Også innen folkemusikken og tilliggende herligheter så er det mange som står på skuldrene til de som har gått opp løypa. Hvis vokalist Dionisia Fjelldalen og bandet MÍO forteller oss at de har lytta både på Kirsten Bråten Berg og Valkyrien i sin ferd frem mot debutplata si, så vil jeg ikke bli et sekund overraska.

Det er så fint å kunne slå fast at det spirer og gror på de fleste områder innen norsk musikk. Sjangre er ikke så viktig – bare er det er gjort med hjertet og låter bra. MÍO oppfyller disse kriteriene fullt ut.

Bandet hadde en trang start under pandemien, men da lufta blei lettere å puste i våren 2022, fikk de muligheten til å møte et publikum som digga det de fikk høre. Årsaken er sikkert at de fikk møte et univers der folkemusikk med solide røtter blei løfta inn i vår tid med elementer av rock, pønk, prog og jazz i seg.

Musikken er skrevet av bandets egne innbyggere der Fjelldalen og bassist Marianne Friisberg Larssen har ansvaret for de fleste tekstene og låtene. De unnslår seg heller ikke å flytte tradlåta «Kråkevisa» – den med mannen han gjekk seg i vedaskog, du vet – inn i vår tid og den egner seg i utmerka i det nye landskapet.

Jeg har full forståelse for at bandet har fått en bra fanskare etter å ha gjort mange livejobber. Her er det nemlig mye trøkk og masse energi som garantert snakker til et publikum godt på tvers av sjangergrenser.

MÍO, med ei besetning bestående av vokal, fele, bass, tangenter, trekkspill, nøkkelharpe, fløyte, sitar, gitar, trommer og perkusjon pluss litt trompet og saksofon som krydder, tar vare på ei viktig arv og tar den videre inn i vår tid. Viktig og heftig.