Høsten og førjula er tida for så mangt – ikke minst sportsbøker. Her følger et knippe – alle av høy kvalitet og ikke minst veldig forskjellige i både tematikk og fremstilling.

Det går nesten ikke en dag uten at et eller annet oppslag slår mot en angående John Arne Riise. Sånn var det mens hans karriere var i full blomst og sånn har det nesten vært etter at skoa har blitt tatt av også. Vil vi egentlig vite mer om Riise og hans gjøren og laden? Mjaa, jeg er svært usikker må jeg innrømme.

Så blir jeg trigga likevel – ikke nødvendigvis av Riise, men faktisk av forfatteren i minst like stor grad. Jens M. Johansson har i en årrekke framstått som en meget dyktig og original journalist i Dagens Næringsliv og etterhvert også som en framifrå forfatter. Hva kunne han få ut av John Arne Riise? Med den strålende tittelen «Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise» har han skrevet Riises versjon av sitt liv og levnet på en usminka og interessant måte der ingenting blir gjemt bort. Avtalen har åpenbart vært tydelig: skal historia fortelles, så skal hele historia fortelles, men det er Riises versjon vi hele tida får.

Johansson skriver knakende godt – han gjenforteller godt uten å legge til eller trekke fra noe som helst – og sjølsagt måtte punktum settes et sted. Etter at boka gikk i trykken har det sjølsagt skjedd mye – krangel med eksen om barn, besøk og bidrag og ny agentkarriere – og noe forteller meg at det kommer til å skje mer også.

Jeg er fortsatt usikker på om jeg vil vite mer, men vil man ha et subjektivt, usminka og godt skrevet innblikk i ei unik karriere og et spesielt liv, er dette en sportsbiografi av det svært gode slaget.

Jens M. Johansson

Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise

Pilar

Humor er en viktig del av de fleste miljø. Presse-, sport- og musikkmiljøene, som jeg kjenner spesielt godt, er så avgjort ikke noe unntak.

Presseveteranene Finn H. Andreassen og Arne Hole, med fartstid fra blant annet NRK, TV 2 og Aftenposten, har slått sine putler sammen og laget boka «Det reporteren ikke fortalte». Spesielt Hole har et beviselig godt grep om historier og humoristiske feil begått i spaltene eller på lufta, som han fortsatt forlyster oss med hver lørdag i Aftenposten under headingen «Hole in One».

Her har de to, ved hjelp av en rekke kolleger fra pressemiljøet, samla hundrevis av historier fra både sporten- og andre deler av medieverdenen.

Noen er veldig morsomme og samtidig til ettertanke, som da Mjøndalens gambiske spiss Saihou Sarr, løp bort til sin trener Ivar Hoff etter å ha blitt skjelt av sistnevnte og kom med de bevingede ord: «Ivar, alle kan ha en hvit dag, vet du».

Og fra Fotballforbundets legendariske sjef Nicolai Johansen, som hadde et spesielt forhold til demokrati, står sitatene i kø:

-Denne saken er for viktig til å legges frem for styret

-Jeg liker å være alene når jeg trekker cupen

-Cupen trekker jeg til det passer

-Det er lettere å trekke cupen i radio enn på TV

Og som han sa på fotballtinget: Dere kan bestemme hva dere vil, men det blir som jeg ønsker!

For folk i mediene er det veldig mye å hygge seg med og humre til her, men jeg er ikke like sikker på om publikum som ikke har noe nært forhold til miljøet vil ha like stort utbytte av den.

Finn H. Andreassen – Arne Hole

Det reporteren ikke fortalte

Kolofon

Noen av de pennene jeg setter aller mest pris på i kongeriket, hører hjemme i Dagens Næringsliv. Jens M. Johansson er allerede omtalt her – Eskil Engdal, som hater å skrive, er en annen som befinner seg i det aller, aller øverste sjiktet. På pallen hører så avgjort også Lars Backe Madsen hjemme – både som journalist og forfatter.

Med «Gullracet», med undertittelen «Medaljer, makt og mysterier i norsk langrenn», kommer han med nok en bekreftelse på det. På knappe 500 sider beskriver han alt og alle i og rundt den norske nasjonalidretten – en av dem i alle fall – så veldokumentert, så innsiktsfullt og så spennende faktisk at det nærmer seg en spenningsroman, men her virker det som om alt er så gjennomsjekka at fakta ikke har blitt bestridt en eneste gang såvidt jeg har fått med meg.

Backe Madsens «fortelling» tar utgangspunkt i OL i 1988 i Calgary hvorfra våre utøvere kom hjem uten en eneste gullmedalje – det hadde aldri skjedd før når det gjelder vinterleker. På veien fram til der vi er i dag har det dukka opp masse medaljer, konkurser, søksmål, doping og et selvmord – og veldig mye mer. Alt, inkludert den store TV 2-skandalen Gerhard Helskog stod bak der store deler av den norske langrennstroppen på Lillehammer i 1994 blei beskyldt for å ha bestilt dopingmidler, har Backe Madsen henta fram igjen og satt inn i en sammenheng som gjør dette både spennende, interessant og nesten som en åpenbaring både for de som kan mye om dette fra før og for alle andre sjølsagt.

Journalisten og forfatteren Lars Backer Madsen har satt hverandre stevne her og «Gullracet» har blitt et fantastisk møte.

Lars Backe Madsen

Gullracet

Gyldendal

Thor Gotaas har gjennom bøker som «Femmila», «Birken» og «Mitt liv som middels langrennsløper» fortalt oss at han er «professor» i langrenn – bortoverski. De som har vært så heldige å oppleve oppslagsverket, folkeminnegranskeren, forfatteren og foredragsholderen Gotaas i levende live, glemmer det neppe – han er enkelt og greit et overflødighetshorn.

Men kan han noe annet enn alt om bortoverski? Det var han i tvil om sjøl også, men etter å ha vært tilstede under lanseringa av denne boka der han, sammen med Roger Ruud, Viggo Sandvik og Bjørn Wirkola, ga publikum en uforglemmelig time med historier og anekdoter, er det ikke mye tvil om at han kan mye om hoppski også.

I «Før og etter Wirkola», med undertittelen «Norsk hoppsport fra 1940 til 1990», forteller han historia til nok en nasjonalidrett og han gjør det med en innsikt, et skråblikk og en fortellerglede som gjør at dette umiddelbart har blitt et standardverk for alle som er glad i hoppsporten. Her finnes alt som trengs av historiske fakta, et vell av morsomme historier, et flott bildemateriale – enkelt og greit ei bok for både nåtid og fremtid for både hoppelskere og mange andre med sansen for idrett, kultur og humor!

Thor Gotaas

Før og etter Wirkola

Gyldendal

Uansett hvor stort vi synes langrenn og hoppsport er her til lands, så er det sjølsagt liten tvil om at de er miniputter i sammenlikning med fotball – verdens største og mest populære idrett. Det har vært skrevet og det kommer til å bli skrevet stadig nye bøker om de grønne matters sjakk som fotball også har blitt kalt.

Engelskmannen Keir Radnedge, født i 1948, har jobba med fotball i rundt 50 år og har skrevet 33 bøker om verdens vakreste idrett. Han har også vært redaktør for magasinet World Soccer. Med en tittel somn «Alt om fotball» legges lista sjølsagt høyt, men denne norske oversettelsen på bortimot 300 sider har faktisk det meste.

Boka, som er strålende illustrert med et unikt bildemateriale og statistikk, inneholder godt og innsiktsfullt skrevet materiale om alt fra spillets historie, de store mesterskapene både for lands- og klubblag, biografier om de største profilene og de største klubbene – og mye mer.

«Alt om fotball» er ikke typen bok man leser fra perm til perm nødvendigvis, men som er et ypperlig oppslagsverk både nå og i åra som kommer. Og mangler du quizspørsmål, så er definitivt det problemet nå!

Med disse seks sportsbøkene er høsten, vinteren og ikke minst jula redda på så mange vis.

Keir Radnedge

Alt om fotball

Gyldendal

Sportsboken så dagens lys for første gang i 1953 i regi av Schibsted forlag. For svært mange har den blitt et samleobjekt på linje med Hvem Hva Hvor – året er liksom ikke i mål før de to bøkene har inntatt heimen.

Nok en gang har VGs Egil Svendsby, sammen med sin kollegaer Tore Ulabrand Johansen, Ole Kristian Strøm og Knut Espen Svegaarden, tatt for seg «alt» som har skjedd i norsk og delvis internasjonal idrett på et godt og innsiktsfullt vis og, illustrert slik bare VG-folk kan det, har det nok en gang blitt Sportsboken slik vi ihuga vil ha den med en resultatservice av det formidable slaget. Karsten Warholm of Sykkel-VM i Bergen har sjølsagt fått godt med spalteplass.

Problemet til Sportsboken i vår tidsalder er at det er ei bok som har avslutta redaksjonen 17. september har på mange vis vanskelig for å konkurrere i vår digitale tidsalder – alt av fakta ligger jo bare et tastetrykk unna, men så spørs det da om de som er ihuga er mange nok til at Sportsboken også har livets rett også i åra som kommer. Kvaliteten står det i alle fall ikke på i 2017 heller.

Sportsboken 2017

Vigmostad & Bjørke

NB Jeg har ikke rukket å lese bøkene fra perm til perm, men har etter beste evne prøvd å sette meg inn i det vesentligste likevel.