Alarmen gikk og både Bendik Hofseth og publikum avslutta årets Kongsberg-festival brått, men usedvanlig godt. Tidligere på kvelden hadde Angelinga Jordan, Melody Gardot og ikke minst Steve Coleman vært med å sørge for for en flott avslutningsdag.
Bendik Hofseth med kremen av norske musikanter med "IX" live for første gang.
Foto: Tor Hammerø
25 år på ettertid sørga superentusiast Christer Falck for at en av hans aller største helter, Bendik Hofseth, stod på scena for aller første gang med en liverversjon av skiva "IX". Det skjedde med det kremlaget som spilte på skiva: Audun Erlien, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Reidar Skår, Paolo Vinaccia og Eivind Aarset. Bedre gjeng er det nesten ikke mulig å sette sammen og alle ga musikken den sjela og det livet den fortjente. For oss som var fans den gangen og som har vært det siden, blei denne natta en nyttig bekreftelse på at Bendik, både som vokalist, saksofonist og komponist, hører hjemme langt der framme. Planen var for første gang å spille alt fra albumet live og det lyktes noe så voldsomt – nesten….
Bare ekstranummeret "End Is Beginning" gjenstod da brannalarmen gikk og alle måtte rømme det nye Musikkteateret, men da vi hadde vi i alle fall fått servert både "Night Train", "Riverside" og "A Little Parade" og alle de andre strålende låtene fra det STOOORE albumet som så dagens lys for 25 år siden. Både musikken, Bendik Hofseth og de aller beste vennene hans holder samme klasse den dag i dag. Heldigvis har bandets åttende medlem, Christer Falck, sørga for at musikken med masse tilliggende herligheter nå finnes i en praktboks – sørg for at den kommer i hus for den blir utsolgt!
Angelina Jordan og Melody Gardot – to stemmer med noe eget på lager.
Foto: Tor Hammerø
Kvelden blei ønska velkommen av to vokalister. Jeg har aldri hørt Angelina Jordan live og må innrømme en viss skepsis. Det 10-årige unikumet viste oss likevel raskt at hun har et talent av sjeldent kaliber og sammen med Anders Aarum, Christian Meaas Svendsen og Andreas Wildhagen tok hun Melody Gardot-publikummet med storm med sine fire oppvarmingslåter. Hun er altså i besittelse av en stemmeprakt, kontroll og melodisk og rytmisk oversikt som skulle vært forbudt for en 10-åring. Herlig, intet mindre, og det skal bli usedvanlig spennende å følge dette helt spesielle talentet i åra som kommer.
Konserten store stjerne, den amerikanske vokalisten, gitaristen og pianisten Melody Gardot, overraska den fullsatte salen med et utadvendt sett med stort sett egne låter, men også en Chet Baker-hyllest – "You Don´t Know What Love Is" – og brasiliansk musikk, der hun hoppa og spratt rundt på et vis som fikk meg til å lure på hennes "story" som pleietrengende pasient avhengig av stokk og solbriller.
Forhåpentligvis er det slik at hun bare har blitt mye bedre de seineste åra og hennes show med en blanding av soul, gospel, rhythmn and blues og jazz, gikk hjem så det suste. For meg blei det litt for planlagt og koreografert, men at Melody Gardot har noe eget å fare med hersker det absolutt ingen tvil om.
Steve Coleman – en kompromissløs visjonær.
Avslutningsdagen på Kongsberg blei også mitt første livemøte med stilskaperen, komponisten, bandlederen og altsaksofonisten Steve Coleman. Hans vis å utvikle små rytmiske og melodiske ideer på, som han unnfanga i M-Base kollektivet for noen tiår siden, var usedvanlig fascinerende og de to første "låtene" varte bortimot en time. Sammen med de utmerkede disiplene Jonathan Finlayson på trompet, Miles Okazaki på gitar, Sean Rickman på trommer og Anthony Tidd på elbass, skapte Coleman en atmosfære basert på at alle ideer som kom opp kunne og skulle spilles tomme før man gikk videre. Når så konserten blei avslutta med en Charlie Parker-cover, som pekte både bakover og fremover, så var dette en strålende bekreftelse på at den kompromissløse Steve Coleman er en av den moderne jazzens viktigste stemmer.
Så var Kongsberg-festivalen med publikumsrekord på alle vis over. Den har gitt meg en rekke strålende musikalske opplevelser og gode møter. Så får diskusjonen komme om det er i dette folkefestlandskapet med Vassendgutane i den aller ytterste kanten festivalen vil befinne seg også i åra som kommer. Den diskusjonen er viktig og riktig. Takk for i år – nå er det bare 51 uker igjen!
