Den tyske lydskulptøren J. Peter Schwalm skaper nye fascinerende landskap – nok en gang sammen med Eivind Aarset.
J. Peter Schwalm er og har ei original stemme.
Schwalm (47) har i en årrekke vært en foregangsmann når det gjelder å skape musikk i grenseland mellom elektro-akustiske instrumenter og ymse EDB-maskiner. Helt siden 1998 har han samarbeida med Brian Eno og de seinere åra har han ofte vært en viktig del av Punkt-festivalen i Kristiansand. Her kommer en forlengelse av alt dette og nok en gang i svært så original tapning.
Schwalm trakterer her gitarer, piano, samt ymse elektroniske duppeditter og akustiske og digitale lydmoduler, miksebord og trommer og synther. De som aner at det kan føre til et lydunivers ulikt alt annet, har faktisk helt rett. Når så Eivind Aarset fargelegger med sin gitar på seks av de ni spora og den engelske bassisten Tim Harries, også han med fortid hos Eno samt Bill Bruford og Steeleye Span, gjør det samme på rundt halvparten, så har Schwalm fått det akkurat slik han ville.
I perioden rundt arbeidet med denne musikken blei Schwalm ramma av kreft. Han har benytta musikken som en slags terapi og sjøl om den har et mørke over seg, så er det absolutt lys å finne i disse installasjonene eller melodiene.
For det Schwalm har skapt her er så avgjort melodisk. Det er vakkert, suggererende og ikke minst fascinerende. Det er musikk som skaper bilder mens den vokser frem – likevel fungerer den strålende uten bilder på en eller annen skjerm.
Som alltid når han blir invitert, og det har han blitt de siste ti åra av Schwalm, så skaper Eivind Aarset noe helt eget med hjelp av sin grå bestevenn og sine lyd- og stemningsskapende maskiner. Han ser og hører hva musikken spør etter til enhver tid og nok en gang tar han frem det som bare han har og som alltid gir musikken og oss noe mer.
J. Peter Schwalm er en helt spesiell kunstner og her kommer nok en bekreftelse på det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
J. Peter Schwalm
How We Fall
RareNoiseRecords/MusikkLosen
