Etter to fantastisk hyggelige dager på Maijazz i Stavanger, står Jazzfest og Trondheim for tur og bedre måte å starte på enn å få tilbringe nesten to timer sammen med Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country, finnes knapt.

In The Country, Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud – det kommer ikke så mye bedre fra bygdene nå til dags.

Foto: Arne Hauge

Etter å ha brukt kvalitetstid sammen med disse storhetene i norsk musikk i mange år, så kommer det ikke som noen bombe at denne konstellasjonen leverer gull. Tvert i mot – alt annet ville vært overraskende. Dessuten har jeg som mange andre hatt gleden av "kvintettens" skive "Trail Of Souls" og var relativt godt forberedt på hva som ville møte det overfylte Dokkhuset – kjernen i trøndernes store Jazzfest.

-Jeg spiller det samme hele tiden jeg, sa Knut Reiersrud i en prat/intervju jeg hadde med han, Morten Qvenild og Solveig Slettahjell etter konserten. Akkurat det samme, men helt forskjellig vil jeg legge til. Det er liksom slik når Reiersrud er til stede så er det han som gjør musikken til sin – eller er det omvendt? Uansett er det en opplevelse hver eneste gang å få være med på reisa Reiersrud inviterer til og som Solveig Slettahjell spontant utbrøt underveis: Æ bli så gæli gla når du spælle Knut! Slik er det for mange av oss skal du vite Solveig – også denne herlige ettermiddagen.

Dette unike samarbeidet, som kanskje i utgangspunktet høres litt merkelig ut, var initiert av den tyske plateselskapsdirektøren Siggi Loch. Denne ideen må være en av hans bedre og bandets unike fusjon av jazz, blues, rock, gospel, salmer, etnisk musikk og gudene vet hva er så flott, så personlig og så inderlig at det bare er å la seg flyte med.

In The Country, med bassist Roger Arntzen, trommeslager Pål Hausken og tangentoperatør, laboratoriebestyrer og motstandsyter Morten Qvenild, er det perfekte fundamentet for disse ekskursjonene. Knut Reiersrud er – ja han er enkelt og greit Knut Reiersrud med sine gitarer, sitt munnspill og sin personlighet både musikalsk og på alle vis. Makaløst! Og så Solveig Slettahjell da – på hjemmebane og på uforfalska trøndersk. Det er altså en tyngde, kraft og ekthet i det hun formidler som gjør henne til en formidler i det ypperste sjiktet – hun både tar og fyller rommet med sin musikalske tilstedeværelse.

Det er tydelig at de fem stortrives sammen – de digger hverandre rett og slett. Det gjorde publikum på Jazzfest også – noe så vederstyggelig det!

Knut Reiersrud er enkelt og greit…..Knut Reiersrud. Egen klasse – egen kategori!

Foto: Arne Hauge

Solveig Slettahjell – snakk om å ta rommet!

Foto: Arne Hauge

Eilertsen på hjemmebane

Bassisten, komponisten og bandlederen Mats Eilertsen er bosatt på Eidsvoll, men er født og oppvokst på Angeltrøa i Trondheim – mer hjemmebane enn Jazzfest kan det nesten ikke bli og derfor var han nok mer enn begeistra da han fikk forespørselen om han ville skrive bestillingsverk til akkurat denne festivalen.

Med sin trio gjennom mange år med den nederlandske pianisten Harmen Fraanje og trommeslager Thomas Strønen som fundament, og den unike vokaltrioen Trio Mediæval – med røtter i middelaldermusikk, norsk folkemusikk og samtidsmusikk – og som nå består av Linn Andrea Fuglseth, Anna Maria Friman Henriksen og Berit Opheim, ga Eilertsen oss en opplevelse som vil bli sittende i lenge.

"Memorabilia", utmerka formidla som alltid når lydmaestro Asle Karstad har ansvaret, er et verk som beveger seg sakte og som gir både de på scena og de i salen rom til å reflektere. Tekstene, både på latin og norsk, egna seg perfekt til musikken Eilertsen hadde skrevet og som trioen skapte. Av og til kunne jeg føle på litt lite framdrift, men den klangverdenen de to trioene bød på var hele tida så hinsides vakker at det blir pirk i den store sammenhengen.

Mats Eilertsen med sin store, tunge, vakre og mørke tone i bassen har tatt et nytt stort steg som komponist og "Memorabilia" kommer til å leve lenge og mange bør få muligheten til å oppleve herligheten og inderligheten.

Mats Eilertsen – Angeltrøas største sønn? Fantastisk bassist og komponist i alle fall!

Foto: Arne Hauge

Mats Eilertsen Trio og Trio Mediæval – hvilket herlig møte.

Foto: Arne Hauge

Trio Mediæval – hvilke stemmer, hvilket uttrykk.

Foto: Arne Hauge

Fantastisk bursdagsfest

Det fyrrige og herlige åttemannsbandet Mambo Compañeros feira like godt sitt 20 års-jubileum med både cd-slipp og samarbeid med selveste TrondheimSolistene. Festen toppa seg med et bursdagsselskap på Jazzfest der stemninga var både høy og god fra første til siste stund – noe annet skulle tatt seg ut.

Bandet, under ledelse av tangentoperatør Morten Huuse og saksofonist og fløytist Kåre Kolve, har vært en gledesspreder fra dag én og du verden som de var det denne kvelden også.

Fronta blant annet av cubanerne Alexander Fernandez og Luison Medína på vokal og congas tok Mambo Compañeros oss gjennom store deler av det de har holdt på gjennom disse 20 åra av salsa, cha cha, merengue og hva de nå heter alle de cubanske rytmene. Hoveddelen av programmet var likevel stoffet fra den helt ferske skiva der de har fått den store drømmen oppfylt, nemlig å få spille med strykere. Og det er ikke hvilke som helst strykere vi snakker om heller: TrondheimSolistene er vel kanskje blant verdensdelens ypperste i sin sjanger og samarbeidet mellom de to gruppene – delt av en nødvendig, men gjennomsiktig plastvegg – var av typen stort og som jeg er sikker på at begge vil huske – også alle de som fylte salen forresten.

Som det blei sagt på Sørlandet før i verden: her er det forbud mot samleie siden det kan føre til dans. De ivrigste i salen denne kvelden, og tar jeg ikke feil så var de cubanere, greide ikke holde seg unna – dans altså – og musikken egner seg så absolutt for de som synes om slike utskeielser. Moro var det lell og det er bare å ønske Mambo Compañeros lykke til med de neste 20. Blir det fyrrigere og heftigere nå så…..

En framifrå måte å avslutte min første dag på Jazzfest 2016 på.

Mambo Compañeros og TrondheimSolistene – et himmelsk møte på jorda.

Foto: Arne Hauge

Om den fyrrige og heftige musikken førte til noe mer enn dans vites ikke….

Foto: Arne Hauge

Vi ønsker herrene lykke til med de neste 20 – med eller uten rulaTor.

Foto: Arne Hauge