Gard Nilssen er både oppfinnsom, initiativrik, ustoppelig og samtidig veldig bra. Det er en usedvanlig bra kombo, for å si det mildt. Her kommer det to fantastiske prov alt dette.

Jeg hadde gleden av å være tilstede da Gard Nilssen, som Artist in Residence på Moldejazz i 2019, sjøsatte sitt voldsomt ambisiøse Supersonic Orchestra. Det var en fantastisk opplevelse. Av diverse årsaker har jeg ikke hatt anledning til å høre den heftige maskina live seinere. Jeg, og mange med meg, har kunnet glede oss over live-utgivelsen av den historiske konserten som kom ut under tittelen “If You Listen Carefully the Music Is Yours” et år seinere.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

På grunn av mange av superlativene i starten – alle faktisk – så har Nilssen greid å holde dette gigantiske universet svevende siden og de dukker på de underligste steder rundt om i Europa og litt tidligere i år så stod/satt de også på hovedscena under rockefolkets store happening, Øya-festivalen. I fjor høst var de også på veien og her får vi være med på konserten som blei unnfanga under Mondriaan Jazz i Den Haag i Nederland den 8. oktober. Du verden for en opplevelse det må ha vært for treskofolket også.

Det tar sin tid dette her – både å skrive og å lese, men det er vel verdt det. Here skal nemlig alle i den førstelagsoppstillinga nevnes – fordi de fortjener det. Med noen små forandringer siden Molde-debuten er besetninga på høst-turneen i fjor som følger: Signe Emmeluth, Eirik Hegdal, Per «Texas» Johansson, Kjetil Møster, Maciej Obara, Mette Rasmussen og André Roligheten på saksofoner, Erik Johannessen og Guro Kvåle på tromboner, Thomas Johansson og Goran Kajfeš på trompeter, Petter Eldh, Ingebrigt Håker Flaten og Ole Morten Vågan på basser og Hans Hulbækmo, Håkon Mjåset Johansen og sjefen sjøl på trommer.

Dette er jo ei oppramsing av kremen av norske, svenske, danske og polske toppmusikere fra Nilssens generasjon og du verden som de de løfter materialet som Nilssen og Roligheten har skapt.

Uten et eneste akkordinstrument gis det sjølsagt ekstra frihet for dette multinasjonale landslaget og her både trøkkes det til på kollektive utflukter som vel de færreste har opplevd i levende live, men samtidig tas det hele ned på ettertenksomme nivå – det er en voldsom dynamikk i dette storbandet av uante dimensjoner. Dette er enkelt og greit storbandmusikk anno 2022/2023 som hører hjemme blant det aller, aller beste som skapes for store ensembler hvor som helst på Tellus.

Som «alle» veit så har Gard Nilssen (40) veldig mye mer på hjertet enn mastodonten Supersonic Orchestra. I 20 år har han vært en sentral tredel av Bushman´s Revenge og med rundt 300 jobber bak seg over hele verden, så er album nummer elleve, «All The Better For Seeing You», et slags veiskille.

Bandet har helt siden starten bestått av gitarist Even Helte Hermansen, som nok en gang har skrevet alt materialet, elbassist Rune Nergaard og Gard Nilssen som her også spiller perkusjon og vibrafon. Aldri så lite vemodig er det at dette er Nergaards siste runde med bandet – han gir seg altså etter 20 års framifrå innsats og på turneene denne høsten er han blitt erstatta av henholdsvis Øystein Frantzvåg og Ole Morten Vågan.

Bedre måte å si farvel på enn med denne skiva, er svært vanskelig å se/høre for seg. Bushman´s fortsetter i sitt egetskapte univers der rock møter jazz og jazz møter rock på et vis som de altså er helt aleine om.

Jovisst har de henta inspirasjon herfra og derfra, men det er jo det musikk dreier seg om, er det ikke? Derfra til å finne sin egen vei, som de tre har gjort i 20 år, det er der kunsten bokstavelig talt ligger og etter å ha hatt gleden av å følge bandet helt fra tidenes morgen, så er det en glede å kunne melde at Bushman´s Revenge låter tøffere enn noen gang.

Begge disse visittkorta er absolutt kollektive utflukter. Når det er sagt, så er det Gard Nilssen som er limet og motoren i begge banda og i mi bok hører Gard Nilssen anno 2023 hjemme i den ypperste verdensklasse som trommeslager – i tillegg til alt det andre.