I 1990 og året etter samla Eric Clapton mye av sin musikalske historie i ærverdige Royal Albert Hall i London. Her blir vi invitert med på festen i en boks mange vil strekke seg langt for å bli eier av. Det er svært forståelig.

Eric Patrick Clapton har rukket å bli 78 år. Han har rukket veldig mye mer også i sin usedvanlig rikholdige karriere. Jeg nøler ikke med å hevde at han er en av rock-blues historias aller viktigste musikanter. Det finnes det forsåvidt en rekke prov på, men denne boksen oppsummerer karriera hans uansett på et unikt vis.

Vi snakker nesten seks timer med musikk på seks 6 CD-er og i tillegg er alle konsertene med som Blu-ray også. Det betyr at hvis man er utstyrt med den korrekte typen anlegg kan, så kan man «gå på» Clapton-konsert både med lyd og bilde så ofte man bare vil. Både lyd- og bildekvaliteten er av det strålende slaget.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I tillegg er boksen utstyrt med ei bok av den sjeldent forseggjorte typen der Rolling Stone-redaktøren David Fricke går gjennom både konsertrekka, snakker med mange av de involverte og lar oss kommer nært innpå Slowhand. Mannen bak pop-art, i egne øyne i alle fall, Peter Blake har illustrert boksen og blir også omtalt av Fricke. Som en ekstra bonus er også alle boksene toppa med en nummerert litografi av Clapton – jeg har vært så heldig å bli utstyrt med nummer 11722!

Tittelen «The Definitive 24 Nighs» er faktiske ganske misvisende. Som Fricke påpeker så er musikken her henta fra 42 kvelder på «klubben» Royal Albert Hall som «bare» har plass til cirka 5200. Som å spille på Marquee Club på 60-tallet, sier Clapton!

Hva får vi så høre? De to første CD-ene er forbeholdt rockevesjonen av Clapton med 18 låter med alt fra «Pretending» til «I Shot the Sheriff», «Cocaine» og «Layla». Et strålende band med Nathan East, Steve Ferrone og Greg Phillinganes som base og med blant andre Phil Collins, som trommeslager, på gjestelista, gjør dette til en fest.

Så er det blues-Clapton som viser seg og ikke minst hans venner Robert Cray, Buddy Guy og Albert Collins frem på de neste to CD-ene. Repertoaret er kjente låter som «Key to the Highway», «Have You Ever Loved a Woman», «Sweet Home Chicago» og «You Better Watch Yourself» – i to versjoner. Når så storheter som Jimmie Vaughan og Muddy Waters-munnspilleren Jerry Portnoy også stikker innom, så blir dette akkurat så bra som man kan ønske seg.

Festen blir avslutta med to CD-er der Clapton er sammen med The National Philharmonic Orchestra under ledelse av Michael Kamen. East, Ferrone, Phillinganes og Chuck Leavell er også mer enn hjertelig tilstede her og om låter som «Lay Down Sally», «Wonderful Tonight», Kamens «Concerto for Electric Guitar» og «Hard Times» egner seg i slik tapning, sammen med Zawinul-klassikeren «A Remark You Made» – en av de aller fineste låtene jeg vet om – og «Sunshine of Your Love» – de to siste finnes ikke på vinyl, så er svaret et dundrende ja.

De aller mest ihuga Clapton-nerdene vil muligens finne andre versjoner og andre epoker som de synes mer om. Gjerne for meg. Jeg er uansett mer enn fornøyd med det som finnes i denne fantastiske boksen. Clapton-julaften kom tidlig i år – også!