Den amerikanske bassisten og cellisten Oscar Pettiford og den svenske pianisten Jan Johansson var giganter på hvert sitt hold. Rundt 1960 møttes de – og det sammen med Stan Getz.
Jan Johansson, Oscar Pettiford, Stan Getz og trommeslageren Joe Harris i København.
Av forskjellige årsaker blei de svenske og danske jazzmiljøene viktige også internasjonalt etter andre verdenskrig. Svenskene hadde et blomstrende miljø mye på grunn av at de ikke var en del av krigen og danskene tiltrakk seg en rekke store amerikanske musikanter fordi åpenheten og respekten hos danskene var enorm for jazz og jazzmusikanter.
En av dem som slo seg ned i København var den banebrytende bassisten og cellisten Oscar Pettiford. Etter å ha vært på turné i Europa med blant andre Duke Ellington, fant Pettiford ut at København var stedet. Han var på plass i 1959 da det etterhvert legendariske jazzhuset Montmartre så dagens lys. Åpningsbandet var fronta av tenorgiganten Stan Getz og med seg hadde han i tillegg til Pettiford en annen amerikaner som hadde slått seg ned her nord, trommeslageren Joe Harris, og pianisten Jan Johansson som hadde tatt turen over Øresund.
Vi får være med på tre låter sammen med denne utmerkede kvartetten, blant andre "I Remember Clifford", men aller først på denne utmerkede samlinga fra 1959 og 1960 er det fem låter på trio eller kvartett der Pettiford spiler vekselvis bass og cello. Innspillinger med Louis Hjulmand på vibrafon, samt solo-Johansson der han spiller korte versjoner av blant andre "Ack Värmland, du sköna" og "Emigrantvisan" er også med på å gi denne utgivelsen et solid historisk sus.
Dette er tidløs jazzmusikk på svært høyt nivå og det er bare å glede seg over at disse opptaka har blitt tatt godt vare på. Både Jan Johansson og Oscar Pettiford, som gikk bort høsten 1960, blei kun 37 år. Johansson omkom i ei bilulykke mens Pettiford høyst sannsynlig gikk bort på grunn av ettervirkningene etter polio. I løpet av den korte tida de var blant oss skapte de mye tidløs musikk og her får vi nye eksempler på deres storhet.
Kvartetten Nakama under overoppsyn av bassisten og komponisten Christian Meaas Svendsen går sine helt egne veier. Spennende og totalt annerledes.
Nakama – noe helt for seg sjøl.
Foto: Kristoffer Eikrem
Nakama, som viste seg fram for et større publikum for første gang med "Before the Storm" for et års tid siden, velger ikke lette løsninger verken for seg sjøl eller for oss på den andre sida. Med debuten var det stillheten i sine forskjellige avskygninger som var utgangspunktet. Denne gangen har Meaas Svendsen & Co tatt tak i form – et sted mellom komposisjon og fri flyt – i ymse varianter. Det har ført til ei reise ulikt det meste som har vederfaret de flestes sinn og det er jo det som gjør improvisert musikk så forbanna spennende og utfordrende.
Nok en gang sammen med den japanske pianisten Ayumi Tanaka, bosatt iNorge, trommeslageren Andreas Wildhagen og fiolinisten Adrian Løseth Waade, har Meaas Svendsen satt seg fore å skape musikk – jeg vil faktisk bruke det pretensiøse ordet kunst – som har henta impulser fra samtidsmusikk, impro og andre tilliggende herligheter som ikke kan sammenliknes med noe annet.
Meaas Svendsen har skrevet ei "bruksanvisning", som jeg bare skjønner litt av, men som får tankene til å gå i retning Anthony Braxton og hans måte å filosofere rundt musikk, men det mer enn antyder at vi har med en ung visjonær å gjøre som både evner og ønsker å gå egne veier.
For å få til det er han helt avhengig av empatiske og liketenkende musikanter og det har han så avgjort funnet i Tanaka, Wildhagen og Løseth Waade. Dessuten er "Grand Line" et så gjennomført uttrykk med cover, bilder og layout som vel tenkelig – super kvalitet hele veien. Nakama prøver ikke å innbille verken seg sjøl eller oss at det finnes noen lett vei inn til "Grand Line", men de som bruker en del av seg sjøl til å komme inn dit vil få mye tilbake.
La det være klart med en gang: Andreas Backer har sammen med pianist og medarrangør Maren Selvaag bevegd seg ut i et farlig farvann. Det først og fremst fordi dette udødelige materialet har vært gjort tusenvis av ganger av de aller største i jazzhistoria noe som igjen betyr at lista ligger høyt – veldig høyt. Det å begi seg ut i dette farvannet med norske tekster, oversatt av Per Axel Prydz, er intet mindre enn en modig øvelse og i mine ører fungerer det bare sånn passelig.
Repertoaret består av 11 mer enn kjente låter som "Men nydelig/But Beautiful", "Ung og freidig/Young and Foolish", "Inn i mitt liv/I´ve Got You under My Skin", "Alt er mulig for deg/It Could Happen to You" og "Min gylne time/My Shining Hour". Alt dette er låter som er kjente utgangspunkt for at det skal swinge og det gjerne noe infernalsk. Backer, som jeg kjenner som en meget spennende improutøver, har ikke det som sin sterkeste side. Det blir kanskje aller tydeligst i de to spora der Heidi Skjerve duetterer med Backer: Skjerve er som kjent en melodiltolker av rang og rytmisk tydelig mer spennende enn Backer.
Med seg har de et fint lag med Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og klarinetter, Per Oddvar Johansen på trommer og Adrian Fiskum Myhr på bass. Alle seks har gått til verket med respekt for dette udødelige materialet og det er spennende å høre det med norsk språkdrakt sjøl om ikke alle oversettelsene fungerer helt for meg. Maren Selvaag viser seg fram med en flott klangrikdom og tålmodig og ettertenksomt spill og Andreas Backer har så avgjort noe eget å fare med, men jeg foretrekker han altså som frijazzer.
Paul Simon har vært, er og kommer til å forbli en av mine aller største favoritter – uansett sjanger. Det er en sann glede å kunne melde at han fortsatt leverer fra øverste hylle.
Paul Simon har, i tillegg til alt annet han har drevet på med, rukket å bli 74 år. Helt siden midten av 60-tallet har han vært en av populærmusikkens aller viktigste komponister, tekstforfattere og utøvere og med "Stranger to Stranger", hans første visittkort på fem år, slår han fast at han fortsatt er det.
Paul Frederic Simon skriver sjøl at musikken til skiva, bestående av to instrumentallåter med sjefen på gitar og ni tildels glitrende nye Simon-låter med de vanlige underfundige og intelligente tekstene som viser fram den unike historiefortelleren, blei til i en periode der skrivesperra var påtrengende og hard å ha med å gjøre. Så satte ei gitarlinje det hele i gang, fulgt av inspirasjon fra den spesielle komponisten Harry Partch sin verden – vi snakker om en mann som hørte 43 toner i en oktav, i kontrast til de 12 vi normale, på en god dag, hører i en europeisk skala. Deretter blei også mange impulser fra flamencomusikk pluss fra den italienske elektronika/dance-artisten Clap! Clap! en del av det nye universet. Altså akkurat slik Simon har henta impulser fra store deler av kloden gjennom hele karriera si.
Som alltid viser geniet – jeg står for den betegnelsen når det gjelder Simon – hvilken fantastisk låtsnekrer han er og hans måte å skrive "noveller" på og hans evne til å formidle dem, er fortsatt av en egen verden.
Du verden så godt det er å ha Paul Simon her med sin umiskjennelige stemme på en dag som denne – og alle andre dager.
