Svorske Ivan Blomqvist har ved mange anledninger og i mange konstellasjoner vist oss at han er og har ei stemme som er hans egen. Med sin andre soloutgivelse blir han mer personlig enn noen gang.

Som mange av sine jazzistiske landsmenn så tok også Ivan Blomqvist (37) turen over grensa från korvens land til Trondheim og jazzlinja. Der utvikla han seg i retning seg sjøl som de fleste som kommer innenfor veggene der. Det fikk vi høre blant annet i band som Rohey og Mosambique.

Likevel er det gjennom hans debut som soloartist, «Nu minns jag», som blei gitt ut i 2020 og nå med oppfølgeren «Bror», at vi virkelig får stifte et nært bekjentskap med hvem Blomqvist er som komponist, lydskaper og tangentist.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Blomqvist er utvilsomt en lydforsker. Gjennom bruk av allehånde analoge synther, piano og studioteknikk har han skapt en gumbo bestående av jazzimpulser, elektronisk og ambient musikk.

Musikken, som kom til han en sen kveld/nattestund, er tilegna hans bror Jonas som gikk bort i ung alder og har en både melankolsk, suggererende og samtidig meditativ ro over seg. Blomqvist lar ideene få tid til å utvikle seg uten å stresse og det gjør det også behagelig når det gjelder å sitte på mottakersida av budskapet og musikken.

Når han så med nennsom hånd har invitert med seg tubasjef og basstrompeter Daniel Herskedal, saksofonør og bassklarinettist Karl Nyberg – nok en svenske som har skjønt alvoret og bosatt seg her i kjempers fødeland -, trompeter Lyder Øvreås Røed, trombonist Erik Johannessen og Lise Sørensen Voldsdal på stryk på noen av spora, så har «Bror» blitt nok en bekreftelse på hvilken unik musikalsk personlighet Ivan Blomqvist er og har vokst seg til å bli. Han er på god vei til seg sjøl – veldig god vei.

Nå har det seg slik at det skal mye til i min verden for at Patrick Bruce Metheny, bedre kjent som Pat, med røtter både i Brunlanes ved Larvik og ved Mandal, skal trå feil. Det gjør han så definitivt ikke denne gangen heller: «Dream Box» er muligens hans vakreste tilstandsrapport noen sinne.

Siden jeg hørte 19 år unge Pat Metheny, som Moldejazz-arrangørene trodde var den noe eldre Pat Martino – Pat Metheny hadde ingen hørt om, første gang i Molde i i 1974 med Gary Burton, har jeg vært intet mindre enn superfascinert av det som i mine ører er verdens beste og mest uttrykksfulle gitarist. Slikt er sjølsagt totalt umulig å «måle», men for meg er han altså det.

For 49 år siden stod han noe beskjedent plassert på scena i Molde Kino iført en 12-strenger. Litt lenger fremme stod bandets gitarsjef Mick Goodrick med 6-strengeren. Vi som hang rundt på nattlige jammer fikk også oppleve Metheny med 6-strenger og du verden for en åpenbaring han var allerede den gangen.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Siden har høydepunkta stått i kø fra innovatøren med den høyst personlige tonen og med en stjernestatus i jazzverdenen som han vel er aleine om. Til tross for det har han beholdt den gutteaktige sjarmen og er enkelt og greit en jævla fin fyr.

Det opplevde også våre to langt framskredne herrer Gard Nilssen og Ole Morten Vågan da de tok kontakt i forbindelse med et New York-besøk for noen få år siden. Begge hadde spilt med Metheny i Molde, henholdsvis på trio for Nilssens del med Arild Andersen og med Trondheim Jazzorkester for Vågans del. Svaret fra Metheny var en invitasjon til hans øvingsrom og Nilssen og Vågan var på plass minst fem minutter før avtalt tid!

Da hadde Metheny vært i gang i flere timer allerede med sine daglige gitarøvinger og han hadde også brukt tida til å snekre sammen ei låt de tre sjekka ut.

Den har blitt med på skiva og har fått navnet «Ole & Gard» – intet mindre en stor hyllest til våre to glitrende representanter for det som etter hvert har blitt en slags mellomgenerasjon.

Ellers gir Metheny oss en rekke nye låter som han har hatt liggende til ei passende anledning og uten unntak passer alt her. Det begynner med den vanvittig vakre «The Waves Are Not the Ocean» og fortsetter i samme spor med ei låt som nesten har en Terje Rypdal-tittel, «From the Mountains».

Metheny krydrer sine egne komposisjoner med «Never Was Love» skrevet av en kjenning av han fra hans jazzikalske hjemby, Kansas City, Russ Long, standardlåta «I Fall in Love Too Easily» og den brasilianske klassikeren «Morning of the Carnival» og når så nok en helt, den belgiske supergitaristen Philip Catherine, også får sin hyllest med «P.C. of Belgium», så har dette blitt ei nydelig samling låter som Metheny tolker på sitt inderlige og nedpå vis – totalt unikt som alltid.

Dette gjør Metheny kun iført en elektrisk gitar og en barytongitar. Noen ganger benytter han seg av pålegg, men som med alt annet så er det sjølsagt usedvanlig smakfullt gjort.

Hvis man har behov for vakkert påfyll egna til sjelefred dandert av en av de aller største nålevende kunstnerene på Tellus, så trenger man ikke lete et sekund lenger. «Dream Box» har alt dette og litt til. Er du i besittelse av denne og Methenys samarbeid med salige Charlie Haden på «Beyond the Missouri Sky», så kan bare høsten og vinterstormene komme.

Kim Rysstad synger og tolker gamle åndelige sanger og salmer på et vis som gjør at sjøl en ihuga ateist søker havn i musikken. Det skader avgjort ikke at Tord Gustavsen og Arve Henriksen er med på ferden heller.

I mange, mange tiår har Sondre Bratland vært Røysta med stor R for meg. Nå har han nådd den anstendige alder av 84 og er ikke aktiv lenger – i alle ikke i den grad han var for noen tiår siden. Da er det veldig hyggelig å kunne slå fast at arvtakeren er på plass.

Kim Rysstad fra Valle i Setesdalen er akkurat halvparten så gammel som Bratland og har veldig mye av den samme ektheten og inderligheten som Bratland bergtok oss med. For meg blir han med sin unike personlighet i uttrykket den nye Røysta med stor R og du verden som han bekrefter det her på denne nydelige plata samme med to av våre aller mest personlige jazzmusikere – musikere i verdensklasse, ferdig snakka.

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Rysstad tar for seg nesten et dusin sanger av typen «Jesus din søde forening at smake» og «Lær meg å kjenne dine veie». Han gir de et innhold som sjøl en erklært ateist som undertegnede «skjønner» og som gjør at jeg definitivt kan trives i landskapene han skaper.

Når så superpianist Gustavsen og ditto trompeter Henriksen, som begge trakterer elektronikk på et ytterst smakfullt vis, i tillegg til å skape usedvanlig vakre over- og underbygninger rundt Rysstad, skaper to fritt improviserte interludiumer som bare de to kunne ha skapt, så har dette blitt samtaler på et nivå som er sjeldent.

Kim Rysstad trives åpenbart med Tord Gustavsen og Arve Henriksen og de trives med Rysstad. Jeg trives med alle tre – bedre blir det nesten ikke.

For et års tid siden møtte jeg den unike amerikanske perkusjonisten JoVia Armstrong som leder for et eget prosjekt for første gang. Det både fascinerte og imponerte meg og frista til gjenhør. Her er det allerede på plass og jeg er minst like fascinert som sist.

JoVia Armstrong (45) er en del av det grensesprengende kollektivet AACM i Chicago. De som har hatt ørene åpne siden 1965, eller etter hvert, vet at det betyr unike innfallsvinkler til det å skape musikk. Slik har det vært og slik er det fortsatt sjøl om det er andre generasjoner og nye musikanter som nå står i spissen.

Armstrong, med sitt helt spesielle oppsett sittende på den spanske cajon-kassa og enten bare med et cymbal eller en hi-hat, hørte jeg første gang sammen med en annen viktig AACM-stemme, fløytisten Nicole Mitchell.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Nå står hun svært trygt på egne bein, eller rettere sagt sitter på egen cajon, og har nok en gang skapt høyst personlig musikk. «Inception» var faktisk unnfanga før «The Antidote Suite» som kom i fjor, men spilt inn like etter.

Det er så avgjort slektskap mellom de to innspillingene. Armstrong har nemlig nok en gang henta hemningsløst fra en rekke kilder innen afro-amerikansk musikk og satt det hele sammen til en usedvanlig velsmakende gumbo.

For de med god kunnskap om AACM-estetikken så fremstår «Inception» ganske så rocka i forhold til mye av det som har kommet derfra opp gjennom historia. Det sier vel kanskje en del om utviklinga av AACM-familien også.

Med seg, som sist, har Armstrong Leslie DeShazor på fem strengers fiolin. Ellers er Sasha Kashperko på gitar og Damon Warmack på elbass nye i truppen. Nye navn for meg, men både hver for seg og kollektivt låter dette som en million dollar. Effektbruken er veldig til stede, men hele tida smakfull og Armstrongs høyst personlige rytmiske fotspor og sound gjør «Inception» til noe helt for seg sjøl.

JoVia Armstrong har som de fleste med AACM-bakgrunn noe høyst unikt å fare med.

Aasmund Nordstoga og Åsmund Reistad har spilt sammen i 25 år. Da var det vel kanskje på høy tid at de endelig laga ei duoplate sammen. Jeg vil avgjort mene det.

Herrene møttes under musikkstudier på universitet i Oslo. Det førte til at de sang i kor sammen og jobba i flere andre musikalske konstellasjoner også. Ikke før pandemien gjorde sitt inntog, vokste ideen fram om å gjøre et visealbum som duo og som tenkt, så gjort.

Fundamentet for dette flotte visittkortet er viseboka «Tom Duley og andre viser, ved Hartvig Kiran» som hadde vært i familien Nordstogas eie fra sønnen i huset var liten. Den viseboka betydde også mye for visebølga på 70-tallet der blant andre Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen og Lars Klevstrand spilte sentrale roller og sang mange av disse sangene i Kirans oversettelse til nynorsk.

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Nå har altså storebror Nordstoga på vokal og Reistad på litt vokal og en rekke instrumenter, blant annet gitar, trekkspill, bass og melodika – om jeg ikke hører feil – henta fram igjen 13 av disse udødelige amerikanske visene som stadig nye generasjoner nå kan få glede av å sette seg inn i.

Noen er kjente for mange, som «Tom Duley» og «Seksten tonn», mens andre sikkert er totalt ukjente. Uansett har Nordstoga og Reistad greid å sette sitt høyst personlige preg på denne flotte og tidløse skatten.

De to kjenner hverandre tydeligvis ut og inn og utfyller hverandre på et empatisk vis. Nok en gang er det veldig hyggelig å få stifte bekjentskap med denne fine og til dels glemte skatten og ikke minst Aasmund Nordstoga og Åsmund Reistad – ikke hver dag det dukker opp ei duoinnspilling med to karer med det samme relativt sjeldne fornavnet heller. Og hvis du lurte: alle hanene legger egg i Kansas.

Den sør-koreanske, men Amsterdam-bosatte trommeslageren, komponisten og bandlederen Sun-Mi Hong forteller oss umiddelbart at hun har kommet ganske så langt med å etablere seg svært høyt oppe på lista over spennende modernister i jazzens verden.

Jeg var dessverre ikke blant dem som fikk med meg Hongs konsert under fjorårets Oslo Jazzfestival, men prøver derfor nå å gjøre opp for meg med å nilytte på Hongs siste visittkort som kom ut etter Oslo-besøket.

Dette er på ingen måte Hongs første plate under eget navn. Hun har også mottatt flere priser i sitt nye hjemland for sin unike og energiske innfallsvinkel til det å skape musikk og nå debuterer hun på et av Europas aller meste spennende jazzselskap, engelske Edition Records.

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

På «Third Page: Resonance» møter vi Hong med sin faste kvintett som også var med henne til Oslo i fjor. Det betyr Alessandro Fongaro på bass, sør-koreanske Chaerin Im på piano, Alistair Payne på trompet og Nicolò Ricci på tenorsaksofon – helt nye stemmer for meg, men åpenbart viktige bidragsytere fra en rekke land i den spennende scena som finnes i Amsterdam.

Hong skriver vakker, åpen, søkende og utfordrende – både for de involverte og oss på den andre sida – musikk, som er rytmisk spennende og der man blir sittende langt fremme på stolsetet for å få med seg alle detaljene og skiftene som kommer rekende på ei fjøl.

Dette er på ingen måte noen soloutflukt for Hong. Her spiller alle fem likeverdige roller og det føres høyverdige samtaler basert på Hongs seks låter pluss to impro-utflukter. Her er det tydelig at vi har med fem musikanter å gjøre som synes veldig om hverandre og ikke minst Hongs musikalske, både nordiske, rytmiske og frie, visjoner.

Sun-Mi Hong må mer enn gjerne komme tilbake til oss her oppe ved Nordpolen. Da skal jeg gjøre mitt beste for å være tilstede. Inntil det skjer kan jeg uansett trøste meg med «Third Page: Resonance» – absolutt ingen dårlig erstatning.

Jeg aner til en viss grad hva Ketil Bjørnstad har latt seg inspirere av når han har skrevet musikken til «Nightwalker». Det er noe usedvanlig vakkert, omskiftelig og til tider dramatisk. Slik har da også musikken blitt.

Årsaken til at jeg aner det er at hvis jeg åpner vinduet, så kan jeg nesten rope bort til Bjørnstad ved Bunnefjorden. Vi er nemlig bortimot naboer og her jeg sitter ved mitt skrivepunkt, et uttrykk jeg innrømmer å ha stjålet fra Bjørnstad, så er utsikten min mer eller mindre den samme som hans når det begås skriverier for min del – forfatterskap for hans del.

Utsikten og opplevelsene av naturen er altså ganske de samme, men der slutter også likhetene. Bjørnstads evne til å beskrive med ord og toner befinner seg på et helt eget nivå sammenliknet med de fleste andre både ved Bunnefjorden, ellers i kongeriket og et godt stykke utenfor Harald og Sonjas grenser.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

I løpet av vinteren, våren og sommeren 2022 skrev Bjørnstad, han begikk sikkert et par romaner og noen diktsamlinger samtidig, denne suiten som består av 23 deler. Jeg kan ikke se eller høre for meg noen kunstner her til lands som er så produktiv som Bjørnstad og som kontinuerlig leverer på skyhøyt nivå.

En desemberdag i fjor inntok Bjørnstad Propeller Studio i Oslo. Når så en av hans favoritt-teknikere, Mike Hartung, sørga for lyden og et av hans favorittflygler, et C. Bechstein Model C, sørga for reisefølget, så gikk det hele unna på bare noen timer.

Bjørnstad oppdaga at Propeller var satt opp med et elektrisk piano også og siden den akustiske innspillinga allerede var i boks, så spurte han Hartung om de kanskje kunne gjøre en versjon av suiten på elpiano også. Svaret var sjølsagt ja og noen timer seinere var musikken gjort i to ganske forskjellige versjoner.

Grappa-sjef Helge Westbye likte ideen om å gi det hele ut som et dobbeltalbum. Musikken er så Bjørnstadsk som vel mulig. Den er vakker, den er romantisk, den er reflekterende og den er djupt personlig. Den er full av dynamikk og luft – her er det rom for mange egne tanker underveis.

Jeg har tidligere «beskyldt» Bjørnstad for å skrive den samme melodien og det gjør jeg gjerne også denne gangen. Jeg vet umiddelbart at det er Ketil Bjørnstads klo som er på ferde både som komponist og pianist og i mi bok er det et stort pluss.

Det er liksom bare én Ketil Bjørnstad og nok en gang er det en sann fryd å være med på hans nattevandringer og betraktninger. Bjørnstads egne skriftlige betraktninger skader heller ikke, må vite.

Og skulle du ha behov for en solid dose Bjørnstad i tillegg, anbefales boksen «The Seventies» med alt han spilte inn på 70-tallet – 17-CD-er – i Christer Falcks Norske albumklassikere-serie.

Høsten og vinteren 2023 og våren og sommeren 2024 kan være redda med andre ord. Her er det nemlig mye stor og historisk musikk, blant annet «Berget det blå» og «Leve Patagonia», og et utmerket teksthefte signert Arvid Skancke-Knutsen.

Jeg har hørt både Taiko Saito, Jan Roder og Michael Griener tidligere, men aldri sammen. Det hadde ikke de tre involverte heller før de stod sammen på scena i Berlin høsten for knappe to år siden. Her får vi bli med på møtet.

Den japanske vibrafonisten Taiko Saito (46) har bodd mesteparten av sitt profesjonelle liv i den musikalske og kulturelle smeltedigelen Berlin. Med det som utgangspunkt har hun bidratt i en rekke moderne og ofte relativt frie konstellasjoner og vist oss at hun er i besittelse av ei unik stemme og et åpent sinn.

Trommeslager Michael Griener og bassist Jan Roder har i flere tiår vært sentrale brikker i det berlinske og tyske moderne jazzlandskapet og her hjemme kjenner vi de to blant annet fra bandene Die Enttäuschung og Monk´s Casino. Spennende og kompromissløse settinger som har satt solide spor i europeisk jazz.

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Trioens første møte var på den nå nedlagte klubben Au Topsi Pohl i Berlin den 4. november 2021. Det som i utgangspunktet var tenkt å være en der og da-happening viste seg å være så vellykka at de tre har fortsatt samarbeidet og det skjønner vi godt etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med trioen og innspillinga fra jomfrukvelden.

De fire “låtene”, som varer i rundt 38 minutter til sammen og som er kollektivt unnfanga, er åpne, frie og samtalende og viser oss tre strålende og lyttende instrumentalister som utfordrer og utfyller hverandre i en god europeisk frijazz-tradisjon.

Besetninga er ganske så utradisjonell for en fri ekskursjon og det gjør det bare ekstra interessant. Slik låt det altså denne novemberkvelden for knappe to år siden. Og slik vil det aldri låte igjen!

Det er mye man ikke får med seg når man er bosatt i Oslo-bygda. Blant annet har Bergensbandet med det herlige navnet Whatever Happens Don´t Be Yourself tatt seg den frihet å passere under min radar i årevis. Det har det blitt en permanent orden på nå.

Når jeg ser meg i speilet og bandleder og trommeslager Nils Are Drønen, med god hjelp av postmannen, har fora meg med bandets tre utgivelser fra 2016 og frem til i dag, så skjønner jeg at jeg har gått glipp av mye spennende i en rekke av jazzens grenseland.

Tidligere i år dukka altså oktettens tredje visittkort opp. «Ignorance and Bad Decisions» der all musikken, med ett unntak, nok en gang er skrevet av Drønen er en livsbejaende og utfordrende ekskursjon der fine og melodiske, nesten popaktige låter med vokal, møter herlige, men ofte strukturerte – hvis du skjønner hva jeg mener – ganske så frie landskap der de åtte storkoser seg både kollektivt og hver for seg.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Når Drønen har alliert seg med gitaristen Mads Berven, perkusjonisten Snorre Bjerck, vokalisten Nelly Moar, saksofonisten og klarinettisten Aksel Røed, bassisten Nils Henrik Sagvåg, pianisten Isach Skeidsvoll og trompeteren Audun Waage – det vil si noen av de aller beste og mest uforutsigbare jazzistene Republikken Bergen har å by på – så sier det oss uvitende på den andre sida av fjellet at det finnes masse talent der vest som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt dem til del. Det at «bråkmaker» Lasse Marhaug har blitt invitert som gjest er bare med å gi dette universet ekstra krydder.

Jeg lover å bruke tida godt for å sjekke ut de to første kapitlene i historia om det alt for hemmelige bandet Whatever Happens Don´t Be Yourself. «Ignorance and Bad Decisions» har nemlig avdekka hull i allmenndannelsen som det sjølsagt er flaut å innrømme, men som det absolutt er mulig å gjøre noe med. Dette er nemlig intet mindre enn veldig bra!

Med valthorn som en sentral del av lydbildet byr den svenske veteranen Håkan Nyqvist på vakker og usedvanlig melodisk jazzmusikk av høy kvalitet.

Håkan Nyqvist (78) har vært med på mangt og mye i svensk jazz helt siden slutten av 60-tallet. Han har spilt i og gjort plater med Swedish Radio Jazz Group med bidragsytere som Thad Jones, Mel Lewis, Gil Evans og Kenny Wheeler. Svenske giganter som Lars Gullin, Monica Zetterlund og Bernt Rosengren har Nyqvist også jobba med – han har med andre ord vært en ettertrakta musikant i mange tiår.

Årsakene til det er sikkert mange, men at Nyqvist blant annet spiller det sjeldent brukte instrumentet, i alle fall i jazzsammenheng, valthorn, er garantert en av dem.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Her har Nyqvist med sitt band Horncraft – presseskrivet hevder det er tre valthorn involvert, men på cd-omslaget virker det som det bare er to – vist frem både sin egen musikk og sine egne glitrende arrangørferdigheter. Bandet består ellers av tre andre blås – saksofon, trombone og trompet – pluss et tradisjonelt komp.

Kjente svenske jazzstemmer som saksofonisten Örjan Hultén, trombonisten Sven Berggren, pianisten Torbjörn Gulz og bassisten Filip Augustson er blant de flotte stemmene og i tillegg til Nyqvists låter får vi også John Coltranes klassiker “Naima” og Lars Gullins “I´ve Seen”.

Musikken låter uten unntak ekte og dypfølt. Valthornene sørger for en egen sound og uten at det skjer noe voldsomt overaskende ellers her, så har “Inside Looking Out” blitt et visittkort fra Håkan Nyqvist som har evnen til å glede både ofte og lenge.