Saksofonisten Inge Weaterhead Breistein har sakte, men sikkert etablert seg med ei egen stemme de seineste åra. Her kommer det to forskjellige bevis på hva og hvem han er.

Inge Weaterhead Breistein og Svein Rikard Mathisen – de må gjerne smile.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Emil Breistein

Sammen med den meget lovende gitaristen Svein Rikard Mathisen, i kvartettformat, og på duo med sampleren, synthesisten og elektronikeren Tortusa, viser Weatherhead Breistein (35) fra Bergen oss hvilket allsidig talent han er i besittelse av.

Mathisen, opprinnelig fra jazzmetropolen Brumunddal nord for Hamar, har allerede gjennom sine soloutgivelser «Copenhagen Diaries» og «Monsters» fortalt oss at han er et talent utenom det vanlige både som gitarist og komponist. Det er derfor absolutt ingen bombe at når han står som både medkomponist og som leder av bandet og prosjektet sammen med Breistein, så er det både tøff og utfordrende, men samtidig melodisk jazzmusikk som står på programmet.

Sammen med trommeslageren Raymond S. Lavik fra Drammen/Stavanger og den svenske bassisten Johannes Vaht, gir Breistein og Mathisen oss sju låter med røtter både i amerikansk og europeisk jazz. De fire har alle et sterkt bandideal og ECM-estetikken er ikke langt unna. Spesielt de to lederne får masse plass til å vise oss hvem de er som solister og «samtalene» de fører og klangidealene deres forteller oss at de kommer til å by oss på mye spennende musikk i tiåra som kommer.

Inger Weaterhead Breistein og Tortusa skaper fascinerende landskap.

Breistein har flere andre jern i ilden også. Sammen med lydskaperen Tortusa, også kjent som John Derek Bishop fra Stavanger, som vi møtte i forbindelse med hans tolkninger av deler av Eivind Aarsets musikk, har han med «Mind Vessel» skapt musikalske landskap ganske langt unna kvartetten med Mathisen, men definitivt fascinerende på sitt vis likevel.

Tortusa og Breistein har laga ganske så minimalistisk og ofte sakteflytende musikk som oppleves som både beroligende og inspirerende. Musikken er full av stemninger og befinner seg i spenningsfelt som er både organiske og akustiske det ene øyeblikket og digitalt og industrielt det neste.

Til sammen forteller disse to utgivelsene at Inge Weaterhead Breistein er ei spennende ny saksofonstemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathisen/Breistein

Gadgets

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Tortusa II Breistein

Mind Vessel

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Irske saksofonister og klarinettister er ikke mitt spesiale, men når Jan Bang og Eivind Aarset er involvert så skjerpes appetitten. Det er det all grunn til.

Seán Mac Erlaine med Eivind Aarset i bakgrunnen lager forførende musikk.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Altsaksofonisten, klarinettisten, bassklarinettisten, elektronikeren og mye annet Seán Mac Erlaine (42) er et fullstendig nytt bekjentskap for meg. Årsakene kan være både mange og sammensatte, men irsk jazz er ikke akkurat det vi støter på oftest her på berget. Når det viser seg at han har samarbeida med samplemaestro Jan Bang og gitarist i samme klasse, Eivind Aarset, så er jo det et et kvalitetsstempel i seg sjøl – de to gutta kaster nemlig ikke bort tida si på noe som er i nærheten av middelmådig. Slik er det også i dette tilfellet.

Det viser seg at de tre har jobba sammen i deler av 2016 og året etterpå, noe som endte opp i et studio i Oslo for et års tid siden. Der har de tre og vokalisten Sadhbh Ní Dhálaigh, også hun ei nydelig irsk stemme, på noen av spora skapt intet mindre enn unike og tildels forføreriske musikalske landskap.

De elleve låtene er mer stemninger enn tradisjonelle melodier og er med ett unntak unnfanga av de tre kollektivt – der og da i studio vil jeg tro i stor grad.

Kombinasjonen av klarinett/saksofon, Aarsets usedvanlige fargeleggingsevner med sin grå sjelsfrende av en gitar og ymse maskiner og Bangs banebrytende kvaliteter når det gjelder live sampling, har ført til noe som tittelen passer utmerka for: ørene bør definitivt være rensa og tømt for andre påvirkningskilder før Mac Erlaine og hans norske venner inntar alle sansene.

«Music for Empty Ears» har blitt et både overraskende, vakkert og originalt visittkort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Seán Mac Erlaine

Music for Empty Ears

Ergodos/ergodos.ie

Noen tog passerer stasjonen for raskt for at slike som meg får hoppa på. På tredje forsøk kom jeg på Samuel Bjørk-vogna. Det blir ikke siste tur med han.

Samuel Bjørk – aka Frode Sander Øien – er en krimforfatter helt der oppe.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Samuel Bjørk, et pseudonym for trønderen Frode Sander Øien, er et navn som bør sjekkes ut. Jeg har definitivt fått med meg at han har fått lassevis med skryt for sine to første krimromaner, «Det henger en engel alene i skogen» og «Uglen», men tida har altså ikke strukket til for min del. Som det heter på skøytespråket så var det ikke noe alternativ å gå glipp av den viktige tredjerunden, «Gutten som elsket rådyr».

Nok en en gang er det Bjørks helter Mia Krüger og Holger Munch som blir involvert i noe som skal vise seg å være mye mer og mye større enn det de først aner. Bjørk viser seg å være en plotmaker som bygger og bygger historia si på et intelligent og finurlig vis der det ene overraskende, men likevel troverdige elementet dukker opp etter hverandre. I det øyeblikket du tror du har et lite tak på løsninga, så sender Bjørk historia videre og spenninga holder seg helt til de siste sidene. Slik skal det jo være med de store krimromanene og slik er det altså her.

Bjørk skriver veldig godt – det er en framdrift både i språket og storyen hans som gjør at man ikke vil/makter å legge fra seg boka før øynene streiker. Karakterene er troverdige og de stadig nye elementene kommer akkurat når de er nødvendige for spenninga – som er der fra første til siste side. Krüger – hvorfor må forresten «alle» politihelter ha et rusproblem? – og Munch er en hyggelig og realistisk duo og jeg gleder meg allerede til neste møte. Her blir det ikke gått glipp av flere runder med og fra Samuel Bjørk.

PS Som jazzentusiast synes jeg det er leit at jazzlinja i Trondheim får seg et skudd for baugen, men det for gå! Både John Coltrane og «My Funny Valentine» spiller ei rolle underveis – det taler sjølsagt til romanens og ikke minst Bjørks fordel.

Samuel Bjørk

Gutten som elsket rådyr

Vigmostad & Bjørke

Noe mer urbant enn Majorstuen er vanskelig å forestille seg. Kvintetten med samme navn derimot beveger seg langt utenfor Oslo 3 – heldigvis.

Majorstuen et godt stykke fra Oslo 3.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Felespillerne Synnøve S. Bjørset, Tove Hagen, Jorun Marie Kvernberg – ja hun er søstera til en Ola -, Anders Löfberg og Bjørn Kåre Odde, gir med «Skrible» ut sitt sjuende visittkort. Noen av dem spiller også bratsj og cello og to av dem synger. For meg er dette det første møtet og det har så avgjort gitt mersmak.

Majorstuen og feleuttrykket til Jorun Marie Kvernberg ligger et godt stykke unna broder Ola og hans måte å traktere fela på. Her ligger så avgjort folkemusikken og feletradisjonen derfra i bånn, så sånn sett så kan man nok si at søster Jorun Marie er mye tydeligere i sitt slektskap til morfaren, spelemannen Peter L. Rypdal fra Tresfjorden.

Her har Majorstuen fått eller gitt seg sjøl ei spesiell musikalsk/litterær utfordring. All musikken, som uten unntak er komponert av de fem, har nemlig sitt utgangspunkt eller sin inspirasjon i litteratur som har betydd noe for dem på et eller annet nivå. Det betyr at vi får musikk med røtter i alt fra Ragnar Hovland, Frode Grytten, Ludvig Holberg, Jacob Breda Bull, Gunnhild og Olav R. Øyehaug, svenske Arvid Jonsson, André Bjerke, Sigrid Undset, Carl Frode Tiller, Knut Hamsun og, tro det eller ei, Kjell Hallbing – faren til Morgan Kane.

De fem har skapt original musikk, men hele tida ligger folkemusikktradisjonen og fele-estetikken derfra i ryggmargen til alle fem – norske som svenske. Det er vel etterhvert ingen hemmelighet at det swinger noe infernalsk av felespillet til Ola Kvernberg. Det gjør det også av Jorun Marie og hennes medsammensvorne, men på et helt annet vis.

Majorstuen egner seg på alle vis utmerket godt også utenfor Oslo 3.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Majorstuen

Skrible

Majorstuen Fiddlers Company/Musikkoperatørene

Blant nålevende jazzmusikere så befinner Wayne Shorter seg helt der oppe. Her kommer nok en bekreftelse – med et praktverk inkludert tegneserie!

Wayne Shorter – for en saksofonist, for en musikant!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Helt siden slutten av 50-tallet har Wayne Shorter (85) hatt en bortimot ikonisk status i jazzverdenen. Gjennom samarbeid med «alle» fra Maynard Ferguson, via Horace Silver til Art Blakey og Miles Davis og sammen med Joe Zawinul i «verdens beste band» Weather Report, og de seineste tiåra med sin egen kvartett, har Shorter uten stans lagt lista aller øverst.

Jeg er for ung (har du hørt!) til å ha vært med på heile denne reisa – live i alle fall. Men jeg har gått opp løypa og fått med meg det aller meste han fra hans tidlige produksjon også og fra «Native Dancer» av på midten av 70-tallet – det fantastiske samarbeidet med den brasilianske sangeren Milton Nascimento – har jeg stilt opp så raskt det har latt seg gjøre når Shorter har meldt seg klar.

Jeg hører til de som alltid har satt sopranspillet til Shorter aller høyest. Sammen med tonen som Jan Garbarek og John Surman har skapt – hver for seg, må vite – så er den høyst personlige sounden i sopransaksofonen til Shorter også fra en annen verden. Så sterk, så uttrykksfull og noe så voldsomt Shortersk.

Slik har det alltid vært og slik er det fortsatt. På disse tre CD-ene, den første gjort i studio sammen med kvartetten og Orpheus Chamber Orchestra, og de to siste gjort live i London med kvartetten, får vi møte Shorter i storform nok en gang. All musikken er spilt inn for fem år siden og har garantert fått godkjentstempel av far sjøl.

De samme låtene som blir spilt med det 34 manns- og kvinners kammerorkesteret i New York, får vi igjen live i London med superbandet som nå har bestått av Brian Blade på trommer, John Patitucci på bass og Danilo Perez på piano siden 2000 – Shorters første permanente akustiske kvartett – og jeg skjønner godt at Shorter ikke har sett noen grunn til rokkeringer siden.

Dette er et så utsøkt, samspilt, lyttende og ekvilibristisk kollektiv som, inkludert Shorter, vet akkurat når, hvordan og hvor mye de skal melde. På sett og vis er det mer kommentarer enn lange soli som blir servert, spesielt fra Shorter, og det er en flott og original måte å gjøre det på.

Når vi i denne praktboka/boksen i tillegg får servert en tegneserie på rundt 70 sider som Shorter har skrevet tekstene til sammen med Monica Sly og som Randy DuBurke har illustrert på et flott vis, så har dette blitt intet mindre enn minneverdig Shorter. Tekstene handler enkelt sagt om det gode vs det onde og også på dette feltet har vår mann mye å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wayne Shorter

Emanon

Blue Note/Universal

Trioen Splashgirl har ei lang og stolt fortid å slå i bordet med. Så blir det helt stille – lenge. Nå er de endelig tilbake – stadig mer spennende.

Splashgirl låter tøffere enn noen gang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Seks cd-er har bandet gitt oss mellom 2007 og 2015 og med «Arbor» i 2009 var de det første bandet ut av startgrinda hos det meget oppegående plateselskapet Hubro. Her kommer bandets sjette på selskapet og det første livstegnet siden 2015 og du verden så tøft det låter.

Helt fra starten har Splashgirl bestått av Andreas Lønmo Knudsrød på trommer, perkusjon og trommemaskiner, Andreas Stensland Løwe på allehånde tangenter og Jo Berger Myhre på basser, gitar og noe som skaper lyd som heter Grendel drone commander. De har helt fra starten hatt klare visjoner når de gjelder hvor de vil og i sitt elektro-akustiske landskap låter de fortsatt som Splashgirl og ikke noen andre – og ingen andre låter som dem.

Her blir det fortsatt ikke kompromissa en millimeter og vi møter de tre i et univers der vi finner alt fra løse og åpne ekskursjoner til fusioninfluerte sekvenser med spor av både Weather Report og krautrock-universet til Tangerine Dream. Albumet består av sju låter – seks kollektivt unnfanga og en av Berger Myhre – som både står for seg sjøl og som gjerne kan nytes i en porsjon. Splashgirls univers er nemlig noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Splashgirl

Sixth Sense

Hubro/Musikkoperatørene

Olle Adolphson var en av de aller største viseskaperne i Norden. Her får han en velfortjent hyllest.

Mats Bergstöm og Mikael Samuelson tolker Olle Adolphson på et inderlig og flott vis.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Ingen som var i nærheten av den store visebølga kan ha unngått å stifte bekjentskap med Olle Adolphsons (1934-2004) enorme og storslåtte skattekiste. Mange har plukka fram igjen en låt her og en sang der, men her har sangeren Mikael Samuelson og gitaristen Mats Bergström virkelig satt sammen noe av det aller flotteste og sterkeste Adolphson skapte gjennom sitt liv.

Mange så på Adolphson som Evert Taubes naturlige etterfølger. Med «fasit» i hånd så er det ikke så vanskelig å skjønne det. Adolphson var som sin læremester en historieforteller av guds nåde. Han hadde en evne til å observere og beskrive store og små saker som gjorde at vi alle kunne skape våre egne bilder og få oss til å tenke og ofte humre.

Flere av av Adolphsons viser har blitt klassikere som har blitt tolka av mange innen mange sjangre. For meg er for eksempel Niels-Henning Ørsted Pedersens versjon av «Trubbel» av typen uforglemmelig.

«Trubbel» er også en av de 14 sangene opera/visesanger Mikael Samuelson og gitarist Mats Bergström har valgt ut til denne hyllesten. Jeg må bryte sammen å tilstå at dette er mitt første møte med de to herrene, men etter å ha lest meg opp litt så skjønner jeg at det er musikere med et heftig rulleblad vi har med å gjøre. De to har blant annet gitt ut flere Taube-skiver sammen og det er i denne tradisjonen vi også befinner oss her.

Samuelson har ei vakker og stor stemme med mye varme i seg. Operasangeren får i stor grad hvile her – det er historiefortelleren og visesangeren som står sentralt også i sanger som «Nu har jag fått den jag vill ha», «Nu är det gott att leva» og «Resan hem». Bedre reisefølge enn den eminente gitaristen Mats Bergström er det heller ikke mulig å finne for dette landskapet.

Olle Adolphsons univers er av den tidløse sorten. Det er å håpe at Mikael Samuelson og Mats Bergström også får opp ørene hos nye generasjoner med denne hyllesten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mikael Samuelson & Mats Bergström

Olle Adolphson 14 sånger

Joglar/Border Music

Den danske, men Oslo-bosatte altsaksofonisten Signe Emmeluth fremstår som en av de mest spennende stemmene i ung nordisk jazz.

Emmeluth´s Amoeba søker og finner i åpne landskap.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Stadig flere unge nordiske jazztalent har fått øre og øyne opp for jazzlinja i Trondheim og det som skjer der. De søker seg dit, de utvikler seg der og de kommer ut i den andre enden som søkende, spennende artister. Signe Krunderup Emmeluth (26) fra Odense hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Med sin kvartett Emmeluth´s Amoeba platedebuterer hun under eget navn og hun gjør det på et fritt, spennende og originalt vis. Emmeluth har skrevet alle de ti komposisjonene med et herlig, luftig og melodisk tonespråk som har mye fri eller løs rytmikk knytta til seg.

Når hun så har henta inn tre særdeles empatiske, lyttende og kreative sjeler i pianisten Christian Balvig, gitaristen Karl Bjorå og trommeslageren Ole Mofjell – et bassløst samfunn med andre ord – så har hun funnet sjelsfrender som skaper musikk i form og farger, slik Emmeluth ser musikk for seg.

Det hevdes det er en dansende flyt i uttrykket til Emmeluth´s Amoeba. Det er lett å bli med på den tankegangen – musikken beveger seg i sin egen flytsone der de fire utfyller og utfordrer hverandre uten stans. Definitivt et herlig alternativ til Skal vi danse!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Emmeluth´s Amoeba

Polyp

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

De to perkusjonistene og trommeslagerne Joey Baron og Robin Schulkowsky kommer fra to verdener, men de siste 15 åra har de funnet fram til noe helt eget.

Robin Schulkowsky og Joey Baron har skapt noe unikt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For 15 år siden laga Baron og Schulkowsky cd-en «Dinosaur Dances» sammen. Den gangen, som nå, var det helt uvanlig å få oppleve to perkusjonister sette hverandre musikalsk stevne. Seinere, og før, har vi møtt Baron i et utall jazzsettinger med alt fra Dizzy Gillespie og Stan Getz til John Zorn og Bill Frisell. Schulkowsky derimot har plassert seg på øverste hylle i den såkalte ny musikk-verdenen og har jobba med «alle», inkludert John Cage og Karheinz Stockhausen. Vi har også møtt henne i et spennende treff med vår egen Nils Petter Molvær.

Dette er mitt første med de to som duo. Innspillinga er gjort i Berlin – amerikanske Schulkowsky har bodd i Tyskland i en årrekke – i løpet av to dager i mars 2016 og det er tydelig at de to har en helt spesiell kjemi. De to har satt opp sine arsenaler av trommer og perkeinstrumenter rett mot hverandre i studio slik at at de ikke bare kunne høre hverandre, men også se og følge med på hverandre hele tida.

De fire «låtene», som varer i alt fra knappe seks til godt og vel 32 minutter, er kollektivt unnfanga av de to. Her er det lett å høre at den ene kommer fra en ny musikk-tradisjon mens den andre er jazzmusiker, men til tross for det så har de til sammen skapte et helt unikt rytmisk og melodisk univers og lydlandskap.

Her har vi med to virtuoser å gjøre som er utstyrt med lytteevner langt over gjennomsnittet og som samtidig er i stand til å respondere lynkjapt på hva den andre foretar seg. Det har ført til et spennende og annerledes uttrykk i en helt spesiell setting.

PS Dessuten synes jeg Trump blør avsettes så snart som mulig.

Joey Baron – Robin Schulkowsky

Now You Hear Me

Intakt Records/Naxos Norway

Forventningene har bare blitt større og større etterhvert som jeg har kommet lenger inn i Lars Saabye Christensens forskjellige univers. Nok en gang har de blitt innfridd – og vel så det.

Lars Saabye Christensen – en av de aller største historiefortellerne jeg vet om.

Foto: Magnus Stivi

Helt siden første bind av «Byens spor» blei avslutta i fjor høst, har jeg sett fram til neste del av denne trilogien. Starten var så himmelstormende bra og så metta av spenning for hvordan det ville gå videre med dette miljøet med sentrum i Fagerborg i Oslo og ikke minst med familien Kristoffersen.

Nå er det slik at Saabye Christensen har skjemt oss lesere bort med å levere litteratur av en slik kvalitet at jeg i alle fall aldri har blitt noe i nærheten av skuffa. Slik er det også denne gangen. Vi har altså med en historieforteller å gjøre som inviterer leserne inn i et ekte miljø som vi nesten flytter inn i umiddelbart. Vi kommer så nær persongalleriet at vi bortimot kan påstå at vi kjenner Maj, Jostein, Jesper, Stine og alle de andre som spiller rollene her.

Utgangspunktet for denne trilogien er en rekke notater Saabye Christensen fant igjen etter sin mor som var aktiv i Fagerborg Røde Kors på 50-tallet. Ut i fra de presise og interessante referatene fra møtene i lokallaget, har Saabye Christensen skapt et tidsbilde her fra midten/slutten av 50-tallet som både er historisk interessant, men ikke minst fascinerende og spennende når det gjelder person-, miljø- og historieskildringa som er så elegant videreført fra første bind.

Saabye Christensen er i tillegg til å være den beste nålevende historiefortelleren jeg vet om, også en språklig mester. Det er så elegant, det er så lett og det er et slikt driv i språket hans som gjør at jeg som leser blir sittende/liggende å smile av formuleringsevnen hans. Et par ganger underveis skriver han inn seg sjøl og spør oss lesere retorisk om hva vi synes han bør gjøre nå? Det er så morsomt og elegant gjort at jeg tar meg i å bryte ut i trampeklapp! Og apropos morsomt: de som ikke tror Saabye Christensen er utstyrt med humor, har mye å glede seg til her.

Nå har vi kommet fram til slutten av 50-tallet og nedtellinga har allerede begynt til bind tre i denne fantastiske delen av Lars Saabye Christensens enorme forfatterskap. Kan noen der ute være så snill å fortelle en av Norges-historiens største forfattere at vi vil ha mange flere bind? Jeg vil være med disse personene og dette miljøet hele veien – uansett hvordan det ender.

Lars Saabye Christensen

Byens spor Maj

Cappelen Damm