Den norske virtuosen på ymse barokkinstrumenter, Rolf Lislevand, avlegger oss nok et herlig beøsk. Aleine med sin barokkgitar og slektningen theorbo gir han oss et inderlig blikk tilbake til det musikalske 1600-tallet og hvor gitaren kom fra.
Rolf Lislevand er en virtuos som forteller inderlige historier med sine "gamle" instrumenter.
Rolf Lislevand er vel blant de ytterst få her til lands som kan skrive luttenist i sjølangivelsen sin. Nå er jeg ikke sikker på om han skatter til Norge – Lislevand har nemlig vært bosatt i Italia siden 1987. Årsaken til det er nok at han er svært så sentral i barokkmusikk-miljøet både som utøver og som pedagog og det miljøet er nok definitivt større der sør enn her oppe ved Nordpolen. Heldigvis har blant mange andre ECM-sjef Manfred Eicher oppdaga Lislevands storhet og her får vi være med på et sjeldent møte med musikk skrevet av Francesco Corbetta og hans elev Robert de Visée som levde på 16- og 1700-tallet og var hoffkomponister og luttenister for solkongen, Louis XIV.
Lislevand er en åpen og søkende musikalsk sjel. Forrige gang jeg støtte på han var sammen med Bjergsted Jazz Ensemble fra Stavanger. Her er han altså helt aleine og det er mer enn nok det. Lislevand er en mester på "gitarene" sine og, sjøl om dette er gammel musikk, så løfter han det på et vis inn til oss på 2000-tallet med sin tidløse måte å tolke denne vakre og for oss sjeldne musikken på.
Lislevand har skrevet en lang og informativ tekst i omslagsheftet der han setter komponistene og musikken inn i sin rette konstekst. Den blir på et vis lettere å forstå, men den tengs absolutt ikke. Rolf Lislevands maskeradeverden står mer enn solid nok på egne bein.
Bassist og vokalist Ellen Andrea Wang er et talent utenom det vanlige. Det er bare å spørre Sting og alle som var tilstede på hennes takk-for-prisen-konsert på Kongsberg. Dessuten viste Steps Ahead oss at det er masse livskraft igjen i bandet etter 40 år i live!
Med bestillingskonserten "Songs from Land" bekrefta Ellen Andrea Wang at hun er et helt spesielt talent.
29 år unge Ellen Andrea Wang har nådd svært langt sin unge alder til tross. Hun er blant annet garantert den eneste musikanten, på Tellus i alle fall, som har spilt med Sting og Østre Toten Storband i løpet av den samme uka og hun har etablert seg solid langt utenfor Harald og Sonjas grenser i trommesjef Manu Katchés band.
Det var derfor bare på sin plass at hun allerede i fjor blei tildelt festivalens store musikerpris – en pris som forplikter en konsert påfølgende år. Wang hadde benytta anledninga til å gå tilbake til røttene sine og tok utgangspunkt i musikk fra Søndre Land, ikke langt fra Gjøvik, der hun har vokst opp. Det betyr relativt enkle melodier og med tekster som omhandler alt fra religiøs lengsel til mat!
Med sin faste trio bestående av Erland Dahlen på trommer og Andreas Ulvo på ymse elektriske tangentinstrumenter som fundament, hadde Wang invitert med seg veteranen Jon Balke på piano – hvilken autoritet, tilstedeværelse og retningsgiver – og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon.
Med "Songs from Land" har Wang både tatt vare på og utvikla musikk som er viktig for henne. Hun har løfta den inn i et moderne lydlandskap der alle fem fikk være med å prege det hele hver på sitt uhyre personlige vis. Wang både synger og spiller på et jordnært, men samtidig "internasjonalt" vis som vil føre henne til store scener kloden rundt – jeg lover. Musikken var hele tida usedvanlig melodisk og rytmisk "lett", men både Balke, Dahlen, Paulsberg og Ulvo ga den farger og med herlig bruk av dynamiske virkemidler var det hele tida masse spenning til stede som blant annet i den strålende "duellen" mellom Balke og Ulvo.
En dag må jeg til Land og Ellen Andrea Wang er garantert på vei til flere land for herligere musikk kommer det ikke mye av fra bygdene nå til dags.
Med Jon Balke, Hanna Paulsberg, Erland Dahlen og Andreas Ulvo på laget var Ellen Andrea Wang trygg – og vel så det.
Foto: Gunnar Brekke
Steps Ahead anno 2016 består av Eliane Elias, Mike Mainieri, Marc Johnson, Billy Kilson og for anledninga Bendik Hofseth.
Foto: Tor Hammerø
For 40 år siden satte den nå 78 år unge vibrafonisten Mike Mainieri i gang Steps Ahead – et fusionband som skulle vise seg å bli et av verdens mest retningsgivende innen sjangeren. Mainieri er fortsatt i førersetet og bandet består nå av pianisten Eliane Elias, med hennes ektemann Marc Johnson på bass, Billy Kilson på trommer og Donny McCaslin – kjent som svært viktig bidragsyter til David Bowies avskjedsalbum "Blackstar" tidligere i år – på tenorsaksofon. Når så tdligere medlem av familien, Bendik Hofseth, satt inn mot slutten av konserten, var garantert Steps-fansen mer enn fornøyd.
Med tusener på Kygo-konsert bare noen meter unna, var publikumsframmøtet skuffende på Steps Ahead-konserten. Det var leit fordi dette absolutt var ei utgave av både bandet og musikken som holdt meget solid klasse. Veteranene visste vi hva stod for, likevel plukka både Elias, Mainieri og ikke minst den tidligere Bill Evans-bassisten Johnson fram noe ekstra. "Nykommerne" Kilson og McCaslin er solister på høyeste nivå og at både David Bowie og mange andre har hørt noe helt spesielt i McCaslin er ikke overraskende – her snakker vi om en tenorist som vil prege moderne jazz i tiår framover.
Jeg har hørt Steps Ahead og store deler av musikken mange ganger tidligere. Likevel lar jeg meg begeistre og spesielt morsomt var det jo å høre vår egen Bendik Hofseth på gamle trakter. Vi snakker om en kar med it-faktoren – du verden for en sound det er i hornet til Bendik! Til alle som gikk glipp av Steps Ahead denne gangen – muligheten byr seg igjen i Molde om knappe to uker. Be there!
Heftig møte mellom Donny McCaslin og Bendik Hofseth.
Bassist og vokalist Ellen Andrea Wang er et talent utenom det vanlige. Det er bare å spørre Sting og alle som var tilstede på hennes takk-for-prisen-konsert på Kongsberg. Dessuten viste Steps Ahead oss at det er masse livskraft igjen i bandet etter 40 år i live!
Med bestillingskonserten "Songs from Land" bekrefta Ellen Andrea Wang at hun er et helt spesielt talent.
Foto: Gunnar Brekke
29 år unge Ellen Andrea Wang har nådd svært langt sin unge alder til tross. Hun er blant annet garantert den eneste musikanten, på Tellus i alle fall, som har spilt med Sting og Østre Toten Storband i løpet av den samme uka og hun har etablert seg solid langt utenfor Harald og Sonjas grenser i trommesjef Manu Katchés band.
Det var derfor bare på sin plass at hun allerede i fjor blei tildelt festivalens store musikerpris – en pris som forplikter en konsert påfølgende år. Wang hadde benytta anledninga til å gå tilbake til røttene sine og tok utgangspunkt i musikk fra Søndre Land, ikke langt fra Gjøvik, der hun har vokst opp. Det betyr relativt enkle melodier og med tekster som omhandler alt fra religiøs lengsel til mat!
Med sin faste trio bestående av Erland Dahlen på trommer og Andreas Ulvo på ymse elektriske tangentinstrumenter som fundament, hadde Wang invitert med seg veteranen Jon Balke på piano – hvilken autoritet, tilstedeværelse og retningsgiver – og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon.
Med "Songs from Land" har Wang både tatt vare på og utvikla musikk som er viktig for henne. Hun har løfta den inn i et moderne lydlandskap der alle fem fikk være med å prege det hele hver på sitt uhyre personlige vis. Wang både synger og spiller på et jordnært, men samtidig "internasjonalt" vis som vil føre henne til store scener kloden rundt – jeg lover. Musikken var hele tida usedvanlig melodisk og rytmisk "lett", men både Balke, Dahlen, Paulsberg og Ulvo ga den farger og med herlig bruk av dynamiske virkemidler var det hele tida masse spenning til stede som blant annet i den strålende "duellen" mellom Balke og Ulvo.
En dag må jeg til Land og Ellen Andrea Wang er garantert på vei til flere land for herligere musikk kommer det ikke mye av fra bygdene nå til dags.
Med Jon Balke, Hanna Paulsberg, Erland Dahlen og Andreas Ulvo på laget var Ellen Andrea Wang trygg – og vel så det.
Foto: Gunnar Brekke
Steps Ahead anno 2016 består av Eliane Elias, Mike Mainieri, Marc Johnson, Billy Kilson og for anledninga Bendik Hofseth.
Foto: Tor Hammerø
For 40 år siden satte den nå 78 år unge vibrafonisten Mike Mainieri i gang Steps Ahead – et fusionband som skulle vise seg å bli et av verdens mest retningsgivende innen sjangeren. Mainieri er fortsatt i førersetet og bandet består nå av pianisten Eliane Elias, med hennes ektemann Marc Johnson på bass, Billy Kilson på trommer og Donny McCaslin – kjent som svært viktig bidragsyter til David Bowies avskjedsalbum "Blackstar" tidligere i år – på tenorsaksofon. Når så tdligere medlem av familien, Bendik Hofseth, satt inn mot slutten av konserten, var garantert Steps-fansen mer enn fornøyd.
Med tusener på Kygo-konsert bare noen meter unna, var publikumsframmøtet skuffende på Steps Ahead-konserten. Det var leit fordi dette absolutt var ei utgave av både bandet og musikken som holdt meget solid klasse. Veteranene visste vi hva stod for, likevel plukka både Elias, Mainieri og ikke minst den tidligere Bill Evans-bassisten Johnson fram noe ekstra. "Nykommerne" Kilson og McCaslin er solister på høyeste nivå og at både David Bowie og mange andre har hørt noe helt spesielt i McCaslin er ikke overraskende – her snakker vi om en tenorist som vil prege moderne jazz i tiår framover.
Jeg har hørt Steps Ahead og store deler av musikken mange ganger tidligere. Likevel lar jeg meg begeistre og spesielt morsomt var det jo å høre vår egen Bendik Hofseth på gamle trakter. Vi snakker om en kar med it-faktoren – du verden for en sound det er i hornet til Bendik! Til alle som gikk glipp av Steps Ahead denne gangen – muligheten byr seg igjen i Molde om knappe to uker. Be there!
Heftig møte mellom Donny McCaslin og Bendik Hofseth.
Martin Hagfors og Erik Johannessen – og alle kammmmeratene deres – tar barn på alvor og har nok en gang laga musikk for barn som egner seg for alle fra 1 til 100 – minst.
Fullt både på scena og i salen når Meg og kammeraten min øser av overflødighetshornet sitt.
Det er ikke bare mulig, det er faktisk høyst sannsynlig, at jeg befinner meg et stykke utafor kjernegruppa som Meg og kammeraten min sikter seg inn på. Det bryr jeg meg egentlig ikke så mye om – jeg føler meg velkommen i musikken uansett. Mye av årsaken er helt sikkert at Martin Hagfors, med solid bakgrunn fra band som HGH, Home Groan og som bidragsyter til artister som Weld, Motorpsycho, National Bank og Bobby Bare, helt siden unnfangelsen av Meg og kammeraten min har insistert på at musikk til barn også skal ha samme kvalitet som for et eldre publikum. Det at trombonist og arrangør Erik Johannessen, med bakgrunn fra blant annet Jaga Jazzist og Trondheim Jazz Orchestra, er hovedkammeraten til Hagfors sier det meste om hvor kvalitetslista blir lagt.
Bandet denne gangen består av blant andre brødrene Maarud og brødrene Horntveth, Mathias Eick, Knut Reiersrud og Tuva Syvertsen og Det Norske Jentekors aspirantkor – vi snakker med andre ord om A-laget. Når så Hagfors skriver både låter og tekster som er fengende, rocka og morsomme og lette å hekte seg på tekstmessig for "alle", så har både "Gjenta-jenta" og bandet i seg sjøl alle forutsetninger til å gå hjem – noe de tydeligvis gjør også der de drar fulle barnehus landet rundt.
Maj Britt Andersen og Geir Holmsen var mer eller mindre de første – i moderne tider i alle fall – som tok musikk for barn på alvor. De har tydeligvis inspirert nye generasjoner og det Martin Hagfors og Erik Johannessen gjør med kammeratgjengen sin er intet mindre enn veldig bra. Det skader heller ikke med egen kriblekursbok som er med i godteposen.
Maestro Arild Andersen med Ensemble Denada, Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country og Skadedyr – tre ganske så forskjellige artister/grupper som på dag to av Kongsberg-festivalen fortalte oss alt om allsidigheten, bredden og kvaliteten på norsk jazz. Framifrå – intet mindre.
Det var liksom helt riktig at Trail of Souls-prosjektet med Solveig Slettahjell på vokal, Knut Reiersrud på gitar og munnspill og In The Country – Roger Arntzen på bass, Pål Hausken på trommer og Morten Qvenild på tangenter – møtte en fulltallig og begeistra menighet i kirka. Det var som om musikken hadde kommet hjem. Ideen til dette møtet mellom de "tre" hver på sitt vis unike artistene, kom fra den tyske plateprodusenten Siggi Loch og må være en av de beste han har kommet på.
Reiersrud, en unik musikant på alle mulige måter, er et oppkomme av kunnskap om musikken de har satt sammen – det være seg blues, gospel, rhythm and blues, rock, jazz – og repertoaret speiler alle og hver enkelt på inderlige vis. Om det er Peter Gabriels "Mercy Street", "Trouble in Mind", "Sometimes I Feel Like a Motherless Child" – inderligere duotolkning enn det Qvenild og Slettahjell ga oss er ikke mulig å forestille seg – eller "Nobody´s Fault but Mine" eller sanger av mer ukjent opphav, makta de fem på et majestetisk vis å fylle rommet fra start til mål med – en vidunderlig varm og sterk opplevelse.
Solveig Slettahjejll – jeg tror på hvert ord hun synger – mer eller mindre utbrøt underveis at hun nikoste seg. Det var tydelig å merke også og varmen de blei møtt av fortalte nok de fem på scena at det så avgjort var gjensidig.
Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country med nok en praktkonsert – denne gangen i nydelige Kongsberg kirke.
Fotos: Tommy Johansen
Egentlig nekter jeg å tro at Arild Andersen har rukket å bli 70 år. Han er altfor opptatt og stadig skapende til det og samtidig utstråler han alltid en gutteaktig sjarm og energi i det han foretar seg på scena – og utenfor for den saks skyld. Andersens sjelsfrende i trioen med Paolo Vinnacia, den skotske saksofonisten Tommy Smith, kaller AA konsekvent for maestro – det er både flott og på sin plass. Det stemmer nemlig!
Derfor var det også en meget god idé av folka i og rundt det 13 manns/kvinners Ensemble Denada å spørre Andersen om de kunne ta for seg deler av hans musikk, rearrangere den og spille den med han som solist. Da Andersen sjølsagt takka ja i et ellers så travelt program, han har akkurat kommet hjem fra en rekke jobber i Canada og USA med trioen, så visste han neppe hva han takka ja til. Arrangørene Øyvind Brække, Shannon Mowday, Erlend Skomsvoll og Helge Sunde hadde nemlig skrevet arr som var både utfordrende og spennende og Andersen måtte mer eller mindre lære sin egen musikk på nytt!!! Men som både han og Denada hadde gjort hjemmeleksa si – både når det gjaldt "gammelt" stoff og den nye suita "Arindra". Mange kunne vært nevnt – Denada består nemlig av utmerkede solister hel veien, men kjemien og samspillet mellom Andersen, trommeslager Håkon Mjåset Johansen og elbassist Per Mathisen var uansett et høydepunkt for meg. Denne hyllesten av en av de største innen norsk jazz gjennom alle tider var nok en bekreftelse på at Tommy Smith har helt rett: Arild Andersen er en maestro!
Arild Andersen med Ensemble Denada – strålende på alle slags vis.
Foto: Tor Hammerø
Ikke så reint lite stolt over å få introdusere sjølveste Arild Andersen.
Dagen starta i andre enden og begynte med et herlig møte med Skadedyr – dusinet fullt med noen av de aller mest lovende, unge norske jazzmusikantene som finnes. Det sier egentlig ganske mye fordi det både er mange der ute og kvaliteten er skyhøy. Har jeg skjønt det riktig var utgangspunktet for bandet en eksamenskonsert tubaist Heida Karine Johannesdottir Mobeck og tangentist Anja Lauvdal skulle holde i 2011. De samla noen av sine beste venner for å skape unik musikk sammen basert på deres egne ideer. Dette var mitt første livemøte med bandet og, til tross for at jeg har hørt dem på plate, så var det en stor og usedvanlig positiv overraskelse.
Lauvdal og de andre komponistene tar for seg hemningsløst av alt de har hørt og lært i løpet av sine relativt korte liv og det er ikke lite. Skadedyr framstår som en sjanger i seg sjøl – jeg har i alle fall store problemer med å finne referanser å sammenlikne denne høyst spesielle organismen med og det er en udelt kompliment. Mange kunne vært nevnt som solister – for meg framstod nok en gang trommeslager og presentatør med en underfundig humor, Hans Hulbækmo, og fiolinist Adrian Løseth Waade som akkurat det de er – topp solister.
Disse tre høyst forskjellige "bandene" ga oss høydepunkt på høydepunkt og fortalte oss hvilken klasse det er på norsk jazz – vi snakker verdensklasse. Så er det sagt – ferdig snakka!
Skadedyr – noe av det aller beste av det beste som har kommet ut av den nye generasjonen norske jazzmusikere.
Laura Mvula er 30 år ung, kommer fra Birmingham i England og er på full fart mot stjernene som en av de aller mest lovende vokalistene jeg har hørt på år og dag.
Laura Mvula – en ny favorittvokalist i en rekke grenseland.
Med foreldre fra Jamaica og St. Kitts og født og oppvokst i England er Laura Mvula et ektefødt barn av den nye tida. Når så oppveksten har vært tilbragt i en av de største smeltediglene på fotballøya, Birmingham, så har forutsetningen vært tilstede for at Mvula kunne få en spennende musikalsk karriere.
Mvula har røtter i alt fra soul via gospel til rhythm and blues til jazz og allerede på debutalbumet "Sing to the Moon" i 2013 blei verden oppmerksom på ei helt ny og spennende stemme. Siden debuten har hun spilt over store deler av kloden og har blant annet samarbeida med Snarky Puppy – en match made in heaven som det heter der borte.
Jeg har bare hørt enkelte eksempler tidligere på hva og hvem Mvula er og hva hun har å fare med. Med "The Dreaming Room" har vi "møtt" hverandre på et vis som gjør at dette blir et varig forhold – sett fra mitt ståsted i alle fall.
Hun tar med seg alle sine inspirasjonskilder til sin personlige smeltedigel og lager her et vakkert fyrverkeri av et album der hun skriver stort sett alt sjøl. Hun er en musikalsk historieforteller av rang og omgir seg med musikanter og produsenter som har skjønt hvor hun vil og så får vi håpe at sceneskrekken, som visstnok skal være langt framskreden, avtar smått om senn og at vi får henne på ei norsk scene så raskt som mulig. Laura Mvula har nemlig å masse fare med.
Kongsberg-festivalen er godt i gang og bedre start enn det jazzens største superstjerne, Pat Metheny, ga oss er ikke mulig å be om. Når så Hanna Paulsberg sørga for en herlig oppfølger var åpningsdagen mer enn i boks.
Med Gwilym Simcock, Linda Oh og Antonio Sanchez ga Pat Metheny oss en fantastisk opplevelse.
Jeg bryter lett sammen og tilstår at jeg har vært superfan av Patrick Bruce Davidson Metheny helt siden jeg hørte han som 19-åring i Molde i 1974. Vi snakker superfan – intet mindre. Det er godt mulig at denne anmeldelsen bærer preg av det, men det får stå sin prøve. Med sin ferske kvartett ga han oss nemlig nok en gang en fantastisk opplevelse – han avslutta Europa-turneen på et nivå han i mine ører er helt aleine om.
Aleine med sin enorme 42-strengers Pikasso-gitar inntok Metheny den flotte og fullsatte salen i det nye Kongsberg Musikkteater og satte stemninga med "Make Peace". Metheny, med solide norske røtter fra Brunlanes i Vestfold blant annet, hadde denne sesongen nok en gang ønska å utfordre seg sjøl med å sette sammen et nytt band etter å ha jobba med sin Unity Group de siste åra. Det førte til at Metheny, som alltid sjekker ut det som skjer rundt omkring på kloden når det gjelder nye, lovende stemmer, hadde invitert med seg bassisten Linda Oh fra Malaysia og pianisten Gwilym Simcocok fra Wales – begge i første halvdel av 30-åra samt sin sjelsfrende og faste trommeslager de siste tiåra, Antonio Sanchez fra Mexico.
Patrick Bruce Davidson Metheny og en gitar – det holder lenge det også.
Foto: Tor Hammerø
Med et repertoar som framgår av den neste korrekte setlista som finnes under her, så ga Metheny oss ei herlig blanding av gammelt og nytt. Hollowbody-seksstrengeren, som jeg antar er en av Methenys aller beste venner, var den som var mest i bruk underveis, men både hans synthgitar og et par akustiske gitarer fra parken backstage på knapt 20 gitarer, var involvert i å gi oss den umiskjennelige Metheny-sounden. Tusenvis av gitarister kloden rundt har prøvd seg, men ingen har eller kommer til å komme i nærheten av The Metheny Sound – etterkommeren etter Hans Tjøstolvsen Gusland, Metheny altså, ikke sounden!
Metheny er tydeligvis like sulten nå som han var den gangen i 1974 og når han tar med seg nye, unge stemmer som utfordrer han – alle fikk vist seg fram også i duetter med sjefen – så blei dette akkurat ei slik turnéavslutning man kunne drømme om.
Metheny skriver fortsatt så melodisk vakre låter som han alltid har gjort, men når "James", " Midwestern Nights Dream", "Phase Dance", "Are You Going with Me" og "This Is Not America" inntok rommet, så må jeg innrømme at de fortsatt har en spesiell plass nær hjertet. Noe så fantastisk vakkert og djupt personlig. Om jeg var og er begeistra for Pat Methenys musikk? Mja, vil mene det. Om jeg gleder meg til han kommer til Molde om et par uker sammen med basslegenden Ron Carter? Tja, vil vel svare ja på det også – den turneen starer i Belgia i dag. Velkommen skal han være nok en gang og etterpå reiser han på bilferie med familien i Norge – her han har viktige deler av røttene sine.
Nesten korrekt setliste i forbindelse med turnéavslutninga.
Ja da, jeg er fan – Metheny til venstre forresten.
Når så lydlegenden David Oakes nok en gang laga kremlyd, så var det ikke så mye mer å ønske seg.
Foto: Tor Hammerø
Hanna Paulsberg med Oscar Grönberg, Trygve Waldemar Fiske og Hans Hulbækmo – en herlig kvartett.
Foto: Tor Hammerø
Tenorsaksofonist og bandleder Hanna Paulsberg har holdt sitt Concept sammen i godt og vel seks år og ga oss en herlig avslutning på åpningsdagen. Med hennes ferske cd "Eastern Smiles" friskt i minne, var det på ingen måte overraskende at Paulsberg, sammen med bassist Trygve Waldemar Fiske, pianist Oscar Grönberg og trommeslager Hans Hulbækmo, ga oss en kollektiv opplevelse på svært høyt nivå.
Paulsberg har utvikla seg kraftig og i ei stadig mer personlig retning. Hun har store deler av jazzhistoria innebygd i sitt tenorspill, men låter nå mer moderne og friere enn da jeg møtte henne første gang – herlig! Mye av grunnen ligger nok sikkert i det utmerkede "miljøet" hun omgir seg med – bedre og mer empatisk trio finnes ikke på bygdene nå til dags.
Repertoaret var henta både fra "Eastern Smiles" samt at mye var nyskrevet og blei servert for første gang denne kvelden. Det ga både bandet og oss i den begeistra salen en perfekt avslutning på åpningsdagen av årets Kongsberg-festival. Nå kan det bare gå én vei – oppover!!!!
Pianisten, komponisten, sidemannen og bandlederen Andreas Ulvo har vært med oss siden et lite stykke ut på 2000-tallet. Uansett hvor så har han imponert voldsomt – likevel aldri slik som her.
Andreas Ulvo har blikket retta mot noe vakkert og personlig.
Til tross for at Andreas Ulvo kun har rukket å bli 32 år, så har han gjort og oppnådd svært mye på den korte tida. Han har gjort ei soloskive, "Light and Loneliness" i 2011, han har sine egne band Eple Trio og Ulvo Ensemble og han har eller jobber fortsatt med Frøy Aagre, Karl Seglem, Bernhodt, Mathias Eick og Ellen Andrea Wang. Det at han jobber med "alle" er ikke til å forundres over: Andreas Ulvo er nemlig en av de aller mest allsidige og breieste musikantene kongeriket har frambrakt de seineste åra. Og ikke minst dyktigste og mest uttrykksfulle.Nå tar han oss med til et sted der de færreste kanskje visste at han også oppholdt seg, nemlig i den klassiske verden. Også det gjør han på et meget personlig vis.
Andreas Ulvo aleine med et flygel betyr uante muligheter.
Ulvo har alltid hatt et sterkt forhold til klassisk musikk, men falt likevel i jazzgryta – han var tiltrukket av det umiddelbare og friheten improvisert musikk bød på. For noen år siden hørte Ulvo ei innspilling med den rumenske pianisten Dinu Lipatti (1917-50) – ei innspilling som nok en gang fortalte Ulvo at klassisk musikk kunne tolkes på et høyst personlig vis. Det førte til at ønsket om å tolke noen av hans favorittmelodier udi den klassiske skatten vokste fram og i løpet av to høstdager på Kvinnemuseet på Kongsvinger i 2014 blei det hele en realitet. Sammen med den eminente lydmannen Ingar Hunskaar sørga Ulvo for at musikk av Satie, Händel, Mozart, Sæverud, Orff, Mompou og Rodrigo blei gjort bare slik Andreas Ulvo kan gjøre det. Sjøl om han er tro mot melodien, så hviler ikke den improvisatoriske delen av hjernen til Ulvo denne gangen heller, noe som fører til unike og usedvanlig inderlige tolkninger.I tillegg til flygelet benytter Ulvo også her elpiano, clavinet, synth og harmonium og på noen av tolkningene virker det også som om pianoet er "programmert" – effektfullt er det i alle fall.
Ulvo bryter også opp tolkningene med fem små improvisasjoner, Frida Ånnevik bidrar vokalt på et spor og som en ekstra bonus byr Ulvo også på sin egen tittellåt – en nydelig ballade i popland der han også viser oss at han er en framifrå sanger. Andreas Ulvo har her skapt musikk som er egna til å synke ned i og la tankene flyte med i. Det er godt og det gjør godt å være i denne musikken.
PS Denne innspillinga finnes digitalt og på LP. Ulvo har bare trykt opp 100 eksemplarer av den, så her gjelder det å være tidlig ute. Noe forteller meg at dette fort kan bli et samlerobjekt.Herved er advarselen sendt ut.
Logopeden Grete Skarpeid kom i snakk med den cubanske pianisten Aruán Ortiz under Vosajazz for vel to år siden. Det stod vel neppe skrevet i stjernene at det skulle bli plate med de to innspilt i New York av den grunn.
Jeg har opp gjennom årene fått med meg en del fascinerende historier om hvordan ymse skiver har blitt til. Jeg lurer likevel på om den med den knapt 60 år unge musikkterapeuten, logopeden og kordirigenten fra Voss, Grete Skarpeid, og den vel 40 år unge pianisten Aruán Ortiz, som besøkte Voss med klarinettisten Don Byron, er blant dem som kommer høyt opp på lista.
De to kom altså i prat og det kom raskt fram at Skarpeid også var mer enn gjennomsnittlig opptatt av musikk og at hun sang sjøl. Ortiz fikk høre noe av det Skarpeid hadde gjort på iPhonen hennes, han likte det, han oppfordra henne til å gå videre og skrive mer musikk og noen måneder seinere var drømmen hennes i ferd med å gå i oppfyllelse: hun var i New York klar til å spille inn sin debutplate sammen med en håndplukka gjeng og med Ortiz i spissen.
Skarpeid har skrevet det meste av materialet sjøl. Det skinner raskt gjennom at hun har henta impulser fra både jazz, singer-songwriter-tradisjonen og folkemusikk og satt det sammen til noe som er umiskjennelig hennes eget. Jeg liker henne aller best når hun ikke presser stemma si for mye – når hun er nedpå og på sitt mest reflekterende. Det som kanskje er mest overraskende er at Skarpeid også er funky når hun ønsker det, samtidig som hun også gir den kjente svenske visa "Jag vet en dejlig rosa" nytt liv.
Ortiz har arrangert musikken og sammen med et høykompetent lag fra New York, stort sett med latinske røtter, har Skarpeid fått et reisefølge av drømmetypen. Grete Skarpeid er på ingen måte noen tradisjonell jazzvokalist. Hun er derimot en meget habil historieformidler som plutselig har kommet fram til et delmål som et høyst tilfeldig møte på Voss var med å utløse. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.
Logopeden Grete Skarpeid kom i snakk med den cubanske pianisten Aruán Ortiz under Vosajazz for vel to år siden. Det stod vel neppe skrevet i stjernene at det skulle bli plate med de to innspilt i New York av den grunn.
Jeg har opp gjennom årene fått med meg en del fascinerende historier om hvordan ymse skiver har blitt til. Jeg lurer likevel på om den med den knapt 60 år unge musikkterapeuten, logopeden og kordirigenten fra Voss, Grete Skarpeid, og den vel 40 år unge pianisten Aruán Ortiz, som besøkte Voss med klarinettisten Don Byron, er blant dem som kommer høyt opp på lista.
De to kom altså i prat og det kom raskt fram at Skarpeid også var mer enn gjennomsnittlig opptatt av musikk og at hun sang sjøl. Ortiz fikk høre noe av det Skarpeid hadde gjort på iPhonen hennes, han likte det, han oppfordra henne til å gå videre og skrive mer musikk og noen måneder seinere var drømmen hennes i ferd med å gå i oppfyllelse: hun var i New York klar til å spille inn sin debutplate sammen med en håndplukka gjeng og med Ortiz i spissen.
Skarpeid har skrevet det meste av materialet sjøl. Det skinner raskt gjennom at hun har henta impulser fra både jazz, singer-songwriter-tradisjonen og folkemusikk og satt det sammen til noe som er umiskjennelig hennes eget. Jeg liker henne aller best når hun ikke presser stemma si for mye – når hun er nedpå og på sitt mest reflekterende. Det som kanskje er mest overraskende er at Skarpeid også er funky når hun ønsker det, samtidig som hun også gir den kjente svenske visa "Jag vet en dejlig rosa" nytt liv.
Ortiz har arrangert musikken og sammen med et høykompetent lag fra New York, stort sett med latinske røtter, har Skarpeid fått et reisefølge av drømmetypen. Grete Skarpeid er på ingen måte noen tradisjonell jazzvokalist. Hun er derimot en meget habil historieformidler som plutselig har kommet fram til et delmål som et høyst tilfeldig møte på Voss var med å utløse. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.
