Jeg har hatt gleden av å møte musikken til den Nesodden-bosatte duoen Sarah-Jane Summers og Juhani Silvola ved en rekke anledninger. Den har alltid fascinert meg, men kanskje aldri så mye som med «Sølvstrøk».

Både hver for seg og sammen har skotske Summers og finske Silvola, som trives sammen på alle mulige slags vis, vist at de har stor oversikt over folkemusikk med både skotske og norske røtter. Siden kjempers fødeland befinner seg midt mellom de tos fødeland, så er det nesten logisk at de skulle finne et minste felles musikalsk multiplum i Norge. Det skal i alle fall vi være veldig glade for.

Denne gangen går de altså sammen til verket og det er langt i fra bare de to vi møter. Summers blei nemlig så inspirert da hun hørte Oslo Kammerorkester for noen år siden at hun bestemte seg for at dem ville hun skrive for.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Som sagt, så gjort og med utgangspunkt i fem egenkomponerte og fem tradisjonelle slåtter, har de to skapt nydelige univers som jeg i alle fall ikke har hørt maken til tidligere. Både plata og orkesteret har fått navnet Sølvstrøk og består av sju mesterfelespillere, to bratsjister, to cellister og en bassist, samt Silvola på gitar.

Det har ført til fantastiske stemninger der spennet fra det vare og ettertenksomme til det sprudlende og usedvanlig fyrrige – med røtter både fra den andre sida av fjorden og til dels fra våre egne dalstrøk, skinner tydelig og herlig gjennom.

Dette er livsbejaende musikk med et solid fundament i mange hundre års tradisjon som samtidig forteller oss at den har mye å si og gi oss også den dag i dag og i lang, lang tid fremover.

Sarah-Jane Summers og Juhani Silvola forsetter å imponere – det er absolutt ingen overraskelse.

I 1990 og året etter samla Eric Clapton mye av sin musikalske historie i ærverdige Royal Albert Hall i London. Her blir vi invitert med på festen i en boks mange vil strekke seg langt for å bli eier av. Det er svært forståelig.

Eric Patrick Clapton har rukket å bli 78 år. Han har rukket veldig mye mer også i sin usedvanlig rikholdige karriere. Jeg nøler ikke med å hevde at han er en av rock-blues historias aller viktigste musikanter. Det finnes det forsåvidt en rekke prov på, men denne boksen oppsummerer karriera hans uansett på et unikt vis.

Vi snakker nesten seks timer med musikk på seks 6 CD-er og i tillegg er alle konsertene med som Blu-ray også. Det betyr at hvis man er utstyrt med den korrekte typen anlegg kan, så kan man «gå på» Clapton-konsert både med lyd og bilde så ofte man bare vil. Både lyd- og bildekvaliteten er av det strålende slaget.

I tillegg er boksen utstyrt med ei bok av den sjeldent forseggjorte typen der Rolling Stone-redaktøren David Fricke går gjennom både konsertrekka, snakker med mange av de involverte og lar oss kommer nært innpå Slowhand. Mannen bak pop-art, i egne øyne i alle fall, Peter Blake har illustrert boksen og blir også omtalt av Fricke. Som en ekstra bonus er også alle boksene toppa med en nummerert litografi av Clapton – jeg har vært så heldig å bli utstyrt med nummer 11722!

Tittelen «The Definitive 24 Nighs» er faktiske ganske misvisende. Som Fricke påpeker så er musikken her henta fra 42 kvelder på «klubben» Royal Albert Hall som «bare» har plass til cirka 5200. Som å spille på Marquee Club på 60-tallet, sier Clapton!

Hva får vi så høre? De to første CD-ene er forbeholdt rockevesjonen av Clapton med 18 låter med alt fra «Pretending» til «I Shot the Sheriff», «Cocaine» og «Layla». Et strålende band med Nathan East, Steve Ferrone og Greg Phillinganes som base og med blant andre Phil Collins, som trommeslager, på gjestelista, gjør dette til en fest.

Så er det blues-Clapton som viser seg og ikke minst hans venner Robert Cray, Buddy Guy og Albert Collins frem på de neste to CD-ene. Repertoaret er kjente låter som «Key to the Highway», «Have You Ever Loved a Woman», «Sweet Home Chicago» og «You Better Watch Yourself» – i to versjoner. Når så storheter som Jimmie Vaughan og Muddy Waters-munnspilleren Jerry Portnoy også stikker innom, så blir dette akkurat så bra som man kan ønske seg.

Festen blir avslutta med to CD-er der Clapton er sammen med The National Philharmonic Orchestra under ledelse av Michael Kamen. East, Ferrone, Phillinganes og Chuck Leavell er også mer enn hjertelig tilstede her og om låter som «Lay Down Sally», «Wonderful Tonight», Kamens «Concerto for Electric Guitar» og «Hard Times» egner seg i slik tapning, sammen med Zawinul-klassikeren «A Remark You Made» – en av de aller fineste låtene jeg vet om – og «Sunshine of Your Love» – de to siste finnes ikke på vinyl, så er svaret et dundrende ja.

De aller mest ihuga Clapton-nerdene vil muligens finne andre versjoner og andre epoker som de synes mer om. Gjerne for meg. Jeg er uansett mer enn fornøyd med det som finnes i denne fantastiske boksen. Clapton-julaften kom tidlig i år – også!

Siv Øyunn Kjenstad kjenner jeg som en mer enn lovende trommeslager. Her debuterer hun som Øyunn med bestillingsverket «Aspects» sjøsatt under Ultima-festivalen. Hun forteller oss at hun er veldig mye mer enn «bare» trommeslager.

Siv Øyunn Kjenstad (33) hadde sikkert mange slags muligheter da hun skulle velge retning på sitt profesjonelle liv. Men når du er opptatt av musikk og har en far som heter Tore Brunborg og er en av våre aller mest uttrykksfulle og retningsgivende saksofonister, så var sikkert veien til å velge musikk ganske åpenbar.

Far og datter har også samarbeida musikalsk, men i all hovedsak har de nok jobba med hver sine uttrykk. Øyunn, som hun kaller seg som soloartist, har blant annet jobba som musiker og skuespiller både på Nationaltheateret og på Det Kongelige Teater i København der hun nå er bosatt – i byen altså, ikke på teateret.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I fjor fikk Øyunn et bestillingsoppdrag fra Ultima-festivalen i Oslo og nå får alle vi som ikke fikk med oss uroppføringa der også muligheten til å glede oss over den spennende og originale musikken – en beskrivelse som også kan brukes på artisten Øyunn.

Her møter hun oss som komponist, tekstforfatter, trommeslager og vokalist og sammen med et utmerka band forteller hun oss hvilken glitrende historieforteller hun er.

Vi blir invitert inn i et landskap og et univers der pop møter jazz møter elektronika møter støy og blir til et sted der Øyunn med sin flotte stemme formidler tekstene, historiene og betraktningene sine, på engelsk, i ei herlig innpakning.

Med seg til å formidle tankene, visjonene og musikken har hun et kremlag med elektronikeren Simon Littauer, bassisten Jens Mikkel Madsen, tangentisten August Korsgaard og trompeteren og elektronikeren Jakob Eri Myhre. De har så voldsomt skjønt hvor Øyunn vil med musikken og tankene sine.

De som er ute etter musikk som krysser grenser og som utfordrer både sjel og sinn, kan så avgjort avlegge «Aspects», live fra Munchmuseet under fjorårets Ultima-festival, et besøk eller ti.

PS Foreløpig finnes musikken kun på vinyl, men etter hvert blir den tilgjengelig digitalt også.

Det aller meste har jeg ikke hørt og det aller meste kan jeg ikke noe om. Den israelske, men New York-bosatte trompeteren Itamar Borochov hører hjemme i den kategorien.

Det var åpenbart på høy tid at kontakten blei oppretta. Itamar Borochov (39) er født og oppvokst i Jaffa, men har både studert, jobba og bodd en årrekke i jazzens hovedstad, New York. Med sin særegne kvarttone-trompet, med fire ventiler, kommer han nå med sitt fjerde album under eget navn og det første på selskapet til en av verdens ledende trompetere, Dave Douglas – Greenleaf Music. Det mer enn antyder hvilket kvalitetsnivå Borochov befinner seg på.

Under pandemien reiste Borochov tilbake til Jaffa og mye av grunnlaget for “Arba”, som betyr fire på hebraisk, blei skapt der. Det betyr blant annet at det er tydelige spor etter musikktradisjonen fra Midtøsten i komposisjonene til Borochov, samt i det musikalske uttrykket hans. Det har han fusjonert på et elegant og djupt personlig vis med det han har tilegna seg i smeltedigelen The Big Apple der han blant annet har studert med bopgiganten Barry Harris som også har vært vokalsensasjonen Samara Joys store mentor og læremester.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Når så Boroschov mener at trompetlinja fra Louis Armstrong via Clark Terry, Miles Davis, Kenny Dorham, Lee Morgan og Booker Little fram til Wynton Marsalis samt toneidealet etter Ben Webster har vært viktig for hans musikalske dannelsesreise, så er det absolutt mulig å skjønne det etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med “Arba”.

I tillegg til å spille vakkert og uttrykksfullt trompet, så synger også Borochov både ordløst og på hebraisk og hans bror Avri, som har spilt bass på hans tidligere utgivelser, bidrar på oud på ett spor. Ellers er det en fin trio fra New Yorks underskog bestående av tangentisten Rob Clearfield, bassisten Rick Rosato og trommeslageren og perkusjonisten Jay Sawyer som har skjønt Borochovs tanker og intensjoner på et strålende vis.

Itamar Boroschov er så avgjort ei spennende stemme det er verdt å følge både nå og i åra som kommer.

Gard Nilssen er både oppfinnsom, initiativrik, ustoppelig og samtidig veldig bra. Det er en usedvanlig bra kombo, for å si det mildt. Her kommer det to fantastiske prov alt dette.

Jeg hadde gleden av å være tilstede da Gard Nilssen, som Artist in Residence på Moldejazz i 2019, sjøsatte sitt voldsomt ambisiøse Supersonic Orchestra. Det var en fantastisk opplevelse. Av diverse årsaker har jeg ikke hatt anledning til å høre den heftige maskina live seinere. Jeg, og mange med meg, har kunnet glede oss over live-utgivelsen av den historiske konserten som kom ut under tittelen “If You Listen Carefully the Music Is Yours” et år seinere.

På grunn av mange av superlativene i starten – alle faktisk – så har Nilssen greid å holde dette gigantiske universet svevende siden og de dukker på de underligste steder rundt om i Europa og litt tidligere i år så stod/satt de også på hovedscena under rockefolkets store happening, Øya-festivalen. I fjor høst var de også på veien og her får vi være med på konserten som blei unnfanga under Mondriaan Jazz i Den Haag i Nederland den 8. oktober. Du verden for en opplevelse det må ha vært for treskofolket også.

Det tar sin tid dette her – både å skrive og å lese, men det er vel verdt det. Here skal nemlig alle i den førstelagsoppstillinga nevnes – fordi de fortjener det. Med noen små forandringer siden Molde-debuten er besetninga på høst-turneen i fjor som følger: Signe Emmeluth, Eirik Hegdal, Per «Texas» Johansson, Kjetil Møster, Maciej Obara, Mette Rasmussen og André Roligheten på saksofoner, Erik Johannessen og Guro Kvåle på tromboner, Thomas Johansson og Goran Kajfeš på trompeter, Petter Eldh, Ingebrigt Håker Flaten og Ole Morten Vågan på basser og Hans Hulbækmo, Håkon Mjåset Johansen og sjefen sjøl på trommer.

Dette er jo ei oppramsing av kremen av norske, svenske, danske og polske toppmusikere fra Nilssens generasjon og du verden som de de løfter materialet som Nilssen og Roligheten har skapt.

Uten et eneste akkordinstrument gis det sjølsagt ekstra frihet for dette multinasjonale landslaget og her både trøkkes det til på kollektive utflukter som vel de færreste har opplevd i levende live, men samtidig tas det hele ned på ettertenksomme nivå – det er en voldsom dynamikk i dette storbandet av uante dimensjoner. Dette er enkelt og greit storbandmusikk anno 2022/2023 som hører hjemme blant det aller, aller beste som skapes for store ensembler hvor som helst på Tellus.

Som «alle» veit så har Gard Nilssen (40) veldig mye mer på hjertet enn mastodonten Supersonic Orchestra. I 20 år har han vært en sentral tredel av Bushman´s Revenge og med rundt 300 jobber bak seg over hele verden, så er album nummer elleve, «All The Better For Seeing You», et slags veiskille.

Bandet har helt siden starten bestått av gitarist Even Helte Hermansen, som nok en gang har skrevet alt materialet, elbassist Rune Nergaard og Gard Nilssen som her også spiller perkusjon og vibrafon. Aldri så lite vemodig er det at dette er Nergaards siste runde med bandet – han gir seg altså etter 20 års framifrå innsats og på turneene denne høsten er han blitt erstatta av henholdsvis Øystein Frantzvåg og Ole Morten Vågan.

Bedre måte å si farvel på enn med denne skiva, er svært vanskelig å se/høre for seg. Bushman´s fortsetter i sitt egetskapte univers der rock møter jazz og jazz møter rock på et vis som de altså er helt aleine om.

Jovisst har de henta inspirasjon herfra og derfra, men det er jo det musikk dreier seg om, er det ikke? Derfra til å finne sin egen vei, som de tre har gjort i 20 år, det er der kunsten bokstavelig talt ligger og etter å ha hatt gleden av å følge bandet helt fra tidenes morgen, så er det en glede å kunne melde at Bushman´s Revenge låter tøffere enn noen gang.

Begge disse visittkorta er absolutt kollektive utflukter. Når det er sagt, så er det Gard Nilssen som er limet og motoren i begge banda og i mi bok hører Gard Nilssen anno 2023 hjemme i den ypperste verdensklasse som trommeslager – i tillegg til alt det andre.

De som trodde de hadde Kurt Elling i bås som en ganske så straight jazzvokalist, fikk seg en liten overraskelse i 2021 da SuperBlue så dagens lys. Her kommer bekreftelsen på at han er mye mer enn en jazzvokalist.

Helt siden midten av 90-tallet har Kurt Elling (55) fortalt oss at han hører i det ypperste sjiktet av jazzvokalister med sin varme baryton. Han har, sammen med Gregory Porter, løfta den mannlige jazzvokalen opp på et nytt nivå.

Men det viste seg altså med «SuperBlue», for de fleste av oss i alle fall, at det var flere sider ved Ellings musikkanskuelse eller tilnærming.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Om det var Ellings eller den strålende sjustrengsgitaristen Charlie Hunters initiativ vet jeg ikke, men det skulle altså vise seg at neo-soul, rhythm and blues, pop og svett funk så definitivt var og er en del av DNA-et til Elling. De av oss som var så heldige å få oppleve det under årets Moldejazz, skjønte raskt at Elling, med sin utadvendte scenepersonlighet, og umiskjennelige stemme og uttrykk, kunne blåse bakoversveis på oss i løpet av no time.

De som var til stede, og som åpenbart storkoste seg, får her et gjenhør med mye av det som blei servert i verdens vakreste by. Det betyr blant annet Joni Mitchells «Black Crow», Blue Note-sjefen Don Was´ «Freeman Square», Bob Doroughs «Naughty Number Nine», Ornette Coleman-klassikeren som her har blitt til «Only the Lonely Woman» og Ron Sexsmiths «Right About Now» pluss en hel del originalmateriale.

Med det superfunky kompet bestående av unggutta Corey Fonville på trommer og DJ Harrison på tangenter, tar (bass)gitaristen Hunter og Elling oss med på en herlig utflukt med ingredienser fra veldig mye av det som har prega moderne amerikansk musikk i en versjon som de har greid å sette sitt helt eget stempel på. Ute etter noe tøft, funky og veldig groovy? SuperBlue med Kurt Elling og Charlie Hunter har svaret på alle dine bønner.

Bassist Bjørn Alterhaug og barytonsaksofonist John Pål Inderberg er to musikere jeg har den aller største respekt og sans for. Ikke noe av dette blir det mindre av etter dette første duomøtet på plate mellom disse gigantene.

I cirka et halvt hundreår har de to slått sine putler sammen og skapt mange varianter av evig og tidløs musikk. Det har skjedd i utallige konstellasjoner, men nå bestemte de seg endelig å ta en tur inn til kjernen av hva og hvem de to er. Det var på høy tid, spør du meg, men det gjør de/du vel ikke?

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge karriera til de to i mesteparten av de 50 åra de har musisert sammen. Uten unntak har det betydd ekte, inderlig og ærlig musikk med røtter både i den amerikanske jazztradisjonen og i folkemusikk.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Ekthet er det ordet som renner meg i hu ofte når jeg hører disse to hederskarene. De lefler ikke med musikken, sjøl om det kan tulles med svært mye annet; morsommere musiker enn Inderberg på scena skal man lete lenge etter når han setter i gang med sin hysteriske og usedvanlig musikalske verbalhumor.

Her har de tatt med seg horna sine til studioet til den brasilianske bassisten og lydteknikeren Celio Barros – og sjølsagt ligger det studioet i Haltdalen ved Røros. Hvor ellers skulle en brasilianer lage studio?

Med en felles låtbank av de sjeldne kan det ikke ha vært enkelt for de to å plukke ut hva de skulle hygge seg og oss med til denne innspillinga. Det har endt med Piazzollas «Oblivion», Olle Adolpsons «Trubbel», standardlåta «I Fall in Love Too Easily» pluss flere egne komposisjoner – ikke minst den nydelige hyllesten til Egil Kapstad, «Egeli», som de fikk spilt til sin gode venn bare et par dager før han forlot tida. Uendelig vakkert, inderlig og, igjen, ekte. Bare måten Inderberg lar pusten og tonen munne ut i evigheten på, er et lite mesterstykke.

I tillegg leser Inderberg på sitt unike vis Ove Røsbaks dikt «Blad på snøen» til sin egen melodi og Barros bidrar også med sin elbass på halvparten av låtene.

Flottere, inderligere og mer ekte blir ikke musikk for meg. Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg har vært, er og kommer til å være to av de viktigste musikerne til lydsporet av mitt liv og dette duomøtet kommer til å være med meg bestandig.

Jeg har hatt gleden av å høre pianisten, komponisten og bandlederen Kris Davis i en rekke sammenhenger. Med denne liveinnspillinga fra ikoniske Village Vanguard bekrefter hun at hun er blant de aller viktigste retningsgiverne anno nå.

Canadiske Kris Davis (43) har vært bosatt i og rundt New York en årrekke og har i stadig større grad vist hvilken innovatør hun er. Seinest i sommer hørte vi henne i Molde i Dave Hollands nye kvartett og i en sjelden pianoduo med Craig Taborn. Begge konsertene store opplevelser med en av den moderne jazzens viktigste stemmer.

Til tross for at hun har jobba med mange av de store, inkludert våre egne Øyvind Skarbø og Ole Morten Vågan, så er det hennes egne produksjoner og ekskursjoner jeg finner aller mest interessante.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I 2019 ga hun ut sin første Diatom Robbins-plate på sitt eget selskap, Pyroclastic Records. Den gikk meg dessverre hus forbi. Heldigvis er ikke det tilfellet med live-oppfølgeren gjort på verdens kanskje mest berømte jazzklubb, historiske Village Vanguard på Manhattan i New York.

Vi har tidligere fått historiske liveinnspillinger derfra med blant andre John Coltrane og Bill Evans og Davis kommer inn i ei altfor kort rekke med kvinner som har fått den ære, nemlig Shirley Horn, Geri Allen og Junko Onishi.

Her har Davis skrevet nytt materiale siden «debuten» i 2019 og i tillegg krydres det med Ronald Shannon Jacksons «Alice in the Congo» , Geri Allens «The Dancer» og Wayne Shorters «Dolores» – tre av Davis´ store inspirasjonskilder.

Hennes egen musikk bærer også preg av innflytelse fra så forskjellige kilder som Olivier Messiaen, Sun Ra, Karlheinz Stockhausen, Charlie Parker, Paul Bley og Conlon Nancarrow. Tre av disse, Sun Ra, Bley og Stockhausen, er også implementert verbalt og gir dette visittkortet nok en dimensjon.

Som på den første skiva med dette bandet, så er Terri Lyne Carrington med på trommer og Val Jeanty styrer platespillerne og elektronikken – ikke akkurat hverdagskost på Village Vanguard. I tillegg er Hedvig Mollestads lekekamerat fra Molde i sommer, bassisten Trevor Dunn, med pluss den usedvanlig talentfulle gitaristen Julian Lage.

Det har ført til nesten to timer, inkludert to helt forskjellige versjoner av «Dolores», med svært variert, fascinerende og fremstidsskuende musikk med solide røtter i tradisjonen. Davis, som i tillegg til å spille piano, også trakterer synth, forteller oss i løpet av disse to maidagene i fjor at hun er en av de aller mest originale og spennende musikantene anno 2023 som vandrer rundt på Tellus.

Kris Davis har blitt innlemma i ei svært stolt og ærerik rekke musikanter som har fått gjort live-innspilling på Village Vanguard. Hun har så definitivt noe i den rekka å gjøre.

Det er ikke alle dansker som lykkes oppe ved Nidelvens bredd – bare spør Nicklas Bendtner. Saksofonisten Mette Rasmussen derimot er en helt annen historie. Helt annen – og her kommer tre potente prov på det.

Mette Rasmussen er altsaksofonisten som tok turen opp fra Danmark for å finne ut hva jazzlinja i Trondheim hadde å by på. Det var åpenbart mye og, sjøl om hun nå har hele verden som si leikegrind, så har hun gjort byen ved Nidelvens bredd til sin permanente hjemby. Det sier noe om hvor hyggelig og spennende det er/kan være i Trondheim og hvilken fin utskytingsrampe det er for utflukter verden rundt.

Disse tre versjonene av hvem Mette Rasmussen er, begynner i Texas, USA. På en dobbelt-LP, der den ene er spilt inn i Houston og den andre i Austin, møter The Hatch to forskjellige ensembler som skal tolke The Hatch sine ideer og instruksjoner.

The Hatch består i tillegg til Rasmussen av gitaristen Julien Desprez – opprinnelig fra Mexico, men bosatt i Paris. Innspillingene er gjort med to dagers mellomrom i 2019 og, bortsett fra sjølvaste Ingebrigt Håker Flaten i Austin-«bandet», så er det ukjente størrelser som stiller til start.

Som alltid er det spennende og totalt forskjellig fra alt annet som har nådd frem til sanseapparatet når Rasmussen er involvert, og spesielt interessant er det å høre et stort ensemble være med å videreføre hennes og Desprez´ visjoner.

De to andre utfluktene, frie må vite, er med henholdsvis kvartett og trio. Trommeslageren Chris Corsano, alt- og tenorsaksofonisten Paul Flaherty og bassisten Zach Rowden satt hverandre stevne i New Haven, Connecticut, USA noen dager etter Texas-innspillinga.

Rasmussen var på ingen måte tom for ideer eller energi og på de tre «låtene» blei det ført samtaler på et svært høyt nivå – stort sett kollektivt. Her har vi med lyttere å gjøre som åpenbart synes det er viktigere å løfte frem kollektivet enn seg sjøl og det har ført til nok en heftig ekskursjon.

Når trioen Glass Triangle slo sine putler sammen for denne innspillinga, vites ikke. Møtet mellom Rasmussen, den elektriske harpisten Zeena Parkins og trommeslageren Ryan Sawyer, er uansett av det unike slaget og det sier seg sjøl at med ei slik besetning/instrumentering så unnfanges det lydlandskap ulikt alt annet. Tøft, annerledes og spennende – som med alt annet Mette Rasmussen har fingrene, intellektet og hornet sitt borti.

Mette Rasmussen er ei helt spesiell stemme. Uansett hvor hun melder sin ankomst, så vet vi at det skjer uventa og høyst personlige saker. Her har vi fått tre nye bekreftelser på det.

Kombinasjonen jazz og folkemusikk går mange tiår tilbake i det svenske musikk- og spesielt jazzuniverset. Nå kommer ei ny stemme, gitaristen Alf Carlsson, og fører den stolte tradisjonen videre på et herlig vis.

Alf Carlsson (32) er et nytt navn for meg. «Lights» er også hans debutskive, så da er det vel ikke så overraskende. Etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med Carlsson og musikken hans, så kjenner jeg på meg at jeg vil utvide bekjentskapet i åra som kommer – dette kan absolutt være starten på ei svært spennende karriere.

Carlsson følger altså i en tradisjon som mange, ikke minst Jan Johansson, gjorde oss kjent med og ikke minst veldig glad i. «Gråtlåten» og «Brudpolska Från Rättvik» er herlige oppfølgere i dette landskapet.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Men Carlsson har allerede mye mer å by på. Som en langt framskreden instrumentalist så henter han også masse inspirasjon fra både rock og jazz – jeg vil ikke bli et sekund overraska om jeg får høre at Carlsson har lytta et kvarter eller en halvtime på for eksempel Pat Metheny.

Mesteparten av materialet har han skrevet sjøl og han trives i alle landskap og jeg trives med han. Noe er nedpå og reflekterende og noe er funky og groovy – til sammen er det gode prov på at veien mot et spennende kunstnerskap har kommet svært godt i gang.

Med seg har han en særdeles empatisk trio bestående av pianisten Anton Dromberg, bassisten Samuel Löfdahl og trommeslageren Hannes Sigfridsson – tre andre musikanter som også besøker musikkanlegget for første gang. De fire vil hverandre og musikken vel og det har ført til en debut fra Alf Carlsson som vil bli huska – sjøl om det musikalske budskapet kanskje spriker vel mye.

Skiva avsluttes med Carlssons «Where´s the Party At?» Svaret er at det er Alf Carlsson sjøl som inviterer til fest og for oss som blir invitert er det bare å takke og bukke.