Den største stjerna innfridde

Kongsberg-festivalen er godt i gang og bedre start enn det jazzens største superstjerne, Pat Metheny, ga oss er ikke mulig å be om. Når så Hanna Paulsberg sørga for en herlig oppfølger var åpningsdagen mer enn i boks.

Med Gwilym Simcock, Linda Oh og Antonio Sanchez ga Pat Metheny oss en fantastisk opplevelse.

Foto: Tor Hammerø

Jeg bryter lett sammen og tilstår at jeg har vært superfan av Patrick Bruce Davidson Metheny helt siden jeg hørte han som 19-åring i Molde i 1974. Vi snakker superfan – intet mindre. Det er godt mulig at denne anmeldelsen bærer preg av det, men det får stå sin prøve. Med sin ferske kvartett ga han oss nemlig nok en gang en fantastisk opplevelse – han avslutta Europa-turneen på et nivå han i mine ører er helt aleine om.

Aleine med sin enorme 42-strengers Pikasso-gitar inntok Metheny den flotte og fullsatte salen i det nye Kongsberg Musikkteater og satte stemninga med "Make Peace". Metheny, med solide norske røtter fra Brunlanes i Vestfold blant annet, hadde denne sesongen nok en gang ønska å utfordre seg sjøl med å sette sammen et nytt band etter å ha jobba med sin Unity Group de siste åra. Det førte til at Metheny, som alltid sjekker ut det som skjer rundt omkring på kloden når det gjelder nye, lovende stemmer, hadde invitert med seg bassisten Linda Oh fra Malaysia og pianisten Gwilym Simcocok fra Wales – begge i første halvdel av 30-åra samt sin sjelsfrende og faste trommeslager de siste tiåra, Antonio Sanchez fra Mexico.

Patrick Bruce Davidson Metheny og en gitar – det holder lenge det også.

Foto: Tor Hammerø

Med et repertoar som framgår av den neste korrekte setlista som finnes under her, så ga Metheny oss ei herlig blanding av gammelt og nytt. Hollowbody-seksstrengeren, som jeg antar er en av Methenys aller beste venner, var den som var mest i bruk underveis, men både hans synthgitar og et par akustiske gitarer fra parken backstage på knapt 20 gitarer, var involvert i å gi oss den umiskjennelige Metheny-sounden. Tusenvis av gitarister kloden rundt har prøvd seg, men ingen har eller kommer til å komme i nærheten av The Metheny Sound – etterkommeren etter Hans Tjøstolvsen Gusland, Metheny altså, ikke sounden!

Metheny er tydeligvis like sulten nå som han var den gangen i 1974 og når han tar med seg nye, unge stemmer som utfordrer han – alle fikk vist seg fram også i duetter med sjefen – så blei dette akkurat ei slik turnéavslutning man kunne drømme om.

Metheny skriver fortsatt så melodisk vakre låter som han alltid har gjort, men når "James", " Midwestern Nights Dream", "Phase Dance", "Are You Going with Me" og "This Is Not America" inntok rommet, så må jeg innrømme at de fortsatt har en spesiell plass nær hjertet. Noe så fantastisk vakkert og djupt personlig. Om jeg var og er begeistra for Pat Methenys musikk? Mja, vil mene det. Om jeg gleder meg til han kommer til Molde om et par uker sammen med basslegenden Ron Carter? Tja, vil vel svare ja på det også – den turneen starer i Belgia i dag. Velkommen skal han være nok en gang og etterpå reiser han på bilferie med familien i Norge – her han har viktige deler av røttene sine.

Nesten korrekt setliste i forbindelse med turnéavslutninga.

Ja da, jeg er fan – Metheny til venstre forresten.

Når så lydlegenden David Oakes nok en gang laga kremlyd, så var det ikke så mye mer å ønske seg.

Foto: Tor Hammerø

Hanna Paulsberg med Oscar Grönberg, Trygve Waldemar Fiske og Hans Hulbækmo – en herlig kvartett.

Foto: Tor Hammerø

Tenorsaksofonist og bandleder Hanna Paulsberg har holdt sitt Concept sammen i godt og vel seks år og ga oss en herlig avslutning på åpningsdagen. Med hennes ferske cd "Eastern Smiles" friskt i minne, var det på ingen måte overraskende at Paulsberg, sammen med bassist Trygve Waldemar Fiske, pianist Oscar Grönberg og trommeslager Hans Hulbækmo, ga oss en kollektiv opplevelse på svært høyt nivå.

Paulsberg har utvikla seg kraftig og i ei stadig mer personlig retning. Hun har store deler av jazzhistoria innebygd i sitt tenorspill, men låter nå mer moderne og friere enn da jeg møtte henne første gang – herlig! Mye av grunnen ligger nok sikkert i det utmerkede "miljøet" hun omgir seg med – bedre og mer empatisk trio finnes ikke på bygdene nå til dags.

Repertoaret var henta både fra "Eastern Smiles" samt at mye var nyskrevet og blei servert for første gang denne kvelden. Det ga både bandet og oss i den begeistra salen en perfekt avslutning på åpningsdagen av årets Kongsberg-festival. Nå kan det bare gå én vei – oppover!!!!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg