Ninni Schulman er en 43 år gammel svensk journalist som med "Vår egen lille hemmelighet" forteller oss at søsterfolket har fått fram ei ny krimstemme det er vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Ninni Schulman forteller oss at virkeligheten er mer enn skremmende nok.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

"Vår egen lille hemmelighet" er Ninni Schulmans fjerde bok i den såkalte Hagfors-serien etter at hun debuterte med "Jenta med snø i håret" i 2011. Journalisten, med bakgrunn fra blant annet Se & Hör og Expressen, fikk raskt en solid leserskare på hjemmebane, men dette er likevel mitt første møte med henne.

Hun henter garantert mye fra sin egen profesjonelle og personlige bakgrunn og journalisten Magdalena Hansson, som bor og jobber i Schulmans barndomstrakter i Värmland, spiller ei sentral rolle i hverdagsdramaet vi blir dratt inn i. Schulman skaper ei historie som kunne skjedd hvor som helst og når som helst – vi kunne alle blitt involvert i noe slikt. Det betyr at det er lett å assosiere seg med både historia og personene Schulman har skapt.

Hun greier på et troverdig vis å legge ut snubletråder samtidig som hennes "drap" ikke er unødvendig blodige eller overdrevne i voldsbruken – de er som de er i den mørke hverdagen. Hun skriver korte og greie setninger som er delt opp i ditto korte kapitler som gjør det hele svært lesevennlig.

"Vår egen lille hemmelighet" er en lettlest og spennende kriminalroman som ikke flytter noen grenser innen sjangeren, men som forteller oss at Ninni Schulman er ei stemme det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Ninni Schulman

Vår egen lille hemmelighet

Cappelen Damm

Oppfølgeren til debutalbumet til trioen Building Instrument, der Moldejenta Mari Kvien Brunvoll spiller ei sentral rolle, har jeg venta på i to år – siden debuten kom. Forventningene har med andre ord vært store og det er en fryd å kunne melde at de blir innfridd.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Building Instrument – i med- og motlys.

Den Bergensbaserte trioen hadde skaffa seg en solid tilhengerskare lenge før den sjøltitulerte "Building Instrument" så dagens lys. Årsakene til det var sikkert mange, men bandets vilje og evne til å krysse grenser mellom improvisert musikk, elektronika, pop og dermed skape helt unike, ofte drømmeliknende lydlandskap var helt sikkert en viktig faktor.

Kurt Schwitters og Hjertøya

De som opplevde lykkelige og inderlige øyeblikk sammen med musikken til "Building Instrument" – for et bandnavn forresten! – vil garantert få påfyll med "Kem som kan å leve" også. Lytteren får det samme, men i enda større grad: lydlandskapet de tre har skapt her er enda større og mer innholdsrikt og var det mulig å drømme seg bort første gangen, så står drømmeinvitasjonene i kø nå.

Musikken har blitt til over en toårsperiode og blei skrevet som et bestillingsverk til Henie Onstad Kunstsenter utenfor Oslo. Bakteppet var at senteret skulle åpne et permanent Kurt Schwitters-rom og verket blei framført som en del av Ultima-festivalen – nok et bevis på hvor grenseløst uttrykket til Building Instrument er.

Den tyske multikunstneren Schwitters rømte hjemlandet sitt da Hitler tok over styringa og bodde i en periode i eksil på Hjertøya i Moldefjorden og hans innflytelse er tildels direkte gjenkjennbar her. Kvien Brunvolls vokal uten tekst eller med et oppdikta språk – noen ganger er tekstene dog klare og tydelige for dem som vil lytte og da på umiskjennelig Moldedialekt! – er noe Schwitters "fant opp" med sine lyd-dikt. Hans evne til å skape et unikt uttrykk på tvers av en rekke kunstuttrykk er også noe Building Instrument har tatt med seg.

En egen verden

Building Instrument, som i tillegg til Kvien Brunvoll på vokal, live sampling og effekter, perkusjon, kazoo og zither, består av Øyvind Hegg-Lunde på trommer og perkusjon og Åsmund Weltzien på synther og elektronikk, forsetter med å utvide sitt egenskapte univers. Jeg vet ikke om noe band eller noen artist – på denne kloden i alle fall – som låter noe i nærheten av Building Instrument. Alle de tre skal ha æren for det, men for mitt sanseapparat er det Mari Kvien Brunvoll som er den viktigste premissleverandøren.

Det er mulig å høre at hun har ei søster som heter Ane, akkurat som det er mulig med Ane å høre at hun har ei søster som heter Mari og jeg gir ikke slipp på min ikke fullt så hemmelige drøm: en dag vil jeg oppleve de to sammen på ei scene. Høre dåkker søstrene sisters!

Building Instrument

Kem som kan å leve

HUBRO/Musikkoperatørene

Etter et 30 år langt "ekteskap" med Columbia Records, overraska Miles Davis den musikkinteresserte verden nok en gang da han signerte for Warner Bros. i 1986 – fem år før før han gikk ut av tida. I denne boksen får vi alt han rakk før det var slutt og det vil si åtte tildels fantastiske album.

Miles Davis på coveret av sin Warner Bros.-debut "Tutu". Blir ikke mye hippere enn dette!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå har det seg slik at de fleste av oss har våre musikalske helter – noen som har betydd og fortsatt betyr noe helt spesielt. For min del har Miles Davis (1926-91) alltid spilt ei helt spesiell rolle og de to gangene jeg fikk anledning til å oppleve han i levende live, på den legendariske midnattsmessa i Molde i 1984 og samme sted året etter, sitter som spikra. Vi snakker om ikonet som forandra musikkhistoria fem ganger og som hadde en helt spesiell standing fra slutten av 40-tallet fram til han la ned hornet for godt i september 1991, en standing han for så vidt har den dag i dag.

I denne utmerkede boksen finner vi "Tutu", "Music from Siesta" – filmmusikk, "Amandla", "Dingo" – mer filmmusikk der Miles – han er en av de få vi har lov å være på fornavn med – også spilte ei rolle, "Doo-Bop", "Miles and Quincy Live at Montreux", "Live Around The World" og "Live at Nice Festival" der "Doo-Bop" var den siste han var involvert i mens han levde, men ikke rakk å fullføre. De etterfølgende er liveinnspillinger som har kommet ut etter hans død.

Her finnes det ikke nye, tidligere uutgitte opptak – bare det vi har fått tidligere for første gang samla på dette viset. Det holder mer enn lenge det for her er det så mye gull at det bare er å å lene seg tilbake å nyte – i timesvis!!!!!

Vi snakker her om den siste elektriske perioden til Miles som var alt fra urfunky til så nedpå og sart som vel tenkelig med blant annet "Time After Time", men vi får også være med på hans historiske siste møte med Quincy Jones i Montreux noen måneder før det var over og der han spilte akustisk musikk fra tidlig i sin karriere – noe veldig få trodde de ville få oppleve igjen.

Jazzhistorikeren og Miles-eksperten Ashley Kahn har skrevet en forbilledlig coverheftetekst med en ypperlig omtale av hver plate og alle cdene kommer med originalcover.

Alle Miles´ epoker er store for meg – den siste en av de aller viktigste fordi jeg fikk være med på litt av den. De som er ute etter å komme inn i avslutninga på en av de største moderne musikk-karrierene har her fått ei gavepakke av de helt sjeldne.

Som det står på murveggene rundt omkring i New York: Miles Lives!!!!

Miles Davis

The Last Word – The Warner Bros. Years

Warner Bros./Warner Music