Nå har det seg slik at det skal mye til i min verden for at Patrick Bruce Metheny, bedre kjent som Pat, med røtter både i Brunlanes ved Larvik og ved Mandal, skal trå feil. Det gjør han så definitivt ikke denne gangen heller: «Dream Box» er muligens hans vakreste tilstandsrapport noen sinne.

Siden jeg hørte 19 år unge Pat Metheny, som Moldejazz-arrangørene trodde var den noe eldre Pat Martino – Pat Metheny hadde ingen hørt om, første gang i Molde i i 1974 med Gary Burton, har jeg vært intet mindre enn superfascinert av det som i mine ører er verdens beste og mest uttrykksfulle gitarist. Slikt er sjølsagt totalt umulig å «måle», men for meg er han altså det.

For 49 år siden stod han noe beskjedent plassert på scena i Molde Kino iført en 12-strenger. Litt lenger fremme stod bandets gitarsjef Mick Goodrick med 6-strengeren. Vi som hang rundt på nattlige jammer fikk også oppleve Metheny med 6-strenger og du verden for en åpenbaring han var allerede den gangen.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Siden har høydepunkta stått i kø fra innovatøren med den høyst personlige tonen og med en stjernestatus i jazzverdenen som han vel er aleine om. Til tross for det har han beholdt den gutteaktige sjarmen og er enkelt og greit en jævla fin fyr.

Det opplevde også våre to langt framskredne herrer Gard Nilssen og Ole Morten Vågan da de tok kontakt i forbindelse med et New York-besøk for noen få år siden. Begge hadde spilt med Metheny i Molde, henholdsvis på trio for Nilssens del med Arild Andersen og med Trondheim Jazzorkester for Vågans del. Svaret fra Metheny var en invitasjon til hans øvingsrom og Nilssen og Vågan var på plass minst fem minutter før avtalt tid!

Da hadde Metheny vært i gang i flere timer allerede med sine daglige gitarøvinger og han hadde også brukt tida til å snekre sammen ei låt de tre sjekka ut.

Den har blitt med på skiva og har fått navnet «Ole & Gard» – intet mindre en stor hyllest til våre to glitrende representanter for det som etter hvert har blitt en slags mellomgenerasjon.

Ellers gir Metheny oss en rekke nye låter som han har hatt liggende til ei passende anledning og uten unntak passer alt her. Det begynner med den vanvittig vakre «The Waves Are Not the Ocean» og fortsetter i samme spor med ei låt som nesten har en Terje Rypdal-tittel, «From the Mountains».

Metheny krydrer sine egne komposisjoner med «Never Was Love» skrevet av en kjenning av han fra hans jazzikalske hjemby, Kansas City, Russ Long, standardlåta «I Fall in Love Too Easily» og den brasilianske klassikeren «Morning of the Carnival» og når så nok en helt, den belgiske supergitaristen Philip Catherine, også får sin hyllest med «P.C. of Belgium», så har dette blitt ei nydelig samling låter som Metheny tolker på sitt inderlige og nedpå vis – totalt unikt som alltid.

Dette gjør Metheny kun iført en elektrisk gitar og en barytongitar. Noen ganger benytter han seg av pålegg, men som med alt annet så er det sjølsagt usedvanlig smakfullt gjort.

Hvis man har behov for vakkert påfyll egna til sjelefred dandert av en av de aller største nålevende kunstnerene på Tellus, så trenger man ikke lete et sekund lenger. «Dream Box» har alt dette og litt til. Er du i besittelse av denne og Methenys samarbeid med salige Charlie Haden på «Beyond the Missouri Sky», så kan bare høsten og vinterstormene komme.