På en egen planet

Taxgorkhan? Aldri hørt verken navnet eller musikken tidligere og hadde det ikke vært for Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug så hadde det ikke skjedd nå heller.

Taxgorkhan alias Jørund Hannevold tar oss med til noe helt eget.

Det har seg ofte slik at det er en hel del tilfeldigheter involvert når det gjelder blant annet hva slags musikk man kommer over i en verden der tilbudene er så mange og så vanskelige å finne frem i. Hadde det for eksempel ikke vært slik at Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug, som står bak det ferske selskapet O. Gudmundsen Minde og som jeg digger kreativiteten og smakssansen til, hadde gitt ut musikken til enmannsbandet Taxgorkhan, så er sannsynligheten for at musikken kanskje aldri hadde blitt gitt ut og at den ikke hadde kommet meg for øre, ganske stor faktisk.

Derfor er det veldig hyggelig å slå fast at begge deler har skjedd og møtet med Taxgorkhan, alias den vel 30 år unge Jørund Hannevold – bosatt i den kulturelle smeltedigelen Berlin, har vært både spennende, fascinerende og annerledes.

Utstyrt med et arsenal av synther, basser, gitarer, rytme-egg, munnharpe og gudene vet hva, har Taxgorkhan hygga seg med det som finnes av muligheter i et moderne studio. Det har ført til personlige lydlandskap i en rekke grenseland med referanser til både ambient, eksperimentell rock, new age og sikkert en hel del andre herligheter også.

Taxgorkhan skaper masse luft i det melodiøse og personlige uttrykket sitt sjøl om det er mange lydkilder involvert store deler av tida. Det er musikk egna til å bevege seg til eller etter for de som har slike tilbøyeligheter, men den passer så avgjort til refleksjon i godstolen med lukkede øyne også.

Taxgorkhan skal ha all mulig kred for å ha skapt universene sine og Mørch Finborud og Marhaug for å ha fått dem opp til overflata.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Taxgorkhan

Plateau

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

Taxgorkhan

Leaves in a Stream

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

Nytt fra NY

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg har aldri hørt om Michael Dessen før. Dette møtet med musikken og trioen hans har uansett ført til utvida nysgjerrighet.

Michael Dessen Trio på klubb i Brooklyn, New York.

Michael Dessen er en 50 år ung amerikanske trombonist, computerist, komponist og bandleder som neppe kommer til å bli verdensstjerne noen gang. Grunnen er at han åpenbart er en type musiker som ikke har som ambisjon å kompromisse på noe slags vis. Han har latt seg inspirere både her og ellers i sitt musikerliv av sin tidligere lærer, saksofonisten og verdensmusikeren Yusef Lateef (1920-2013), og det betyr at grenser er til for å brytes.

Med sin trio bestående av bassisten Christopher Tordini og trommeslageren Dan Weiss, to svært så sentrale musikanter i det ustoppelige Brooklyn-miljøet, har Dessen holdt på i en årrekke og stadig utforska nye landskap. Bandet er altså uten akkordinstrument, men Dessen utvider paletten med sin computerbruk, noe som sjølsagt bidrar til at lydlandskapet tar uante retninger.

Verket «Somewhere in the Upstream» består av åtte deler spilt inn bortimot uten stans. De som tror de vil få en slags avart av Lateefs musikk her, må tro om igjen: det er mer filosofien og den grenseløse tenkinga til Lateef Dessen har tatt med seg.

Hva som er komponert og hva som er improvisert her er vanskelig å vite – ikke er det så viktig heller. Jovisst groover det og det er også straighte låter underveis, men i utgangspunktet er dette frie ekskursjoner basert på tre eleverte herrer som kjenner hverandre svært godt og som derfor leser hverandre som åpne bøker og som kan utfylle og utfordre hverandre hele veien.

Michael Dessen Trio består av tre fremragende instrumentalister som gir oss original og utfordrende musikk. Noe for dere der ute med åpne ører og åpne sinn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Dessen Trio

Somewhere in the Upstream

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

En flott kveld!

For oss som synes seriestart og 5-0 seier er en helt grei søndag, skal det jo mye til for å toppe det. Jacob Young, sammen med Mathias Eick, Mats Eilertsen, Siril Malmedal Hauge, Bendik Hofseth og Paolo Vinaccia greide det likevel.

Siril Malmedal Hauge og Jacob Young – en inderlig duo med et stort vokaltalent.

Foto: Tore Sætre

I løpet av de siste åra har det dukka opp en ny spennende skapning på plateselskapsfronten her hjemme: Oslo Session Recordings. Gitaristen Jacob Young og to kamerater står bak tiltaket og foreløpig har det kommet tre utgivelser på etikken. I utgangspunktet skulle man kanskje tro det var i minste laget for å arrangere en såkalt label night, men de knappe to timene på Cosmopolite fortalte oss at det var det ikke.

Det hele begynte med en lei melding fra Young. Den amerikanske legenden Mike Mainieri, vibrafonist i de hippeste sfærer, hadde ikke rukket flyet over dammen: passet hans hadde gått ut på dato. På kort varsel steppa Mathias Eick inn og gjorde verken skam på seg sjøl eller noen andre – tvert i mot.

Kvelden blei innleda med et herlig møte mellom Young og det nye, veldig spennende tilskuddet til vokalstammen her hjemme, Siril Malmedal Hauge. De to har akkurat gitt ut «Last Things» og den jazzlinjeutdanna sunnmøringen på 25 framstår med en modenhet og trygghet som skulle tilsi ei mye lenger fartstid enn det hun har. Med en naturlig, men forsiktig vibrato, klokkeklar diksjon og strålende engelskuttale, tolka hun alt fra «Skylark» til Jimi Hnedrix´ «Little Wing» samt originalmateriale med en trygghet og inderlighet som fortalte oss at vi hadde med en vokalist å gjøre som kommer til å markere seg kraftig både her hjemme og utenlands i åra som kommer.

Mats Eilertsen, Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth og Jacob Young – ikke så mye å utsette på lagoppstillinga her.

Foto: Tore Sætre

Mot slutten av duosettet kom også Mats Eilertsen (bass), Bendik Hofseth (tenorsaksofon) og Paolo Vinaccia (trommer) ruslende inn og omskapte duoen til kvintett. Smilet til Malmedal Hauge fortalte oss at hun mente at hun hadde kommet til jazzhimmelen. Derfra og ut kom det materiale fra de andre skivene på selskapet, «The Maze» og «Rathkes gate 12».

Vi snakker varme, melodiske låter uten for mye motstand, men med mer enn nok utfordringer til de på scena. Ikke alle låtene er like spennende, men autoriteten og smakssansen til Vinaccia, tonen og dybden i uttrykket til Hofseth og den varme og ekte tonen fra bassen til Eilertsen, en tone som slekter på sjølvaste Charlie Haden, gjorde dette, sammen med Youngs personlige gitarspill, til en flott manifestasjon av hva Oslo Session Recordings har holdt på med så langt.

Mathias Eick steppa inn på kort varsel og leverte med bravur.

Foto: Tore Sætre

En av det siste tiårets mest markante jazzstemmer her hjemme er trompeteren Mathias Eick fra jazzmetropolen Hof i Vestfold. Etter Mainieris forfall tok han utfordringa på strak arm og Eick, med sitt utadvendte, inderlige og tøffe trompetspill, heva som alltid de musikalske settingene han er involvert i.

Jacob Young & Co leverte på høy hylle og det skal bli mer enn morsomt å følge utgivelsene på selskapet i åra som kommer.

Oslo Session Recordings Label Night

Cosmopolite, Oslo, 11.3.18

Glad frijazz

Gladjazz var et litt utskjelt begrep for noen år siden. Det hadde svært lite med frijazz å gjøre. Nå har to unge brødre fra Kleive utenfor Molde, og noen av de beste musikalske vennene deres, tenkt å gjøre noe med det.

Bear Brother i fri flyt.

De seineste åra har det nesten vært umulig ikke å støte på brødrene Isach og Lauritz Lyster Skeidsvoll under Moldejazz. De har vært med i Jazzlogen i en årrekke og de har vist seg fram med egne band. Talentet og entusiasmen har vært åpenbar – Kleive dreier seg nå om mye mer enn Brødrene Midthaug og noen blad Asphol!

Nå har gutta blitt unge menn og begge er studenter på henholdsvis Griegakademiet i Bergen og på Norge Musikkhøgskole i Oslo. Jazzinteressen har de fått inn med morsmelka, eller kanskje rettere sagt far, trompeteren og storbandlederen Leiv Skeidsvoll, og de har åpenbart vært i rivende utvikling fra tradjazzen som vel var den første inspirasjonskilden.

Sammen med medstudentene Håkon Norby Bjørgo på bass og Martin Mellem på trommer, begge fra Lier ved Drammen og Erling Skorpen fra Ålesund – som brødrene Skeidsvoll møtte allerede i Jazzlogesammenheng under Moldejazz for mange år siden – på trompet, har Skeidsvoll-gutta skapt et et spennende univers i flere av jazzens grenseland. Pianist Isach har skrevet brorparten av materialet og de inviterer oss inn til en musikalsk og melodisk kjerne som byr på masse energi og melodisk frijazz med spor av legenden Albert Ayler som kombinerte gospelbakgrunnen sin med ønsket om frihet både musikalsk og menneskelig for sine afroamerikanske brødre og søstre.

Flotte låter er kombinert med både individuell og kollektiv improvisasjon og stooore doser ungdommelig energi. De fem har kommet langt på vei allerede, sjøl om de «kun» befinner seg et sted mellom 21 og 27 år, og bekrefter både individuelt og som band at her er det mye å glede seg over nå og glede seg til i åra som kommer.

Bear Brother

Bear Brother

Creative Sources Recordings/creativesourcesrec.com

For en gjeng!

En trio bestående av den italienske trompeteren og flygelhornisten Paolo Fresu, den franske trekkspilleren og munnspilleren Richard Galliano og den svenske pianisten Jan Lundgren ga oss akkurat det vi trodde vi skulle få: et herlig påfyll av både skjønnhet, inderlighet og musikalske samtaler på et skyhøyt nivå.

Jan Lundgren, Richard Galliano og Paolo Fresu – hvilken trio!

Foto: Tor Hammerø

Allerede i 2007 kom den første overraskelsen i posten: «Mare Nostrum» med herrene Paolo Fresu, Richard Galliano og Jan Lundgren. Tre storheter hver for seg, men jeg så definitivt ikke for meg at de skulle møtes som trio med denne helt spesielle besetninga. Oppfølgeren lot vente på seg og kom ikke før i 2016, men den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves. Det låt både originalt og vakkert i 2007 og trioen og musikken hadde på ingen måte tapt seg ni år seinere.

Nå var det endelig klart for mitt første møte live med denne trioen og det blei nok en opptur. Stort sett møtte de det meget velvillige og sterkt lyttende publikummet på Cosmopolite som trio, men også som duoer og litt solo og vakrere reise er det sjeldent man blitt tatt med på.

For meg hører Fresu hjemme helt der oppe blant Europas aller største trompetere, og ikke minst flygelhornister, sammen med Palle Mikkelborg og Nils Petter Molvær. Alle har hvert sitt uttrykk – Fresu er en lyriker av Guds nåde med en luftighet og varme i det han formidler som er intet mindre enn sjelden. Galliano er mannen som tar trekkspillet til nye høyder – de som mener det ikke har noe å gjøre i jazzsammenheng burde låses inne i et rom med Gallianos musikk noen døgn. Han spiller også munnspill, eller rettere sagt accordina, på et vis som gjør at savnet etter Toots Thielemans er til å leve med. Og Jan Lundgren er en klangmester som gir oss nesten hele jazzhistoria i løpet av ei eneste låt.

«Mare Nostrum», vårt hav på norsk, var det romerske navnet på Middelhavet. Mye av musikken, i alle hovedsak skrevet av de tre, men hver for seg, har henta sine varme stemninger fra strøka rundet dette havet og det er bare å la seg senke ned i det imaginære havet og bli der værende.

Folkemusikk fra Sverige er også en inspirasjonskilde og alle tre stortrives hvor enn på den musikalske kloden de befinner seg. Mare Nostrum-trioen bedriver jazzikalsk kammerjazz på aller øverste hylle og når det hele blei avrunda – før de ga oss flere ekstranummer – med Claudio Monteverdis «Si dolce è il tormento» fra 1644 i 2018-drakt, så gjorde det ingenting å gå ut i denne kalde kveldslufta. Vakkert var det – uendelig vakkert.

Fresu, Galliano, Lundgren

Cosmopolite, Oslo, 10.3.18

Jentene tar makta

Ingrid Laubrock er en svært så spennende saksofonist, komponist og bandleder som også har tatt New York med storm. Ikke nok med det: i bandet sitt har hun også med seg to andre ledende kvinnelige instrumentalister.

Ingrid Laubrock, nummer to fra høyre, med sitt Anti-House.

Tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock (47), som opprinnelig kommer fra en liten by i Tyskland, har hatt en bemerkelsesverdig rute frem til en viktig posisjon i toppen av moderne jazz. Som sulten tenåring gikk turen først til Berlin, deretter til London før hun runda 20. Der jobba hun overalt inkludert på T-banestasjoner for å få endene til å møtes.

Laubrock hadde et klart mål for øyet og tok etterhvert timer hos saksofonister som Jean Toussaint og Dave Liebman og begynte sakte, men sikkert å etablere seg i spennende konstellasjoner i den engelske hovedstaden der hun blei værende i bortimot 20 år.

Som for så mange andre var likevel New York det endelige målet og for rundt ti år siden tok hun sjansen og satte kursen for New York og kanskje den aller mest spennende og innovative delen av byen, sett med jazzøyne, Brooklyn.

Der blei Laubrock tatt i mot med åpne armer og nysgjerrighet. Musikalsk har hun havna i en rekke konstellasjoner – alle forbundet med kompromissløshet – blant annet sammen med Anthony Braxton.

Jeg har alltid vært tiltrukket av hennes egne band og, sjøl om denne utgivelsen har blitt liggende til marinering og på vent alt for lenge, så er Anti-House, som hun etablerte nesten med en gang hun kom til NY, kanskje den aller mest spennende settingen til Laubrock.

Når det gjelder besetninga så synes jeg det er veldig hyggelig at tre av de fem er kvinner og det tre av de aller mest innovative instrumentalistene over there overhodet. Den canadiske pianisten Kris Davis og gitaristen Mary Halvorson danner sammen med Laubrock ei frontrekke som både snakker sammen og hver for seg på et unikt vis. De får også meget lydhør assistanse av bassisten John Hébert og trommeslageren Tom Rainey, Laubrocks ektemann forøvrig, og Oscar Noriega som gjest på klarinett på to av de åtte spora.

Musikalsk er landskapet Anti-House og Laubrocks komposisjoner inviterer til et sted mellom frijazz, samtidsmusikk, strukturerte passasjer, spennende melodier og åpne og herlige samtaler mellom fem lyttende og likeverdige musikanter fra øverste hylle. «Roulette of the Cradle» har tålt marineringa svært godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingrid Laubrock Anti-House

Roulette of the Cradle

Intakt Records/Naxos Norway

Endelig tilbake

For noen er det en begivenhet hver gang Bendik Hofseth har noe nytt å melde. Jeg hører så definitivt med blant dem.

Bendik Hofseth med både stemmebånd og saksofon.

Det er ikke akkurat hver dag Bendik Hofseth inntar platestudio. Han venter enkelt og greit til han har noe å melde, han tar seg tid – han veit hvordan han vil ha det og han slipper det ikke fra seg før han er fornøyd og vel så det. Slik har det vært siden han begynte å lage musikk og gi det ut under eget navn for snart 30 år siden og slik er det heldigvis den dag i dag.

«Atonement» føyer seg nemlig elegant inn i rekka som nok et storverk fra Hofseth. Mange har slitt med å båssette Hofseth sjangermessig opp gjennom åra og slik fortsetter det – også det heldigvis. Helt siden Columbia/Sony skulle gjøre superstjerne av Bendik over there for noen tiår siden, har Hofseth bevegd seg i musikalske grenseland som har vært hans egne – og kun hans. Slik fortsetter det også med «Atonement». Hofseth er slik skrudd sammen, tror jeg, at han ikke er i stand til å kompromisse sjøl om han hadde bedt seg sjøl om det!

For å si det enkelt så er både pop og jazz involvert nok en gang. Hofseth har ingen ambisjon om å gjøre det enkelt verken for seg sjøl eller for oss – han og hans omgivelser i studio og vi her hjemme blir alle utfordra. Dette er med andre ord sjølsagt ikke lettvint musikk på noe som helst slags vis, men de som ønsker musikk med flere lag og bunner, finner masse og mye nytt hver gang man trykker på startknappen.

Vokalisten Hofseth er ikke verden største – det er det forresten ikke så mange som er – men han er utstyrt med en egenart i uttrykket sitt som matcher budskapet hans bortimot perfekt. Saksofonisten Hofseth er, sammen med Tore Brunborg, den verdige forlengeren til Jan Garbarek og til sammen er formidleren Bendik Hofseth noe helt for seg sjøl.

Tekstene hans er rein poesi og så langt fra den tanketomme «poplyrikken» vi blir pådytta overalt som vel tenkelig. Det betyr nok at dette universet ikke kommer til å gå hjem hos alle – dette er et uttrykk for de som legger lista rimelig høyt. Tematikken dreier seg om alt fra det å reise seg, forsoning, det å miste noen, sorg, muligheter, tap av identitet – skjønner du?

Når Hofseth omgir seg med bassist Mats Eilertsen, pianist Helge Iberg, gitarist Eivind Aarset og ikke minst trommeslager og co-produsent Paolo Vinaccia samt en rekke gjester – inkludert en nydelig duett med Anneli Drecker – så blir dette så sterkt, egenarta, lyrisk, vakkert, Bendiksk som vel tenkelig. Her snakker vi ikke hitlåter, her snakker vi om ett musikalsk testament som blir stående og levende i mange år fremover. Så spørs det bare om Christer Falck skal arrangere «Atonement»-gjenforening i 2043. Den som lever får se – musikken kommer i alle fall til å leve da også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bendik Hofseth

Atonement

C+C Records/Musikkoperatørene

Historisk Wilco!

Wilco har vært, er og kommer til å bli værende et rockeband i ultraklassen. Til tross for det har Jeff Tweedy & Co aldri blitt superstjerner. Her får vi et tilbakeblikk på hvordan hele starta på midten av 90-tallet – med masse godbiter på lur.

Wilco anno 1995 – anno «A.M.»

Wilco har vært i gang helt siden 1994 etter at de oppstod fra ruinene etter bandet Uncle Tupelo. Om det var for sterke personligheter som ikke fikk det helt til der vet jeg ikke, men Jay Farrar og Jeff Tweedy satt i alle fall gang på nytt hver for seg og Tweedy har vært ledestjerna i Wilco i 24 år nå og er det fortsatt. Bandet og musikken har hatt en stor tilhengerskare hele veien, men superstjerner har de altså aldri blitt og noe forteller meg at det er de svært så fornøyde med.

21. april står Nels Cline på scena på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo med sitt jazzband The Nels Cline Four. Cline har vært med i Wilco helt siden 2004, men jazzmusikeren Cline er sjølsagt også veldig i gang og samtidig sier det en hel del om allsidigheten til Wilco – her er det få musikalske grenser.

Det vi får gleden av å være med på her derimot er altså starten på bandet i perioden 1995 til 1996 – en svært så produktiv periode kan man trygt si.

Først ut er bandets første skive, «A.M.», fra 1995. Her har Tweedy videreført countryrock-uttrykket som prega Uncle Tupelo og her blir vi servert hele skiva pluss åtte tidligere uutgitte outtakes samt interessante liner notes av bandets bassist, den gang og nå, John Stirratt.

Allerede året etter hadde Tweedy, og Wilco, tatt mange nye og store steg. Med «Being There» framstod Wilco mye mer som et rockeband med impulser fra power pop, psykedelia og soul og både publikum og presse likte det de hørte. I denne de luxe-utgava av «Being There», som består av fem CD-er, får vi både originalutgava av skiva, 15 tidligere uutgitte demoer, outtakes og aldri utgitte sanger, pluss materiale fra to konserter i november 1996 der både repertoaret fra «Being There» pluss en hel del annet blir spilt.

Wilco var strålende for godt og vel 20 år siden og de er det den dag i dag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wilco anno 1996 – anno «Being There».

Wilco

A.M.

Warner Bros./Rhino/Warner Music

Wilco

Being There

Warner Bros./Rhino/Warner Music

Fra vinden

Musikk fra vindharpa til Sverre Larssen på Jæren hører med til det som kan kalles ikoniske sjeldenheter. Solid «arkeologisk» arbeid har bragt den til overflata – heldigvis.

Forretningsmannen Sverre Larssen fikk en sprø idé – og satte den ut i livet.

Alle de verden rundt som har fått et nært og inderlig forhold til Jan Garbareks «Dis», som kom ut i 1977, fikk stifte bekjentskap med vindharpa som Sverre Larssen hadde konstruert på Sele på Jæren. Der blåser det «alltid» og etter at forretningsmannen Larssen, som også sang i Stavanger-kvartetten og via en tekst der hadde hørt om vindharpe, blei så fascinert at han på begynnelsen av 70-talentsatsingen satte i gang å konstruere et slikt instrument.

«Instrumentet» har tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Som med en elektrisk gitar, så forsterkes lyden ved at Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden blei deretter tatt opp direkte på bånd. Ikke bare Garbarek, men også Kjell Bækkelund, Ketil Bjørnstad, Liv Dommersnes og Åse-Marie Nesse benytta seg av den unike lydverdenen vindharpa skapte.

Nå har idealistene og musikkarkeologene Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug gravd djupt og funnet frem til opptak Larssen gjorde med det unike instrumentet sitt som vel bare noen ytterst få har hørt før. Med titlene «Nordavinden I», «Nordavinden II» og «Sønnavinden» er det åpenbart hvor lyden har kommet fra og den er både fascinerende, suggererende og sjølsagt totalt annerledes enn alt annet som har vederfaret sanseapparatet. Av og til kan kan det minne om ei kirkeklokke eller et orgel, men de lange droneaktige tonene er noe så helt for seg sjøl likevel.

I tillegg til musikken har arkeologene også funnet fram til et par radio- og TVinnslag der Larssen forteller om oppfinnelsen sin og bakgrunnen for den – veldig spennende og en viktig del av et bortimot glemt kapittel i norsk musikkhistorie. All ære til Sverre Larssen – og Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sverre Larssen

Wind Harp Recordings 1976-1977

O. Gudmundsen Minde/Diger Distro

What a lady!

Joan Baez har vært, er og kommer til å bli værende en av de største visesangerene gjennom alle tider.

Joan Baez er fortsatt i strålende slag.

I 1960 ga Joan Baez (77) ut si første skive. Siden den gang har hun vært en av de aller sterkeste, tydeligste og modigste stemmene i det som i vid forstand kan kalles visesjangeren. Hun har vært der hele tida og hun har aldri kompromissa med noe som helst. Hun har engasjert seg politisk både nasjonalt og internasjonalt – hun dro til Chile da Allende tilrana seg makta – og hun har til og med blitt nevnt i forbindelse med Nobelprisen.

Det som er ekstra hyggelig er at Baez fortsatt er like kreativ og unik som hun alltid har vært. Hun kunne sjølsagt levd på gamle meritter hjemme i New York, men heldigvis forsetter hun både å turnere og lage ny musikk og nye skiver. Nå hevder hun at dette er hennes siste studioinnspilling – det er cirka 10 år siden forrige utgivelse – og det er hyggelig å kunne melde at Baez, mutters aleine og produsert av Joe Henry, er nesten like bra som hun alltid har vært.

Hun gir oss blant annet sine unike versjoner av Tom Waits´ «Whistle Down the Wind» og «Last Leaf», Joe Henrys «Civil War» og Mary Chapin Carpenters «The Things That We Are Made Of», men for meg er høydepunktet Zoe Mulfords «The President Sang Amazing Grace». Saker, men det er det forsåvidt hele veien.

For to år siden runda Baez 75 og bursdagskonserten hennes har blitt liggende i bunka mi alt for lenge. Nå, i forbindelse med hennes nye skive og besøk i kongeriket, var det på tide å plukke fram dobbelt cd-en pluss DVD av hele konserten.

Stedet er Beacon Theater i hennes hjemby New York og med et meget velmenende og feststemt publikum, har hun invitert med seg gjester som Jackson Browne, Mary Chapin Carpenter, David Crosby, Emmylou Harris, Richard Thompson, chilenske Nano Stern, Mavis Staples og Paul Simon. Hvis noen tror det blei en festkveld, så har de helt rett. Denne januarkvelden i 2016 er Joan Baez på sitt aller beste og vi får en ønskekonsert av de sjeldne.

Da er det bare å håpe at Joan Baez ikke holder sitt løfte – vi vil ha mer musikk med og av henne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joan Baez

Whistle Down the Wind

Proper Records/Border Music

Joan Baez

75th Birthday Celebration

Razor & Tie/Border Music