Starten på det største

Weather Report er kanskje det hippeste jazzbandet ever. Her kommer en av grunnleggerne med sin nåtidstolkning av det grensesprengende bandet og musikken.

Miroslav Vitous var sammen med Wayne Shorter og Joe Zawinul i den første utgava av Weather Report.

Den nå 68 år gamle tidligere tsjekkiske toppsvømmeren Miroslav Vitous var med å stifte Weather Report i 1970 sammen med Wayne Shorter og Joe Zawinul. Det skulle vise seg å bli et av de aller største banda i jazzverdenen og et band som eksisterte helt fram til 1986. For Vitous sin del så varte eventyret bare fram til 1974 og han har siden ikke lagt skjul på at forholdet, spesielt til Zawinul, ikke var av typen dra på ferie sammen.

Vitous, som både er en bassist og en komponist i ultraklassen, har siden den gang spilt med en rekke andre storheter blant andre vår egen Jan Garbarek. Han har i tillegg til jazz også jobba en hel del med samtidsmusikk og bodd både i USA og i Europa etter at han hoppa av fra det den gang kommuniststyrte Tsjekkoslovakia.

I 2010 og 2011 følte han behov for å gjenoppfriske sin del av Weather Repoert-historia. Sammen med sopran- og tenorsaksofonistene Roberto Bonisolo, med røtter både i Canada og Italia, og Gary Campbell, trommeslagerne Gerald Cleaver og Nasheet Waits og den tyrkiske tangenttraktøren Aydin Esen – en blanding av amerikanske og europeiske musikanter altså – har Vitous skapt et kollektiv som gjør noe nytt og ganske annerledes med deler av Weather Report-skatten.

Om det er "Birdland", "Scarlet Woman", "Pinocchio" eller en rekke Vitous-komposijoner vi blir servert, så gir Vitous & Co oss en langt friere, mer søkende og mindre "kommersiell" opplevelse enn det moderbandet gjorde. Det Vitous sier meg er at denne musikken har mange muligheter i de riktige hender og hoder og de seks herrene som er samla her er så avgjort riktige.

Miroslav Vitous

Music of Weather Report

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Et herlig møte

Etter å ha hørt Magnus Wiik i diverse konstellasjoner, blant annet i bluegrassbandet Open String Department, blir jeg nesten ikke overraska over hvor neste møte dukker opp. Sammen med den norsk-canadiske hardingfelespilleren Laura Ellestad hilser den unge, sjangerfrie strengemesteren Wiik oss i et tradisjonsrikt landskap fra begge sider av Atlanterhavet.

Ellestad Wiik Duo mellom slåttene.

Vel 30 år unge Magnus Wiik har, som så mange andre, gått sine helt egne veier etter å ha tilbragt noen år på jazzlinja i Trondheim. Han trakterer de fleste instrumenter med strenger på, det være seg gitar, banjo og dobro og vi har møtt han i band som Open String Department og Julie and The New Favorites. Han har alle steder vist seg som en framifrå improvisator og samtidig har han vist oss at han er tiltrukket av spesielt amerikansk tradisjonsmusikk i ymse varianter.

Med duoen sammen med Laura Ellestad møter vi Wiik i nok en spennende og annerledes setting. Felespilleren Ellestad blei så fascinert av norsk folkemusikk at hun satte seg på flyet fra Canada i 2008 og flytta til Valdres for å lære hardingfela bedre å kjenne. Det vil jeg tro at hun er mutters aleine om!!!! Wiik har dratt motsatt vei og har vært på rundt ti studieturer til både Irland og USA for å bli bedre kjent med folkemusikken på den andre sida av havet.

Nå har Ellestad og Wiik funnet hverandre på alle slags vis og med "On the Water" tar de oss med på ei herlig og personlig rundreise basert på ni norske slåtter, fire amerikanske, to irske og en fransk-kanadisk. Her har de makta å fusjonere tradisjonsmusikken med Wiiks åpenhet slik at vi ser både bakover og skuer framover. De to synger også på ett av de amerikanske spora.

Magnus Wiik overrasker ikke lenger med å dukke opp i nye og annerledes settinger – det motsatte ville nok vært mer overraskende. Sammen med sin utkårede tar han oss med til nye steder – nok en herlig opplevelse.

Ellestad Wiik Duo

On the Water

Just for the Records/Musikkoperatørene

Du store verden

Kvartetten Nutopia tar oss med på ei musikalsk reise nesten uten grenser.

Nutopia åpner opp nye musikalske dører.

Jeg er priviligert og jeg vet det. Det har seg nemlig slik at postmannen støtt og stadig dukker opp med forundringspakker med musikk jeg ikke ante fantes og som sørger for at horisonten blir utvida både titt og både ofte. Bandet Nutopia og musikken de har å bringe til torgs tilhører den kategorien.

Den polske, men Oslo-bosatte fiolinisten Sebastian Gruchot, gitaristen, bouzouki-traktøren og mandolinisten Michael Smith Krumins fra Vennesla/Kristiansand, perkusjonisten Arild Nyborg fra Gol og trønderen og bassisten Audun Ramo utgjør den livsbejaende kvartetten som har eksistert siden 2008. Bandet ga ut sin debut-cd i 2013, "Zabibu", men har altså makta å passere godt under radaren min.

Nutopia trives garantert godt under verdensmusikkparaplyen. Den er som kjent stor og kan inneholde det meste og det gjør også musikken til Nutopia. Stringswing med Django Reinhardt som føringsoffiser, afrikanske rytmer – Gruchot og Krumins har vært i Tanzania på studietur – og tydelige arabiske spor er noe av det mest framtredende i miksen Nutopia høyst sannsynlig er ganske så aleine om. Bandet har skrevet all musikken sjøl og forteller oss at de både individuelt og kollektivt har et nært og godt forhold til alle disse kildene – og flere til.

Det swinger og groover av Nutopia i alle verdens musikalske grenseland. De har skapt sitt eget lille univers og dit har det vært udelt hyggelig å bli invitert på besøk.

Nutopia

Antares

Karmakosmetix Music/Musikkoperatørene

Vakkert og annerledes

Den finske mestersaksofonisten Jukka Perko har satt sammen en annerledes trio med én akustisk og én elektrisk gitarist. Det har det blitt helt egne musikalske landskap av.

Jukka Perko med sine to fargerike strengevenner.

Den 48 år unge finske alt- og sopransaksofonisten Jukka Perko begynte å jobbe med legenden Dizzy Gillespie i god tid før han runda 20. Det sier vel det aller meste om hvilke kvaliteter Perko har vært i besittelse av helt fra tenårene. Siden den gang har han jobba med en rekke storheter både i og utenfor hjemlandet og han har også stått i spissen for mange band sjøl. Forrige gang jeg fikk gleden av Perkos musikk var på duo sammen med et annet stjerneskudd fra de tusen sjøers land, pianisten Iiro Rantala – "It Takes Two to Tango". Det var i fjor, men nå har Perko bestemt seg for å vise oss sin unike trio som har fått navnet Avara.

Sammen med den elektriske gitaristen Jarmo Saari og Teemu Viinikainen på den akustiske seksstrengeren, tar Perko oss med inn i landskap få om noen av oss har opplevd tidligere. Tidligere innrømmer Perko at fokuset kanskje har vært i for stor grad på tempo og teknikk – nå har han kommet dit i livet og musikken at dybde og mening spiller en mye viktigere rolle. Det betyr at om det er originalstoff, som alle tre står bak, eller klassikere som Eric Claptons "Tears In Heaven", Peter Gabriels "Don´t Give Up" eller Gabriel Faurés "Pavane", så er det vakre, nedpå og inderlige tolkninger hele veien.

Sounden av disse tre instrumentene sammen er vel neppe det de fleste har sittet og ventet på. Når det er sagt så iler jeg til med å slå fast at både tanken og gjennomføringa av den er av det framifrå slaget og Jukka Perko bekrefter nok en gang at han er en musikant som befinner seg langt der framme.

Jukka Perko Avara

Invisible Man

ACT/Musikkoperatørene

Flotte historier

Hva er det med Ål og Hallingdalen? Først kom Hellbillies, så kom Stein Torleif Bjella og nå kommer sannelig også Svarteper.

Svarteper byr på herlige historier.

Det er rart med det, men det ene følger ofte det andre og så kommer gjerne det tredje også! Jeg må innrømme at jeg har relativt begrensa kunnskap om miljøet på Ål, men noe sier meg at det må være både spennende og kreativt. Jeg kjenner heller overhodet ikke til verken bandet Svarteper eller mannen bak både tekster og låter – og vokalist og gitarist og mye annet – Herman Kvelprud. Når det er sagt så tar det ikke lang tid å bli begeistra.

Som sine mer kjente sambygdinger i Hellbillies og Bjella, så viser Kvelprud oss i løpet av kun kort tid at han er en historieforteller av rang. Han skriver på sett og vis små noveller og jeg opplever at han tar med seg sine egne erfaringer inn i historiene som sjølsagt blir formidla på halling. Musikken er mer rocka enn det sambygdingene byr på, men har også med seg elementer av både folk – Tuva Syvertsen gjester forresten på vokal – og hylende saksofon.

Kvelprud er en urban halling, noe som kommer tydelig fram i tekstene hans. Jeg har han mistenkt for å gi hylende fan i at han synger litt surt fra tid til annen. Ofte er det faktisk sjarmerende og det er mesteparten av "Svevestøv" også. Ål asså!!!!!

Svarteper

Svevestøv

Heilo/Musikkoperatørene

Vakkert fra sør

Liv Stoveland har blitt et kjent nevn for mange etter sin deltakelse i NRK-programmet Anno. Hun fortjener mye mer anerkjennelse for sin vakre og inderlige musikk og stemme.

Liv Stoveland på vei på mot noe personlig og varmt.

For seks år siden kom det en hyggelig overraskelse inn i heimen – vokalisten Liv Stoveland cd-debuterte med "Close Your Eyes" og fortalte oss at Sørlandet hadde en hemmelig skatt. Forhåpentligvis har Stoveland vært aktiv og gitt sørlendingene i alle fall musikk fra sitt overflødighetshorn – på nasjonalt plan blei det dessverre stille fra henne ganske raskt etterpå. Den 51 år unge Stoveland har solide sangstudier bak seg både fra Agder musikkonservatorium og fra Norges musikkhøgskole og i tillegg til å være utøvende musiker så jobber hun også som sangpedagog. Hun har så avgjort minst et jazzgen i kroppen, men klassisk barokkmusikk ligger også hennes hjerte nær.

Nå syntes heldigvis Stoveland at det var på høy tid å gi lyd fra seg igjen. Jeg kan forsåvidt ikke være mer enig. Hun har nemlig en hel del på hjertet og hun formidler tankene og musikken sin på et inderlig og vakkert vis – modent og reflektert. Repertoaret forteller en hel del om bredden i Stovelands musikkanskuelse. Her er det nemlig ei flott blanding av låter der den lokale lyrikeren Arne Birketveit har levert tekstene og der gitaristen Espen Larsen har skrevet musikken og kjente låter fra både jazz- og popverdenen som "Skylark", "Solitary Moon", "Calling You", Ron Carters "Little Waltz" og Neil Youngs "Don´t Let It Bring You Down". Og har du aldri så lite tålmodighet mot slutten så dukker også "Lille Lilli-Ann fra Lillesand", som Nora Brockstedt spilte inn i 1960, uanmeldt opp – morsomt og sjarmerende.

Sammen med nevnte Larsen, som neppe har noe spesielt i mot Pat Metheny basert på riffet på åpningslåta, har Stoveland med seg et svært så empatisk band med Ole Kristian Kvamme på bass, Arild Nyborg på trommer, Rasmus Solem på piano og bakgrunnsvokal og Per Willy Aaserud på trompet. Bortsett fra Aaserud er alle bosatt på Sørlandet og forteller oss at det finnes masse kvalitet også utenfor storbyene. De gir Stoveland et varmt, neddempa og inderlig tonefølge hele veien – et tonefølge som passer stemma hennes bortimot perfekt.

Liv Stoveland har mye personlig å melde og gjør det med ei vakker og innsmigrende stemme som forteller oss om et levd liv. Både makrellen og musikken har kommet til Grimstad og Sørlandet i år også!

Liv Stoveland

Solitary Moon

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Nytt stjerneskudd?

Marquis Hill er på "alles" lepper over there. Er han den nye Miles Davis?

Marquis Hill kan være på vei mot noe stort.

29 år unge Marquis Hill fra Chicago slo gjennom for fullt da han vant Thelonious Monk-konkurransen i 2014 da trompet var instrumentet det blei konkurrert i. Da hadde han allerede markert seg kraftig i hjembyen og gitt ut tre skiver under eget navn, men den store oppmerksomheten hadde likevel uteblitt. En del av premien var platekontrakt med Concord Records og det betyr igjen at både musikken og navnet til Marquis Hill får et verdensomspennende publikum.

Med sitt band Blacktet som består av altsaksofonisten Christopher McBride, vibrafonisten Justin Thomas, bassisten Joshua Ramos og trommeslageren Makaya McCraven, samt diverse gjester på vokal, trombone, perkusjon og resitasjon – bandet blir blant annet presentert muntlig som på ei scene fra start av…. – viser Hill oss hvorfor han stakk av med førstepremien, men likevel mangler den store originaliteten foreløpig.

Bebop er fundamentet til Hills musikkanskuelse og han blander egne låter med standarder som "My Foolish Heart", "Maiden Voyage" og "Straight No Chaser". Dessuten er han en del av hip-hop-kulturen også og det skinner også gjennom.

Hill er en strålende instrumentalist med en vakker tone og et herlig uttrykk, men enn så lenge finner jeg altså ikke den store personligheten i det han har å melde. Når det er sagt så kan man ikke se bort fra at dette er starten på ei stor karriere – Marquis Hill vil garantert bli å høre i mange tiår framover.

Marquis Hill

The Way We Play

Concord Records/border.no

Nytt stjerneskudd?

Marquis Hill er på "alles" lepper over there. Er han den nye Miles Davis?

Marquis Hill kan være på vei mot noe stort.

29 år unge Marquis Hill fra Chicago slo gjennom for fullt da han vant Thelonious Monk-konkurransen i 2014 da trompet var instrumentet det blei konkurrert i. Da hadde han allerede markert seg kraftig i hjembyen og gitt ut tre skiver under eget navn, men den store oppmerksomheten hadde likevel uteblitt. En del av premien var platekontrakt med Concord Records og det betyr igjen at både musikken og navnet til Marquis Hill får et verdensomspennende publikum.

Med sitt band Blacktet som består av altsaksofonisten Christopher McBride, vibrafonisten Justin Thomas, bassisten Joshua Ramos og trommeslageren Makaya McCraven, samt diverse gjester på vokal, trombone, perkusjon og resitasjon – bandet blir blant annet presentert muntlig som på ei scene fra start av…. – viser Hill oss hvorfor han stakk av med førstepremien, men likevel mangler den store originaliteten foreløpig.

Bebop er fundamentet til Hills musikkanskuelse og han blander egne låter med standarder som "My Foolish Heart", "Maiden Voyage" og "Straight No Chaser". Dessuten er han en del av hip-hop-kulturen også og det skinner også gjennom.

Hill er en strålende instrumentalist med en vakker tone og et herlig uttrykk, men enn så lenge finner jeg altså ikke den store personligheten i det han har å melde. Når det er sagt så kan man ikke se bort fra at dette er starten på ei stor karriere – Marquis Hill vil garantert bli å høre i mange tiår framover.

Marquis Hill

The Way We Play

Concord Records/border.no

Festen er over

Alarmen gikk og både Bendik Hofseth og publikum avslutta årets Kongsberg-festival brått, men usedvanlig godt. Tidligere på kvelden hadde Angelinga Jordan, Melody Gardot og ikke minst Steve Coleman vært med å sørge for for en flott avslutningsdag.

Bendik Hofseth med kremen av norske musikanter med "IX" live for første gang.

Foto: Tor Hammerø

25 år på ettertid sørga superentusiast Christer Falck for at en av hans aller største helter, Bendik Hofseth, stod på scena for aller første gang med en liverversjon av skiva "IX". Det skjedde med det kremlaget som spilte på skiva: Audun Erlien, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Reidar Skår, Paolo Vinaccia og Eivind Aarset. Bedre gjeng er det nesten ikke mulig å sette sammen og alle ga musikken den sjela og det livet den fortjente. For oss som var fans den gangen og som har vært det siden, blei denne natta en nyttig bekreftelse på at Bendik, både som vokalist, saksofonist og komponist, hører hjemme langt der framme. Planen var for første gang å spille alt fra albumet live og det lyktes noe så voldsomt – nesten….

Bare ekstranummeret "End Is Beginning" gjenstod da brannalarmen gikk og alle måtte rømme det nye Musikkteateret, men da vi hadde vi i alle fall fått servert både "Night Train", "Riverside" og "A Little Parade" og alle de andre strålende låtene fra det STOOORE albumet som så dagens lys for 25 år siden. Både musikken, Bendik Hofseth og de aller beste vennene hans holder samme klasse den dag i dag. Heldigvis har bandets åttende medlem, Christer Falck, sørga for at musikken med masse tilliggende herligheter nå finnes i en praktboks – sørg for at den kommer i hus for den blir utsolgt!

Angelina Jordan og Melody Gardot – to stemmer med noe eget på lager.

Foto: Tor Hammerø

Kvelden blei ønska velkommen av to vokalister. Jeg har aldri hørt Angelina Jordan live og må innrømme en viss skepsis. Det 10-årige unikumet viste oss likevel raskt at hun har et talent av sjeldent kaliber og sammen med Anders Aarum, Christian Meaas Svendsen og Andreas Wildhagen tok hun Melody Gardot-publikummet med storm med sine fire oppvarmingslåter. Hun er altså i besittelse av en stemmeprakt, kontroll og melodisk og rytmisk oversikt som skulle vært forbudt for en 10-åring. Herlig, intet mindre, og det skal bli usedvanlig spennende å følge dette helt spesielle talentet i åra som kommer.

Konserten store stjerne, den amerikanske vokalisten, gitaristen og pianisten Melody Gardot, overraska den fullsatte salen med et utadvendt sett med stort sett egne låter, men også en Chet Baker-hyllest – "You Don´t Know What Love Is" – og brasiliansk musikk, der hun hoppa og spratt rundt på et vis som fikk meg til å lure på hennes "story" som pleietrengende pasient avhengig av stokk og solbriller.

Forhåpentligvis er det slik at hun bare har blitt mye bedre de seineste åra og hennes show med en blanding av soul, gospel, rhythmn and blues og jazz, gikk hjem så det suste. For meg blei det litt for planlagt og koreografert, men at Melody Gardot har noe eget å fare med hersker det absolutt ingen tvil om.

Steve Coleman – en kompromissløs visjonær.

Avslutningsdagen på Kongsberg blei også mitt første livemøte med stilskaperen, komponisten, bandlederen og altsaksofonisten Steve Coleman. Hans vis å utvikle små rytmiske og melodiske ideer på, som han unnfanga i M-Base kollektivet for noen tiår siden, var usedvanlig fascinerende og de to første "låtene" varte bortimot en time. Sammen med de utmerkede disiplene Jonathan Finlayson på trompet, Miles Okazaki på gitar, Sean Rickman på trommer og Anthony Tidd på elbass, skapte Coleman en atmosfære basert på at alle ideer som kom opp kunne og skulle spilles tomme før man gikk videre. Når så konserten blei avslutta med en Charlie Parker-cover, som pekte både bakover og fremover, så var dette en strålende bekreftelse på at den kompromissløse Steve Coleman er en av den moderne jazzens viktigste stemmer.

Så var Kongsberg-festivalen med publikumsrekord på alle vis over. Den har gitt meg en rekke strålende musikalske opplevelser og gode møter. Så får diskusjonen komme om det er i dette folkefestlandskapet med Vassendgutane i den aller ytterste kanten festivalen vil befinne seg også i åra som kommer. Den diskusjonen er viktig og riktig. Takk for i år – nå er det bare 51 uker igjen!

En herlig maskerade

Den norske virtuosen på ymse barokkinstrumenter, Rolf Lislevand, avlegger oss nok et herlig beøsk. Aleine med sin barokkgitar og slektningen theorbo gir han oss et inderlig blikk tilbake til det musikalske 1600-tallet og hvor gitaren kom fra.

Rolf Lislevand er en virtuos som forteller inderlige historier med sine "gamle" instrumenter.

Rolf Lislevand er vel blant de ytterst få her til lands som kan skrive luttenist i sjølangivelsen sin. Nå er jeg ikke sikker på om han skatter til Norge – Lislevand har nemlig vært bosatt i Italia siden 1987. Årsaken til det er nok at han er svært så sentral i barokkmusikk-miljøet både som utøver og som pedagog og det miljøet er nok definitivt større der sør enn her oppe ved Nordpolen. Heldigvis har blant mange andre ECM-sjef Manfred Eicher oppdaga Lislevands storhet og her får vi være med på et sjeldent møte med musikk skrevet av Francesco Corbetta og hans elev Robert de Visée som levde på 16- og 1700-tallet og var hoffkomponister og luttenister for solkongen, Louis XIV.

Lislevand er en åpen og søkende musikalsk sjel. Forrige gang jeg støtte på han var sammen med Bjergsted Jazz Ensemble fra Stavanger. Her er han altså helt aleine og det er mer enn nok det. Lislevand er en mester på "gitarene" sine og, sjøl om dette er gammel musikk, så løfter han det på et vis inn til oss på 2000-tallet med sin tidløse måte å tolke denne vakre og for oss sjeldne musikken på.

Lislevand har skrevet en lang og informativ tekst i omslagsheftet der han setter komponistene og musikken inn i sin rette konstekst. Den blir på et vis lettere å forstå, men den tengs absolutt ikke. Rolf Lislevands maskeradeverden står mer enn solid nok på egne bein.

Rolf Lislevand

La Mascarade

ECM New Series/Grappa/Musikkoperatørene