Finsk jazz hører vi dessverre alt for lite av i Norge. Nesten hver gang det skjer så oppdager vi i alle fall at kvaliteten er skyhøy. Den unge pianisten Aki Rissanen og hans trio er på ingen måte noe unntak.
Aki Rissanen, til venstre, og hans venner leverer triojazz av svært høy kvalitet.
Aki Rissanen er en 36 år ung finsk pianist som har gitt ut sju album tidligere, men som med "Amorandom" viser seg fram under eget navn for første gang på den internasjonale scena. Det var så avgjort på høy tid. Til tross for at han har spilt med den ledende finske trompeteren Verneri Pohjola i cirka 15 år og har jobba mye med storheter som Dave Liebman, så er dette likevel mitt første møte med Rissanen og det har vært en sann fryd.
Sammen med bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Teppo Mäkynen, ytterligere to unge, ukjente herrer for meg, som av meget forståelige årsaker er av de mest ettertrakta på de finske jazzscenene, har Rissanen skapt en helt egen liten verden basert på sine egne komposisjoner. Musikken var i utgangspunktet skrevet for en animasjonsfilm for noen år siden, men har utvikla seg til å stå veldig på egne bein. De som vil påstå at musikken har ingredienser fra vestlig, klassisk impresjonisme og en lyrisk nordisk tone i seg, har etter min mening virkelig skjønt det og de som samtidig hevder at musikken både er personlig, vakker og varm får også mi stemme.
Aki Rissanen har endelig kommet fram til meg – og han og musikken hans har så avgjort nykommer for å bli.
Etter to fantastisk hyggelige dager på Maijazz i Stavanger, står Jazzfest og Trondheim for tur og bedre måte å starte på enn å få tilbringe nesten to timer sammen med Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country, finnes knapt.
In The Country, Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud – det kommer ikke så mye bedre fra bygdene nå til dags.
Etter å ha brukt kvalitetstid sammen med disse storhetene i norsk musikk i mange år, så kommer det ikke som noen bombe at denne konstellasjonen leverer gull. Tvert i mot – alt annet ville vært overraskende. Dessuten har jeg som mange andre hatt gleden av "kvintettens" skive "Trail Of Souls" og var relativt godt forberedt på hva som ville møte det overfylte Dokkhuset – kjernen i trøndernes store Jazzfest.
-Jeg spiller det samme hele tiden jeg, sa Knut Reiersrud i en prat/intervju jeg hadde med han, Morten Qvenild og Solveig Slettahjell etter konserten. Akkurat det samme, men helt forskjellig vil jeg legge til. Det er liksom slik når Reiersrud er til stede så er det han som gjør musikken til sin – eller er det omvendt? Uansett er det en opplevelse hver eneste gang å få være med på reisa Reiersrud inviterer til og som Solveig Slettahjell spontant utbrøt underveis: Æ bli så gæli gla når du spælle Knut! Slik er det for mange av oss skal du vite Solveig – også denne herlige ettermiddagen.
Dette unike samarbeidet, som kanskje i utgangspunktet høres litt merkelig ut, var initiert av den tyske plateselskapsdirektøren Siggi Loch. Denne ideen må være en av hans bedre og bandets unike fusjon av jazz, blues, rock, gospel, salmer, etnisk musikk og gudene vet hva er så flott, så personlig og så inderlig at det bare er å la seg flyte med.
In The Country, med bassist Roger Arntzen, trommeslager Pål Hausken og tangentoperatør, laboratoriebestyrer og motstandsyter Morten Qvenild, er det perfekte fundamentet for disse ekskursjonene. Knut Reiersrud er – ja han er enkelt og greit Knut Reiersrud med sine gitarer, sitt munnspill og sin personlighet både musikalsk og på alle vis. Makaløst! Og så Solveig Slettahjell da – på hjemmebane og på uforfalska trøndersk. Det er altså en tyngde, kraft og ekthet i det hun formidler som gjør henne til en formidler i det ypperste sjiktet – hun både tar og fyller rommet med sin musikalske tilstedeværelse.
Det er tydelig at de fem stortrives sammen – de digger hverandre rett og slett. Det gjorde publikum på Jazzfest også – noe så vederstyggelig det!
Knut Reiersrud er enkelt og greit…..Knut Reiersrud. Egen klasse – egen kategori!
Foto: Arne Hauge
Solveig Slettahjell – snakk om å ta rommet!
Foto: Arne Hauge
Eilertsen på hjemmebane
Bassisten, komponisten og bandlederen Mats Eilertsen er bosatt på Eidsvoll, men er født og oppvokst på Angeltrøa i Trondheim – mer hjemmebane enn Jazzfest kan det nesten ikke bli og derfor var han nok mer enn begeistra da han fikk forespørselen om han ville skrive bestillingsverk til akkurat denne festivalen.
Med sin trio gjennom mange år med den nederlandske pianisten Harmen Fraanje og trommeslager Thomas Strønen som fundament, og den unike vokaltrioen Trio Mediæval – med røtter i middelaldermusikk, norsk folkemusikk og samtidsmusikk – og som nå består av Linn Andrea Fuglseth, Anna Maria Friman Henriksen og Berit Opheim, ga Eilertsen oss en opplevelse som vil bli sittende i lenge.
"Memorabilia", utmerka formidla som alltid når lydmaestro Asle Karstad har ansvaret, er et verk som beveger seg sakte og som gir både de på scena og de i salen rom til å reflektere. Tekstene, både på latin og norsk, egna seg perfekt til musikken Eilertsen hadde skrevet og som trioen skapte. Av og til kunne jeg føle på litt lite framdrift, men den klangverdenen de to trioene bød på var hele tida så hinsides vakker at det blir pirk i den store sammenhengen.
Mats Eilertsen med sin store, tunge, vakre og mørke tone i bassen har tatt et nytt stort steg som komponist og "Memorabilia" kommer til å leve lenge og mange bør få muligheten til å oppleve herligheten og inderligheten.
Mats Eilertsen – Angeltrøas største sønn? Fantastisk bassist og komponist i alle fall!
Foto: Arne Hauge
Mats Eilertsen Trio og Trio Mediæval – hvilket herlig møte.
Foto: Arne Hauge
Trio Mediæval – hvilke stemmer, hvilket uttrykk.
Foto: Arne Hauge
Fantastisk bursdagsfest
Det fyrrige og herlige åttemannsbandet Mambo Compañeros feira like godt sitt 20 års-jubileum med både cd-slipp og samarbeid med selveste TrondheimSolistene. Festen toppa seg med et bursdagsselskap på Jazzfest der stemninga var både høy og god fra første til siste stund – noe annet skulle tatt seg ut.
Bandet, under ledelse av tangentoperatør Morten Huuse og saksofonist og fløytist Kåre Kolve, har vært en gledesspreder fra dag én og du verden som de var det denne kvelden også.
Fronta blant annet av cubanerne Alexander Fernandez og Luison Medína på vokal og congas tok Mambo Compañeros oss gjennom store deler av det de har holdt på gjennom disse 20 åra av salsa, cha cha, merengue og hva de nå heter alle de cubanske rytmene. Hoveddelen av programmet var likevel stoffet fra den helt ferske skiva der de har fått den store drømmen oppfylt, nemlig å få spille med strykere. Og det er ikke hvilke som helst strykere vi snakker om heller: TrondheimSolistene er vel kanskje blant verdensdelens ypperste i sin sjanger og samarbeidet mellom de to gruppene – delt av en nødvendig, men gjennomsiktig plastvegg – var av typen stort og som jeg er sikker på at begge vil huske – også alle de som fylte salen forresten.
Som det blei sagt på Sørlandet før i verden: her er det forbud mot samleie siden det kan føre til dans. De ivrigste i salen denne kvelden, og tar jeg ikke feil så var de cubanere, greide ikke holde seg unna – dans altså – og musikken egner seg så absolutt for de som synes om slike utskeielser. Moro var det lell og det er bare å ønske Mambo Compañeros lykke til med de neste 20. Blir det fyrrigere og heftigere nå så…..
En framifrå måte å avslutte min første dag på Jazzfest 2016 på.
Mambo Compañeros og TrondheimSolistene – et himmelsk møte på jorda.
Foto: Arne Hauge
Om den fyrrige og heftige musikken førte til noe mer enn dans vites ikke….
Foto: Arne Hauge
Vi ønsker herrene lykke til med de neste 20 – med eller uten rulaTor.
Ny og ny fru Blom – trioen har vært i aksjon i mange år den, men av en eller flere merksnodige årsaker så har den ikke nådd ut til et større publikum – før forhåpentligvis nå. Bergenseren Austad har vært en sentral skikkelse i byens jazzliv helt siden midten av 90-tallet og, bortsett fra et bortimot obligatorisk opphold på den berømte jazzlinja i Trondheim, så har han vært bosatt der det finnes sju fjell og et passe dårlig fotballag. Nå underviser han ved Grieg-akademiet i Bergen og ikke minst har han endelig fått anledning til å dokumentere hva og hvem han er som pianist og bandleder.
Det tyske selskapet Ozella Music har gitt ut trioens debutalbum og det betyr at muligheten for distribusjon og oppmerksomhet langt utenfor våre grenser er til stede – og det fortjener både Austad og trioen.
Seks av de åtte låtene har Austad skrevet og det er jazz med et tydelig amerikansk preg med spor av både Bill Evans og Keith Jarrett i seg vi blir servert. I tillegg får vi inderlige tolkninger av standardlåta "All Of You" og David Bowies ikoniske "Life on Mars" – innspilt lenge før han gikk bort, så det finnes absolutt ikke noe spekulativt i det.
Når han så har med seg Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass så er det meste på plass for at det skal bli klassisk triojazz av beste merke ut av det. Dette er herrer som tydeligvis kjenner hverandre ut og inn og som stortrives i hverandres selskap og som aldri går i veien for hverandre, men tvert i mot åpner de dørene som kan åpnes for at de andre og kollektivet skal skinne.
Eivind Austad har henta inspirasjon fra gospel og rhythm and blues også og makter å skape sitt eget uttrykk på den måten. "Moving" er en varm og inderlig opplevelse. Her blir for så vidt ingen merkesteiner flytta, men det blir skapt ekte og varm musikk. Det er mer enn nok det.
Marius Neset er Brann-supporter på sin hals. Nå har det seg slik at hans kjære klubb ikke kom seg særlig langt i årets norgesmesterskap, men basert på det Neset leverte denne onsdagskvelden på Maijazz kan han derimot gå hele veien. Jeg kan faktisk ikke skjønne hvem eller hva som kan stoppe Marius Neset nå.
Marius Neset – 31-åringen fra Os utenfor Bergen er en saksofonist i verdensklasse. Sånn er det med den saken.
Vi fikk møte Neset med sin ypperlige kvintett forsterka med cellisten Svante Henrysson på bandets første konsert på denne turneen. Vi snakker om et band som sitter som spikra og som åpenbart har spilt svært mye sammen. Noe annet ville for så vidt vært helt utenkelig: Nesets musikk er nemlig så intrikat og utfordrende, samtidig som den er tiltalende og umiddelbar, at det ville vært nesten komplett umulig for bortimot hvem som helst å gå rett inn i den.
Neset satte stemninga ved å bygge det hele opp fra duo til sakte, men sikkert fullt band – og hvilket band! Anton Eger på trommer er noe av det mest lyttende og musikalske/melodiske jeg kan tenke meg på instrumentet. Han er født i Norge og sjøl om han ikke bor her så bør vi absolutt regne han som norsk! Svenske Frans Petter Eldh er en kraftbassist som markerer seg først og fremst som en empatisk og lojal bandmusikant, men hans soloparti mot slutten fortalte oss hvilke enorme solistiske kvaliteter han besitter også.
De to engelskmennene i bandet, vibrafonisten og marimbaspilleren Jim Hart og pianisten Ivo Neame, hører også hjemme i hvilket som helst toppsjikt og passer Nesets musikk og uttrykk så framifrå som vel tenkelig. Når så gjesten Henrysson, som vi blant annet kjenner fra duosamarbeid med Ketil Bjørnstad, tilfører det hele ei helt ny og vakker stemme, så blei denne kvelden på Stavangeren nok en bekreftelse på at Marius Neset og hans musikk hører hjemme helt i verdenstoppen faktisk.
Som saksofonist har Neset allerede det aller meste. Teknisk sett er han bortimot fullkommen – det virker som om det ikke er noe han ikke kan uttrykke gjennom horna sine. Når han så fyller det med inderlighet og sterke emosjoner gjennom sine kompliserte strukturer, vakre melodier og rytmiske spennende løsninger, så blei dette nok et bevis på at Marius Neset er klar for hvilken som helst scene hvor som helst på kloden. Vi snakker nemlig om en musikant med muligheter til å nå så langt som vel tenkelig her. Mesterlig!
PS Når han så inviterte opp sin søster, fløytisten Ingrid Neset, som er bosatt i Stavanger og spiller i symfoniorkesteret, så fortalte også hun oss gjennom de utrolige unislinjene de spilte at det langt i fra bare er Marius som er utstyrt med unike kvaliteter der i familien. En herlig overraskelse.
Neset i tett meningsutveksling med Anton Eger og Jim Hart.
Foto: Johnny Prøis – Maijazz 2016
Anton Eger – for en trommespiller. Og han er norsk – nesten!
Foto: Johnny Prøis – Maijazz 2016
Svante Henrysson – nok en gang en berikelse.
Foto: Johnny Prøis – Maijazz 2016
Ingrid Neset – en herlig overraskelse og for en fløytist!
Foto: Johnny Prøis – Maijazz 2016
Herlige Anneli Drecker
Jeg skrev at Anneli Drecker har en av de flotteste stemmene og at hun laget strålende musikk etter at hun ga oss skiva "Rocks & Straws" i fjor. Det ser jeg ingen grunn til å gå bort fra etter å ha opplevd henne på et begeistra Folken denne onsdagskvelden. Her serverte hun oss musikk fra store deler av sin karriere – både nytt og gammelt. Sammen med et ypperlig band der spesielt Rune Arnesen på trommer – hvilken groovemester – og Eivind Aarset på gitar, hvilken fargelegger, sørga for at lydlandskapet rundt den flotta stemma var akkurat der det skulle være. Når så selveste Sven Persson var ansvarlig for det store og åpne lydbildet – høyt var det også må vite – så låt dette så mektig som man kunne ønske seg.
Om det er etnisk musikk med maorikor fra New Zealand, "disco", en cover av David Sylvians "Black Water", Arvid Hanssen-lyrikk på engelsk, en feskarblues på duo med Aarset eller hva det skulle være, så tar Drecker den ganske langt ut og leker med stoffet slik en autoritet som hun kan gjøre det. Om det er jazz hun gir oss? På ingen måte. Om det er god musikk? På alle slags vis!
Anneli Drecker – ei fantastisk stemme med et unikt budskap.
Foto: Joakim Hagen Abrahami – Maijazz 2016
Jane Kelly, Eivind Aarset og Rune Arnesen skjemte seg på ingen måte ut sammen med Anneli Drecker.
Foto: Joakim Hagen Abrahami – Maijazz 2016
Anneli Drecker og hennes ikke helt gufne band.
Foto: Joakim Hagen – Maijazz 2016
Den nye stemma?
Onsdagskvelden i Stavanger blei åpna med Norgesdebuten til José James, av mange utropt til den nye, store mannlige jazzvokalisten. Det er hevet over tvil at James har mye å fare med, men enn så lenge så spriker det litt for mye i for mange retninger for meg.
38-åringen fra Prince sin hjemby Minneapolis entra scena på en så cool og tilbakelent måte som vel tenkelig og med et repertoar med alt fra hip hop, via beat boxing til jazz og pop, så mer enn antyda han hvorfor de store orda har blitt henta fram.
Bill Withers´ klassiker "Ain´t No Sunshine" satte stemninga og James, som ikke vil kalle seg jazzsanger, hadde publikum i sin hule hånd derfra og ut. Med en trio med relativt ukjente musikanter, tangenter, elbass/vokal og trommer, blei vi tatt med til de fleste stoppestedene til moderne svart musikk og det nye stoffet vi blei servert mer enn antyda at James er på vei mot et rhythm and blues/soul-uttrykk i tida som kommer.
De som hadde kommet for å høre musikk fra hans ferske Billie Holiday-hyllest, blei nok skuffa sjøl om han ga oss en moderne versjon av "Nature Boy" mot slutten. Uansett fortalte José James oss at vi har mye i vente, men hvor vi kommer til å finne han i åra som kommer er likevel ikke godt å vite.
PS De fleste band og musikanter har vanligvis med seg egne lydfolk på veien. Det hadde verken Neset eller James, men måten Dag Olaf Aastebøl løste lydjobben på i begge tilfeller, på svært kort varsel og lite prøvetid, fortjener store bunker med skryt. Strålende levert!
Med det er mitt alt for korte opphold i hyggelige Stavanger med ditto Maijazz over for denne gang. Jeg er allerede på plass i Trondheim for å være med på like koselige Jazzfest her ved Nidelvens bredd og jeg lover daglige rapporter helt til søndag.
José James – er han den nye mannlige jazzstemma? Mmmmm, tja – ikke helt sikker.
I 2008 så Union Rhythm Kings dagens lys. For mange var det sikkert en overraskende bandkonstellasjon: seks musikanter, fra to generasjoner og fra to land gikk sammen for å føre den opprinnelige jazztradisjonen fra 1910-tallet og et par tiår framover videre. Harald og Sonja var representert med Lars Frank på klarinett, alt- og tenorsaksofon, Kristoffer Kompen på trombone og Morten Gunnar Larsen på piano mens Carl XVI Gustaf og Silvia sendte ut Bent Persson på kornett og trompet, Frans Sjöström på intet mindre enn bass-saksofon og Jacob Ullberger på banjo og gitar.
Etter mye hygge og mange spillejobber er sekstetten endelig tilbake med oppfølgeren til "A Hot Reunion". Åtte år tok det, men det har vært verdt ventetida. Besetninga er den samme, intensjonene er de samme og viljen og evnen er til stede i fullt monn.
Her blir det overhodet ikke kompromissa med noe som helst – her er det den opprinnelige jazzen i sin opprinnelige form som skal formidles og bedre kollektiv til å gjøre det enn dette finnes vel knapt.
Alle har dette uttrykket noe så veldig innabords, men jeg tillater meg likevel å bli ekstra imponert over Kristoffer Kompen som nok en gang viser oss at han har solid kunnskap om de fleste av jazzens stilretninger – tradisjonell jazz eller mye mer moderne uttrykk, Kompen har full oversikt.
Det er stadig mer sjelden at denne musikken når ut og frem. Derfor er det ekstra hyggelig og viktig at band som Union Rhythm Kings og sjefen for Herman Records, Trygve Hernæs, tar grep og sørger for at tradisjonen og musikken blir tatt vare på og får gode levevilkår.
Med Eivind Aarset Band, Svein Olav Herstad Trio og Manu Katché Group på plakaten blei åpningsdagen av Maijazz 2016 i Stavanger alt annet enn en forsiktig start.
Eivind Aarset – det blir faktisk ikke mye tøffere!
Vi begynner like godt i feil ende – der dagen gikk over i natt. Stort bedre og tøffere måte å avslutte Maijazz sin første dag på enn sammen med Eivind Aarset Band finnes nemlig neppe. Det er 19 år siden Aarset fikk anledning til å vise fram sin musikk på en stor festival for første gang og at det skjedde i Stavanger, har betydd mye for Aarset. Om han la noe spesielt i akkurat det faktumet vet jeg ikke, men uansett serverte han oss en konsert med unik musikk kun Eivind Aarset kunne ha skapt. Vi fikk nemlig nok et bevis på at vi har med ei stemme å gjøre både som komponist, gitarist og lydskaper som ikke kan sammenliknes med noen andres – hvor du enn leiter.
Sammen med Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Audun Erlien på elbass og Wetle Holte på trommer, perkusjon og elektronikk, ga Aarset oss 90 minutter med lyd, lys, stemninger, klanger, trøkk, landskap – makeløst formidla av lydmaestro David Solheim – som befinner seg et sted midt i mellom alt mulig: jazz, rock, elektronika, you name it – det blir enkelt og greit Eivind Aarset-musikk. Mesteparten var henta fra hans seineste album, "I.E.", men vi fikk også servert gamle "hits".
Aarset er en dynamisk mester og gir oss hele spekteret fra de herligste, seige ballader til et trøkk som ethvert heavyband kan misunne han. Dessuten er det herlig å gjennomskue at hans fascinasjon for legenden Peter Green heller ikke har sluppet taket.
Bedre og mer korrekt band enn det Aarset omgir seg med nå er vanskelig å tenke seg. Erlien er kjelleren som holder det hele sammen mens perkegutta Dahlen og Holte utfordrer og utfyller hverandre på et ekte og empatisk vis. Og så Eivind Aarset da – tøffere blir det faktisk ikke.
Eivind Aarset Band – saker!
Svein Olav Herstad med Magne Thormodsæter og Håkon Mjåset Johansen – trio av meget høy byrd.
Foto: Tor Hammerø
Inderlig triojazz
Underveis til Aarset-konserten rakk vi også en solid halvtime med Svein Olav Herstad Trio på veien. Et fullsatt og begeistra Spor 5 fikk møtte sjefen på piano sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass. Dette er en trio som har fått altfor lite oppmerksomhet – noe de fortalte med all mulig tydelighet på denne konserten.
Her snakker vi empati og samspill på et svært høyt nivå – det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og ikke er noen sammenraska trio. Repertoaret varierer fra mye originalstoff, til standardlåter og til slutt en inderlig hyllest til Prince med "Nothing Compares 2 U" – Mr. Nelson satt sikkert på skya si og smilte ned. Intet mindre enn en solid og fin bekreftelse på at Svein Olav Herstad Trio hører hjemme helt der oppe.
Manu Katché – trommeslager i verdensklasse.
Foto: Øyvind Hagen
Med norsk hjelp
Festivalen blei dratt i gang av en av verdens aller mest ettertrakta trommeslagere, Manu Katché. Sting, Peter Gabriel, Dire Straits og Jan Garbarek har alle stått i kø for å sikre seg franskmannens tjenester – nå er det han som mer enn gjerne vil ha norske tjenester.
Med italienske Luca Aquino på flügelhorn, våre egne Tore Brunborg på tenor- og sopransaksofon og Ellen Andrea Wang på bass og engelske Jim Watson på ymse tangenter, fronter på alle vis Katché bandet som nok en gang ga oss en hip, men ganske så forutsigbar opplevelse. I mine ører er Katché en mye bedre trommeslager enn komponist – mye av stoffet blir ganske endimensjonalt og ikke spesielt utfordrende.
Det hjelper sjølsagt voldsomt at bandet er besatt av meget dyktige solister: Aquino og Watson er sjeldne stemmer her hjemme og begge er meget uttrykksfulle lyrikere og spesielt Aquino med sin lett arabiske innflytelse i uttrykket sitt tiltaler meg. Og så Brunborg og Wang da: Voss´ store saksofonsønn har en sound som er så sterk og personlig at den alltid vekker sterke følelser. Av og til er den så skjør og gjennomsiktig at du nesten blir redd den skal bryte sammen, mens den andre ganger tar fyr og viser en kraft som er sjelden. Nydelig! I Ellen Andrea Wang har Harald og Sonja fått fram en ny bassautoritet som allerede markerer seg i det ypperste sjiktet og som det skal bli usedvanlig spennende å følge de neste tiåra – her finnes det ingen grenser, absolutt ingen.
Når det gjelder Manu Katché så er han en framifrå trommeslager som viste det både underveis og i den laaaange trommesoloen til slutt. Kanskje kan han spørre Brunborg og Wang om å skrive noen låter til han og bandet hans i tida som kommer?
De som tror jeg hadde en fin åpningsdag på Maijazz 2016 har faktisk helt rett.
Manu Katché Group – med solid norsk ekspertise.
Foto: Øyvind Hagen
Ellen Andrea Wang – bassist som spiller med alle fra Sting til Østre Toten Storband og Manu Katché. Og det gjør hun strålende.
Med Eivind Aarset Band, Svein Olav Herstad Trio og Manu Katché Group på plakaten blei åpningsdagen av Maijazz 2016 i Stavanger alt annet enn en forsiktig start.
Eivind Aarset – det blir faktisk ikke mye tøffere!
Vi begynner like godt i feil ende – der dagen gikk over i natt. Stort bedre og tøffere måte å avslutte Maijazz sin første dag på enn sammen med Eivind Aarset Band finnes nemlig neppe. Det er 19 år siden Aarset fikk anledning til å vise fram sin musikk på en stor festival for første gang og at det skjedde i Stavanger, har betydd mye for Aarset. Om han la noe spesielt i akkurat det faktumet vet jeg ikke, men uansett serverte han oss en konsert med unik musikk kun Eivind Aarset kunne ha skapt. Vi fikk nemlig nok et bevis på at vi har med ei stemme å gjøre både som komponist, gitarist og lydskaper som ikke kan sammenliknes med noen andres – hvor du enn leiter.
Sammen med Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Audun Erlien på elbass og Wetle Holte på trommer, perkusjon og elektronikk, ga Aarset oss 90 minutter med lyd, lys, stemninger, klanger, trøkk, landskap – makeløst formidla av lydmaestro David Solheim – som befinner seg et sted midt i mellom alt mulig: jazz, rock, elektronika, you name it – det blir enkelt og greit Eivind Aarset-musikk. Mesteparten var henta fra hans seineste album, "I.E.", men vi fikk også servert gamle "hits".
Aarset er en dynamisk mester og gir oss hele spekteret fra de herligste, seige ballader til et trøkk som ethvert heavyband kan misunne han. Dessuten er det herlig å gjennomskue at hans fascinasjon for legenden Peter Green heller ikke har sluppet taket.
Bedre og mer korrekt band enn det Aarset omgir seg med nå er vanskelig å tenke seg. Erlien er kjelleren som holder det hele sammen mens perkegutta Dahlen og Holte utfordrer og utfyller hverandre på et ekte og empatisk vis. Og så Eivind Aarset da – tøffere blir det faktisk ikke.
Eivind Aarset Band – saker!
Svein Olav Herstad med Magne Thormodsæter og Håkon Mjåset Johansen – trio av meget høy byrd.
Foto: Tor Hammerø
Inderlig triojazz
Underveis til Aarset-konserten rakk vi også en solid halvtime med Svein Olav Herstad Trio på veien. Et fullsatt og begeistra Spor 5 fikk møtte sjefen på piano sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass. Dette er en trio som har fått altfor lite oppmerksomhet – noe de fortalte med all mulig tydelighet på denne konserten.
Her snakker vi empati og samspill på et svært høyt nivå – det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og ikke er noen sammenraska trio. Repertoaret varierer fra mye originalstoff, til standardlåter og til slutt en inderlig hyllest til Prince med "Nothing Compares 2 U" – Mr. Nelson satt sikkert på skya si og smilte ned. Intet mindre enn en solid og fin bekreftelse på at Svein Olav Herstad Trio hører hjemme helt der oppe.
Manu Katché – trommeslager i verdensklasse.
Foto: Øyvind Hagen
Med norsk hjelp
Festivalen blei dratt i gang av en av verdens aller mest ettertrakta trommeslagere, Manu Katché. Sting, Peter Gabriel, Dire Straits og Jan Garbarek har alle stått i kø for å sikre seg franskmannens tjenester – nå er det han som mer enn gjerne vil ha norske tjenester.
Med italienske Luca Aquino på flügelhorn, våre egne Tore Brunborg på tenor- og sopransaksofon og Ellen Andrea Wang på bass og engelske Jim Watson på ymse tangenter, fronter på alle vis Katché bandet som nok en gang ga oss en hip, men ganske så forutsigbar opplevelse. I mine ører er Katché en mye bedre trommeslager enn komponist – mye av stoffet blir ganske endimensjonalt og ikke spesielt utfordrende.
Det hjelper sjølsagt voldsomt at bandet er besatt av meget dyktige solister: Aquino og Watson er sjeldne stemmer her hjemme og begge er meget uttrykksfulle lyrikere og spesielt Aquino med sin lett arabiske innflytelse i uttrykket sitt tiltaler meg. Og så Brunborg og Wang da: Voss´ store saksofonsønn har en sound som er så sterk og personlig at den alltid vekker sterke følelser. Av og til er den så skjør og gjennomsiktig at du nesten blir redd den skal bryte sammen, mens den andre ganger tar fyr og viser en kraft som er sjelden. Nydelig! I Ellen Andrea Wang har Harald og Sonja fått fram en ny bassautoritet som allerede markerer seg i det ypperste sjiktet og som det skal bli usedvanlig spennende å følge de neste tiåra – her finnes det ingen grenser, absolutt ingen.
Når det gjelder Manu Katché så er han en framifrå trommeslager som viste det både underveis og i den laaaange trommesoloen til slutt. Kanskje kan han spørre Brunborg og Wang om å skrive noen låter til han og bandet hans i tida som kommer?
De som tror jeg hadde en fin åpningsdag på Maijazz 2016 har faktisk helt rett.
Manu Katché Group – med solid norsk ekspertise.
Foto: Øyvind Hagen
Ellen Andrea Wang – bassist som spiller med alle fra Sting til Østre Toten Storband og Manu Katché. Og det gjør hun strålende.
Med Eivind Aarset Band, Svein Olav Herstad Trio og Manu Katché Group på plakaten blei åpningsdagen av Maijazz 2016 i Stavanger alt annet enn en forsiktig start.
Eivind Aarset – det blir faktisk ikke mye tøffere!
Vi begynner like godt i feil ende – der dagen gikk over i natt. Stort bedre og tøffere måte å avslutte Maijazz sin første dag på enn sammen med Eivind Aarset Band finnes nemlig neppe. Det er 19 år siden Aarset fikk anledning til å vise fram sin musikk på en stor festival for første gang og at det skjedde i Stavanger, har betydd mye for Aarset. Om han la noe spesielt i akkurat det faktumet vet jeg ikke, men uansett serverte han oss en konsert med unik musikk kun Eivind Aarset kunne ha skapt. Vi fikk nemlig nok et bevis på at vi har med ei stemme å gjøre både som komponist, gitarist og lydskaper som ikke kan sammenliknes med noen andres – hvor du enn leiter.
Sammen med Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Audun Erlien på elbass og Wetle Holte på trommer, perkusjon og elektronikk, ga Aarset oss 90 minutter med lyd, lys, stemninger, klanger, trøkk, landskap – makeløst formidla av lydmaestro David Solheim – som befinner seg et sted midt i mellom alt mulig: jazz, rock, elektronika, you name it – det blir enkelt og greit Eivind Aarset-musikk. Mesteparten var henta fra hans seineste album, "I.E.", men vi fikk også servert gamle "hits".
Aarset er en dynamisk mester og gir oss hele spekteret fra de herligste, seige ballader til et trøkk som ethvert heavyband kan misunne han. Dessuten er det herlig å gjennomskue at hans fascinasjon for legenden Peter Green heller ikke har sluppet taket.
Bedre og mer korrekt band enn det Aarset omgir seg med nå er vanskelig å tenke seg. Erlien er kjelleren som holder det hele sammen mens perkegutta Dahlen og Holte utfordrer og utfyller hverandre på et ekte og empatisk vis. Og så Eivind Aarset da – tøffere blir det faktisk ikke.
Eivind Aarset Band – saker!
Svein Olav Herstad med Magne Thormodsæter og Håkon Mjåset Johansen – trio av meget høy byrd.
Foto: Tor Hammerø
Inderlig triojazz
Underveis til Aarset-konserten rakk vi også en solid halvtime med Svein Olav Herstad Trio på veien. Et fullsatt og begeistra Spor 5 fikk møtte sjefen på piano sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass. Dette er en trio som har fått altfor lite oppmerksomhet – noe de fortalte med all mulig tydelighet på denne konserten.
Her snakker vi empati og samspill på et svært høyt nivå – det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og ikke er noen sammenraska trio. Repertoaret varierer fra mye originalstoff, til standardlåter og til slutt en inderlig hyllest til Prince med "Nothing Compares 2 U" – Mr. Nelson satt sikkert på skya si og smilte ned. Intet mindre enn en solid og fin bekreftelse på at Svein Olav Herstad Trio hører hjemme helt der oppe.
Manu Katché – trommeslager i verdensklasse.
Foto: Øyvind Hagen
Med norsk hjelp
Festivalen blei dratt i gang av en av verdens aller mest ettertrakta trommeslagere, Manu Katché. Sting, Peter Gabriel, Dire Straits og Jan Garbarek har alle stått i kø for å sikre seg franskmannens tjenester – nå er det han som mer enn gjerne vil ha norske tjenester.
Med italienske Luca Aquino på flügelhorn, våre egne Tore Brunborg på tenor- og sopransaksofon og Ellen Andrea Wang på bass og engelske Jim Watson på ymse tangenter, fronter på alle vis Katché bandet som nok en gang ga oss en hip, men ganske så forutsigbar opplevelse. I mine ører er Katché en mye bedre trommeslager enn komponist – mye av stoffet blir ganske endimensjonalt og ikke spesielt utfordrende.
Det hjelper sjølsagt voldsomt at bandet er besatt av meget dyktige solister: Aquino og Watson er sjeldne stemmer her hjemme og begge er meget uttrykksfulle lyrikere og spesielt Aquino med sin lett arabiske innflytelse i uttrykket sitt tiltaler meg. Og så Brunborg og Wang da: Voss´ store saksofonsønn har en sound som er så sterk og personlig at den alltid vekker sterke følelser. Av og til er den så skjør og gjennomsiktig at du nesten blir redd den skal bryte sammen, mens den andre ganger tar fyr og viser en kraft som er sjelden. Nydelig! I Ellen Andrea Wang har Harald og Sonja fått fram en ny bassautoritet som allerede markerer seg i det ypperste sjiktet og som det skal bli usedvanlig spennende å følge de neste tiåra – her finnes det ingen grenser, absolutt ingen.
Når det gjelder Manu Katché så er han en framifrå trommeslager som viste det både underveis og i den laaaange trommesoloen til slutt. Kanskje kan han spørre Brunborg og Wang om å skrive noen låter til han og bandet hans i tida som kommer?
De som tror jeg hadde en fin åpningsdag på Maijazz 2016 har faktisk helt rett.
Manu Katché Group – med solid norsk ekspertise.
Foto: Øyvind Hagen
Ellen Andrea Wang – bassist som spiller med alle fra Sting til Østre Toten Storband og Manu Katché. Og det gjør hun strålende.
Willie Nelson er et ikon og det er ikke overraskende at han synger Gershwin-klassikere. Han gjør det sjølsagt på sitt herlige vis – og det skader ikke med hjelp av Cyndi Lauper og Sheryl Crow heller!
Willie Nelson – one of a kind!
Willie Nelson (83) er countrysanger. Det er det absolutt ingen tvil om. I bånn er han likevel en sjangerfri musikant som tydeligvis tiltrekkes av musikk – god musikk. Han viste blant annet gjennom samarbeidet med Wynton Marsalis på "Two Men with the Blues" i 2008 at han hadde et stort hjerte for både blues og jazz også og den skiva er nok mye av grunnen til at det ikke er noen bombe at denne Gershwin-hyllesten også ser dagens lys.
Her serverer Nelson, som både synger på sitt umiskjennelige vis og spiller Trigger – navnet på den herpa gitaren hans -, elleve udødelige George og Ira Gershwin-låter som "But Not for Me", "Someone to Watch over Me", "It ain´t Necessarily So", "I Got Rhythm", "They Can´t Take that Away from Me" og "Summertime" mens Cyndi Lauper synger duett med far på "Let´s Call The Thing Off" og Sheryl Crow gjør det samme på "Embraceable You". Alt er gjort på ekte Willie Nelson-vis uten noen dikkedarer – enkelt, greit og rett frem, men med stempelet som forteller oss at absolutt ingen andre kunne ha gjort det på dette viset.
Når han så har med seg et empatisk lag med egne musikanter som Mickey Raphael på munnspill, som samarbeider mye med vår egen Steinar Raknes om dagen, og strålende jazzmusikere som Jay Bellerose på trommer, Dean Parks på gitar og Matt Rollings på tangenter, så er tonefølget akkurat der det skal være.
"Summertime – Willie Nelson Sings Gershwin" føk rett til topps på jazzlistene til Billboard da den kom ut i USA i slutten av februar og kom også høyt på alle andre lister. Det forteller en hel del om at Willie Nelson er elska og akseptert i de fleste leire og det skulle også bare mangle. Det er bare én Willie Nelson – sånn er det med den saken.
PS I love you Willie, sier Cyndi Lauper midt i duetten deres. Hun er på langt nær aleine om det!
Leirsund ved Lillestrøm er nok ikke verdens jazzmetropol, men den 25 år unge Martin Myhre Olsen kommer derfra og noe forteller meg at han kommer til å sette både seg sjøl og hjemstedet sitt på kartet ganske så kjapt. Etter noen på den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim, og samarbeid med Trondheim Jazzorkester, Bjørn Alterhaug og det Spellemann-nominerte bandet Megalodon Collective, så debuterer endelig Myhre Olsen som bandleder og det er med et meget ambisiøst verk han møter oss.
Sammen med et håndplukka lag med erfarne og ferske musikanter der alle har ei fortid eller nåtid på jazzlinja, det vil si Simom Olderskog Albertsen på trommer, Oscar Grönberg på piano, Kari Eskild Havenstrøm på vokal, Eirik Hegdal på barytonsaksofon, Bjørn Marius Hegge på bass, Viljar Dyvik Sellevold på gitar og effekter og Adrian Løseth Waade på fiolin samt Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon, så har sjefen skapt et univers han er helt aleine om. Dette er så personlig, inderlig og gjennomført at det er en glede å fastslå at et helt spesielt talent, her spesielt som komponist og arrangør, har vist seg fram for et større publikum for første gang.
Myhre Olsen mista sin bestefar, som han hadde et svært nært forhold til, mens han jobba med "Lonely Creatures". Det første til at verket blei mye mer enn et prosjekt – det blei også ei kjærlighetserklæring til et personlig og djupt vennskap og du verden som det skinner gjennom. Verket har blitt akkurat det – et verk som henger sammen fra ende til annen og ikke enkeltstående låter. Referanser som Wayne Shorter, kammerjazz, fri-improvisasjon og strengt arrangerte passasjer glir elegant over i hverandre og alle de involverte bidrar på svært så høyt nivå.
Martin Myhre Olsen – bare notér navnet med en eneste gang. Han har allerede mye å melde og i åra som kommer er jeg sikker på at det vil komme mye spennende fra Leirsunds store sønn både som instrumentalist, komponist, arrangør og bandleder.
PS Neste gang er jeg ganske trygg på at Myhre Olsen også sørger for at tittelen på skiva blir korrekt skrevet også:-)
