Håvard og Kjersti Stubø hyller sin far på et inderlig vis. Samtidig har det blitt et vemodig farvel med ei flott stemme.
Kjersti Stubø med et varmt og vemodig farvel.
Gitaristen og komponisten Thorgeir Stubø fikk alt for få år her på Tellus. Han forlot tida allerede i 1986, bare 42 år ung. To av barna hans har imidlertid fulgt i hans flotte jazzfotspor og her har de funnet frem til en skatt som de har videreutvikla og formidla sammen med noen av sine beste musikervenner.
For fem år siden skulle barndomshjemmet til Stubø-barna i Narvik selges. I den forbindelse kom Håvard (41) og Kjersti (48) over ei eske som skulle vise seg å inneholde håndskrevne noter til låter verken de to eller noen andre hadde hørt før. Sangene var skrevet av far Thorgeir, som var en melodiker og gitarist i forlengelsen av beboptradisjonen, vi som hadde gleden av å oppleve han aldri vil glemme.
Håvard og Kjersti slo raskt fast at dette var så fine låter at mange burde få anledning til å få «oppleve» pappa Thorgeirs univers en gang til. Kjersti satte raskt i gang med å skrive tekster på norsk – på Narvik-dialekt må vite – og en på samisk.
Sammen med to låter, som også Kjersti har skrevet tekster til, komponert av to andre profilerte musikanter fra Narvik og samtidige av Thorgeir, pianistene Terje Bjørklund og Karstein Hansen, gikk turen til Jan Erik Kongshaug og Rainbow Studio. Med elleve sanger i all hovedsak basert i et ballade- og medium tempo-landskap der de gode og varme melodiene løftes frem gjennom strålende ensemblespill av Mats Eilertsen på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Jørn Øien på piano – også han fra Narvik – sammen med Håvard på gitar som sin far og med Kjerstis vakre stemme og inderlige uttrykk i sentrum. Det kommer vel neppe som noen stor overraskelse at vi har med solister ganske langt opp i divisjonssystemet å gjøre heller.
Det vemodige med utgivelsen er at dette er siste gang vi får høre Kjersti Stubø synge. Underveis med dette prosjektet skulle det vise seg at hun hadde blitt ramma av en ikke livstruende hjernesvulst, men den hadde ødelagt hørselen hennes slik at det er umulig for henne å drive med utøvende musikk. Veldig trist, men bedre måte å avslutte sin aktive karriere på enn denne hyllesten til faren og musikken hans kunne hun nesten ikke ha drømt om.
Kjersti Stubø sier sjøl at dette rett og slett er et lite stykke nordnorsk jazzhistorie. Jeg legger gjerne til at det faktisk er norsk jazzhistorie vi snakker om.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Kjersti Stubø Kvintett
Notis
Bolage/Musikkoperatørene