så skjønner vi raskt at hun begir seg ut på musikalske farvann som er høyst personlige.

I tillegg til de tre henter Yeoh også fordomsfritt fra kilder som jazz, soul, verdensmusikk og gospel og, med et anslag som fra tid til annen faktisk kan minne om sjølvaste McCoy Tyner – vi snakker kraftfullt pianospill her med andre ord, men med dynamikk innebygd på et ekte vis – så framstår hun som ei solostemme som det skal bli veldig interessant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nikki Yeoh

Solo Gemini

Infinitum Records/propermusic.com

Katten lever!

Sammen med to glitrende jazzmusikanter tar Åselill Sæthre for seg et knippe av Chat Noirs legendariske repertoar og forteller oss at dette materialet er tidløst.

Åselill Sæthre gjør en viktig jobb med et udødelig materiale.

Åselill Sæthre (33) fra Siljan i Telemark er en sanger, tekstforfatter og komponist av det spesielle slaget. For to år siden fikk hun nemlig Statens kunstnerstipends diversestipend for nyutdannede kunstnere. Bakgrunnen var at hun skulle kunne arbeide videre med å formidle den norske kulturskatten i kabaret- og revymusikken. Vi kan vel lett slå fast at det er det ikke så mange som jobber med!

Sæthre har altså satt seg fore å gå inn i dette stoffet som mange, i alle fall de godt oppe i åra, har et nært og godt forhold til. For yngre generasjoner derimot, er nok dette helt ukjent stoff. Derfor er det så flott at Sæthre tar tak i det og løfter det fram igjen – på sitt vis.

Sammen med sin kjære, den framifrå pianisten Eyolf Dale, og saksofonisten André Kassen, har hun stupt ned i låter som «Å blei det av deg?», «Sorte Øyne», «Livet og lykken», «Ei hel ei, ei halv ei», «Det hender så mangt på Hovedøen», «Er du glad i meg ennå, Karl Johan?» og «Norge i rødt, hvitt og blått» og gitt dem ei helt ny innpakning, men med full respekt for de tidløse utgangspunktene.

Sæthre har jobba med dette materialet i sine masterstudier og snakka med mange som har førstehånds kjennskap til stoffet som Kari Svendsen og Andreas Diesen. Hun har så avgjort kommet under huden på stoffet, gjort det til sitt eget og tatt det videre. Dette møtet i visejazzland er både viktig og flott.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Åselill Sæthre

Sanger for katten

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

For en fest!

Cosmopolite feirer 25 års jubileum og Miloud Guiderk blir tildelt Kulturrådets Ærespris – bedre måte å feire det på enn med Arild Andersen Trio med Makoto Ozone som gjest er nesten ikke mulig å tenke seg.

Makoto Ozone, Tommy Smith, Arild Andersen og Paolo Vinaccia – pur magi.

Alle foto: Tore Sætre

Arild Andersen Trio, med sjefen på bass, skotske Tommy Smith på tenorsaksofon og den japanske fløyta shakuhachi og Paolo Vinaccia på trommer, har vært et av mine absolutte favorittband i en årrekke. Trioen har aldri slutta å utvikle seg – den har hele tida blitt tilført ny energi gjennom den helt spesielle kjemien som finnes mellom de tre.

Dessverre har Vinaccia vært gjennom en tøff sjukdomsperiode, noe som har ført til at han ikke har vært i stand til å spille med trioen på ei stund. Nå var han på plass igjen, med ny frisyre, ny livskraft og med musikalske bidrag bare han kan gi musikken, resten av bandet og oss. I løpet av en USA-turné i fjor møtte de den japanske mesterpianisten Makoto Ozone, som Smith kjente godt fra samarbeid med Gary Burton på 80-tallet, de spilte sammen én gang og «visste» med en gang at dette måtte gjentas.

Til tross for at Ozone denne måneden er Artist in Residence med ingen ringere enn New York Philharmonic, han er en like strålende klassisk pianist som jazzutøver, så hadde han lagt inn to fridager så han kunne komme til Oslo for å gjøre denne konserten. Jeg skjønner godt at han ville, jeg skjønner godt at alle ville – for et møte dette blei!

Med et repertoar bestående i stor grad av Andersen-komposjoner, men med enkelte låter av Smith – ikke minst hans nyskrevne «Paolo» – pluss Pat Methenys «This Belongs to You», som Andersen lærte av sjefen sjøl i Molde i sommer, og ei nydelig avslutning med Keith Jarretts «In Your Quiet Place», som Jon Christensen satt og nikka gjenkjennende til, blei dette en konsert for minnebøkene – ferdig snakka.

Klangmesteren og den teknisk briljante Ozone glei så elegant inn i denne etablerte trioen at man skulle tro de hadde spilt sammen i åresvis. Smith, som i mine ører er en av verdens mest uttrykksfulle saksofonister i dag, er utstyrt med en kraft i begge ender av skalaen som skjærer gjennom akkurat når det passer – hele tida. Arild Andersen er en av de mest livsbejaende musikantene jeg vet om – han utstråler at det å stå på scena sammen med noen av sine beste venner er noe av det flotteste han veit, om det er breibent i låter med full fyr eller nedpå i «Mira» der han benytter sin unike loopteknikk til fulle. Og så er det Paolo Vinaccia da! Etter en beintøff kamp mot kreften, fortalte han oss alle hvilken fighter han er – denne konserten måtte og ville han spille og du verden som gjorde det. For en gnist, for en lytter, for en musikalsk maler. Bedre medisin enn det han ga – og fikk – i løpet av disse to timene, er ikke mulig å få på blå resept – garantert.

Cosmopolite-sjefen Miloud Guiderk fikk sin velfortjente ærespris og han og vi fikk den beste presangen vi kunne tenke oss. En magisk opplevelse – intet mindre. Måtte mange andre få muligheten til å oppleve denne kvartetten en eller annen gang i framtida. Hører du Arild!!!!

Arild Andersen – Maestro.

Paolo Vinaccia og Tommy Smith – endelig sammen igjen.

Makoto Ozone – mesterpianisten.

Det er vi som skal takke.

Arild Andersen Trio med Makoto Ozone

Cosmopolite, Oslo, 15. november 2017

London calling!

Gitaristen Rob Luft er et nytt navn fra den vitale London-scena. Han har mye tøft på lager.

Rob Luft har kommet svært langt allerede med sin debut.

Ikke minst gjennom det glitrende engelske plateselskapet Edition Records, har vi de seineste åra fått stadig mye bedre innsikt i at det skjer veldig mye spennende på den unge jazzscena der borte på fotballøya. Det ferskeste eksemplet er den 23 år unge gitaristen og komponisten Rob Luft fra London.

Dette er Lufts debutalbum under eget navn. Han har fram til nå ikke sett på seg sjøl som noen stor komponist – han har prioritert å spille rundt på Londons klubbscener i stedet for å sitte hjemme og skrive musikk.

Noe har han uansett fått laga og det forteller oss om en melodisk sprudlende og utadvendt komponist og gitarist der det er mulig å finne spor i alt fra afrikansk highlife, via rock til mye moderne, hardtswingende jazz.

Det at Luft har vunnet den høythengende Kenny Wheeler-prisen og blitt nummer to i Montreux Jazz Guitar Competition i fjor, sier en hel del om hvor stor anseelse han nyter både på hjemmebane og internasjonalt allerede. Når han så omgir seg med store deler av kremen på den yngre engelske scena som Corrie Dick på trommer, Tom McCredie på bass, Joe Webb på orgel, piano og harmonium og Joe Wright på tenorsaksofon, så har «Riser» blitt et tett og fint banduttrykk også.

Rob Luft er i besittelse av ei vakker, inderlig og sterk stemme allerede nå. Det skal bli veldig spennende å følge han videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rob Luft

Riser

Edition Records/Border Music Norway

Og nå sport!

Høsten og førjula er tida for så mangt – ikke minst sportsbøker. Her følger et knippe – alle av høy kvalitet og ikke minst veldig forskjellige i både tematikk og fremstilling.

Det går nesten ikke en dag uten at et eller annet oppslag slår mot en angående John Arne Riise. Sånn var det mens hans karriere var i full blomst og sånn har det nesten vært etter at skoa har blitt tatt av også. Vil vi egentlig vite mer om Riise og hans gjøren og laden? Mjaa, jeg er svært usikker må jeg innrømme.

Så blir jeg trigga likevel – ikke nødvendigvis av Riise, men faktisk av forfatteren i minst like stor grad. Jens M. Johansson har i en årrekke framstått som en meget dyktig og original journalist i Dagens Næringsliv og etterhvert også som en framifrå forfatter. Hva kunne han få ut av John Arne Riise? Med den strålende tittelen «Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise» har han skrevet Riises versjon av sitt liv og levnet på en usminka og interessant måte der ingenting blir gjemt bort. Avtalen har åpenbart vært tydelig: skal historia fortelles, så skal hele historia fortelles, men det er Riises versjon vi hele tida får.

Johansson skriver knakende godt – han gjenforteller godt uten å legge til eller trekke fra noe som helst – og sjølsagt måtte punktum settes et sted. Etter at boka gikk i trykken har det sjølsagt skjedd mye – krangel med eksen om barn, besøk og bidrag og ny agentkarriere – og noe forteller meg at det kommer til å skje mer også.

Jeg er fortsatt usikker på om jeg vil vite mer, men vil man ha et subjektivt, usminka og godt skrevet innblikk i ei unik karriere og et spesielt liv, er dette en sportsbiografi av det svært gode slaget.

Jens M. Johansson

Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise

Pilar

Humor er en viktig del av de fleste miljø. Presse-, sport- og musikkmiljøene, som jeg kjenner spesielt godt, er så avgjort ikke noe unntak.

Presseveteranene Finn H. Andreassen og Arne Hole, med fartstid fra blant annet NRK, TV 2 og Aftenposten, har slått sine putler sammen og laget boka «Det reporteren ikke fortalte». Spesielt Hole har et beviselig godt grep om historier og humoristiske feil begått i spaltene eller på lufta, som han fortsatt forlyster oss med hver lørdag i Aftenposten under headingen «Hole in One».

Her har de to, ved hjelp av en rekke kolleger fra pressemiljøet, samla hundrevis av historier fra både sporten- og andre deler av medieverdenen.

Noen er veldig morsomme og samtidig til ettertanke, som da Mjøndalens gambiske spiss Saihou Sarr, løp bort til sin trener Ivar Hoff etter å ha blitt skjelt av sistnevnte og kom med de bevingede ord: «Ivar, alle kan ha en hvit dag, vet du».

Og fra Fotballforbundets legendariske sjef Nicolai Johansen, som hadde et spesielt forhold til demokrati, står sitatene i kø:

-Denne saken er for viktig til å legges frem for styret

-Jeg liker å være alene når jeg trekker cupen

-Cupen trekker jeg til det passer

-Det er lettere å trekke cupen i radio enn på TV

Og som han sa på fotballtinget: Dere kan bestemme hva dere vil, men det blir som jeg ønsker!

For folk i mediene er det veldig mye å hygge seg med og humre til her, men jeg er ikke like sikker på om publikum som ikke har noe nært forhold til miljøet vil ha like stort utbytte av den.

Finn H. Andreassen – Arne Hole

Det reporteren ikke fortalte

Kolofon

Noen av de pennene jeg setter aller mest pris på i kongeriket, hører hjemme i Dagens Næringsliv. Jens M. Johansson er allerede omtalt her – Eskil Engdal, som hater å skrive, er en annen som befinner seg i det aller, aller øverste sjiktet. På pallen hører så avgjort også Lars Backe Madsen hjemme – både som journalist og forfatter.

Med «Gullracet», med undertittelen «Medaljer, makt og mysterier i norsk langrenn», kommer han med nok en bekreftelse på det. På knappe 500 sider beskriver han alt og alle i og rundt den norske nasjonalidretten – en av dem i alle fall – så veldokumentert, så innsiktsfullt og så spennende faktisk at det nærmer seg en spenningsroman, men her virker det som om alt er så gjennomsjekka at fakta ikke har blitt bestridt en eneste gang såvidt jeg har fått med meg.

Backe Madsens «fortelling» tar utgangspunkt i OL i 1988 i Calgary hvorfra våre utøvere kom hjem uten en eneste gullmedalje – det hadde aldri skjedd før når det gjelder vinterleker. På veien fram til der vi er i dag har det dukka opp masse medaljer, konkurser, søksmål, doping og et selvmord – og veldig mye mer. Alt, inkludert den store TV 2-skandalen Gerhard Helskog stod bak der store deler av den norske langrennstroppen på Lillehammer i 1994 blei beskyldt for å ha bestilt dopingmidler, har Backe Madsen henta fram igjen og satt inn i en sammenheng som gjør dette både spennende, interessant og nesten som en åpenbaring både for de som kan mye om dette fra før og for alle andre sjølsagt.

Journalisten og forfatteren Lars Backer Madsen har satt hverandre stevne her og «Gullracet» har blitt et fantastisk møte.

Lars Backe Madsen

Gullracet

Gyldendal

Thor Gotaas har gjennom bøker som «Femmila», «Birken» og «Mitt liv som middels langrennsløper» fortalt oss at han er «professor» i langrenn – bortoverski. De som har vært så heldige å oppleve oppslagsverket, folkeminnegranskeren, forfatteren og foredragsholderen Gotaas i levende live, glemmer det neppe – han er enkelt og greit et overflødighetshorn.

Men kan han noe annet enn alt om bortoverski? Det var han i tvil om sjøl også, men etter å ha vært tilstede under lanseringa av denne boka der han, sammen med Roger Ruud, Viggo Sandvik og Bjørn Wirkola, ga publikum en uforglemmelig time med historier og anekdoter, er det ikke mye tvil om at han kan mye om hoppski også.

I «Før og etter Wirkola», med undertittelen «Norsk hoppsport fra 1940 til 1990», forteller han historia til nok en nasjonalidrett og han gjør det med en innsikt, et skråblikk og en fortellerglede som gjør at dette umiddelbart har blitt et standardverk for alle som er glad i hoppsporten. Her finnes alt som trengs av historiske fakta, et vell av morsomme historier, et flott bildemateriale – enkelt og greit ei bok for både nåtid og fremtid for både hoppelskere og mange andre med sansen for idrett, kultur og humor!

Thor Gotaas

Før og etter Wirkola

Gyldendal

Uansett hvor stort vi synes langrenn og hoppsport er her til lands, så er det sjølsagt liten tvil om at de er miniputter i sammenlikning med fotball – verdens største og mest populære idrett. Det har vært skrevet og det kommer til å bli skrevet stadig nye bøker om de grønne matters sjakk som fotball også har blitt kalt.

Engelskmannen Keir Radnedge, født i 1948, har jobba med fotball i rundt 50 år og har skrevet 33 bøker om verdens vakreste idrett. Han har også vært redaktør for magasinet World Soccer. Med en tittel somn «Alt om fotball» legges lista sjølsagt høyt, men denne norske oversettelsen på bortimot 300 sider har faktisk det meste.

Boka, som er strålende illustrert med et unikt bildemateriale og statistikk, inneholder godt og innsiktsfullt skrevet materiale om alt fra spillets historie, de store mesterskapene både for lands- og klubblag, biografier om de største profilene og de største klubbene – og mye mer.

«Alt om fotball» er ikke typen bok man leser fra perm til perm nødvendigvis, men som er et ypperlig oppslagsverk både nå og i åra som kommer. Og mangler du quizspørsmål, så er definitivt det problemet nå!

Med disse seks sportsbøkene er høsten, vinteren og ikke minst jula redda på så mange vis.

Keir Radnedge

Alt om fotball

Gyldendal

Sportsboken så dagens lys for første gang i 1953 i regi av Schibsted forlag. For svært mange har den blitt et samleobjekt på linje med Hvem Hva Hvor – året er liksom ikke i mål før de to bøkene har inntatt heimen.

Nok en gang har VGs Egil Svendsby, sammen med sin kollegaer Tore Ulabrand Johansen, Ole Kristian Strøm og Knut Espen Svegaarden, tatt for seg «alt» som har skjedd i norsk og delvis internasjonal idrett på et godt og innsiktsfullt vis og, illustrert slik bare VG-folk kan det, har det nok en gang blitt Sportsboken slik vi ihuga vil ha den med en resultatservice av det formidable slaget. Karsten Warholm of Sykkel-VM i Bergen har sjølsagt fått godt med spalteplass.

Problemet til Sportsboken i vår tidsalder er at det er ei bok som har avslutta redaksjonen 17. september har på mange vis vanskelig for å konkurrere i vår digitale tidsalder – alt av fakta ligger jo bare et tastetrykk unna, men så spørs det da om de som er ihuga er mange nok til at Sportsboken også har livets rett også i åra som kommer. Kvaliteten står det i alle fall ikke på i 2017 heller.

Sportsboken 2017

Vigmostad & Bjørke

NB Jeg har ikke rukket å lese bøkene fra perm til perm, men har etter beste evne prøvd å sette meg inn i det vesentligste likevel.