Kim Rysstad synger og tolker gamle åndelige sanger og salmer på et vis som gjør at sjøl en ihuga ateist søker havn i musikken. Det skader avgjort ikke at Tord Gustavsen og Arve Henriksen er med på ferden heller.
I mange, mange tiår har Sondre Bratland vært Røysta med stor R for meg. Nå har han nådd den anstendige alder av 84 og er ikke aktiv lenger – i alle ikke i den grad han var for noen tiår siden. Da er det veldig hyggelig å kunne slå fast at arvtakeren er på plass.
Kim Rysstad fra Valle i Setesdalen er akkurat halvparten så gammel som Bratland og har veldig mye av den samme ektheten og inderligheten som Bratland bergtok oss med. For meg blir han med sin unike personlighet i uttrykket den nye Røysta med stor R og du verden som han bekrefter det her på denne nydelige plata samme med to av våre aller mest personlige jazzmusikere – musikere i verdensklasse, ferdig snakka.
Rysstad tar for seg nesten et dusin sanger av typen «Jesus din søde forening at smake» og «Lær meg å kjenne dine veie». Han gir de et innhold som sjøl en erklært ateist som undertegnede «skjønner» og som gjør at jeg definitivt kan trives i landskapene han skaper.
Når så superpianist Gustavsen og ditto trompeter Henriksen, som begge trakterer elektronikk på et ytterst smakfullt vis, i tillegg til å skape usedvanlig vakre over- og underbygninger rundt Rysstad, skaper to fritt improviserte interludiumer som bare de to kunne ha skapt, så har dette blitt samtaler på et nivå som er sjeldent.
Kim Rysstad trives åpenbart med Tord Gustavsen og Arve Henriksen og de trives med Rysstad. Jeg trives med alle tre – bedre blir det nesten ikke.
«Villfarande barn»
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
