Den danske veteranen Alex Riel har vært min trommehelt siden jazz blei en viktig del av mitt liv. Jeg har til og med slått et slag eller to for han!

Den 82 år unge Alex Riel har i rundt 60 av disse årene vært en av Europas ledende trommeslagere innen en rekke sjangre faktisk, men at det har vært jazzen som har ligget hans hjerte nærmest, hersker det svært liten tvil om. Her får vi stifte nytt bekjentskap med to av hans mange, mange høydepunkt.

Disse to innspillingene, gjort i New York i 1997 og 1999, har begge vært utgitt tidligere som «UnRiel» og «Rielatin´», men her kommer de som ei full pakke og som en tidløs bekreftelse på Alex Riels storhet sammen med giganter som Jerry Bergonzi, Michael Brecker og Mike Stern.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Danskekompet blei Kenny Drew, Alex Riel og Niels-Henning Ørsted Pedersen kalt da de inntok kjempers fødeland på 60-tallet og spilte med alt og alle på festivaler og klubber. Hjemme i København, og rundt om ellers i Europa, var de det foretrukne kompet for det som var av omreisende verdensstjerner spesielt fra Sambandsstatene.

På slutten av 90-tallet blei det snudd på flisa. Riel satte seg ved minst to anledninger på flyet fra Kastrup i retning The Big Apple og resultatet blei to strålende visittkort som fortalte alle med åpne ører at Riel hørte hjemme i den ypperste verdenseliten.

Riel, med det evige og varme smilet på på plass, har altså noe som må være en medfødt egenskap til å få det til å swinge i alle slags tempi og i alle slags settinger. Vi snakker om en egenskap som ikke er mulig å lære seg – enten har man den eller så har man den ikke.

På innspillinga fra 1997 er det den kruttsterke tenorsaksofonduoen Jerry Bergonzi og Michael Brecker som stiller til start sammen med Eddie Gomez på bass, Niels Lan Doky på piano og Mike Stern på gitar. Det er mulig det kan gå galt med et slikt stjernelag, men det gjorde det så avgjort ikke her i et repertoar bestående av låter fra John Coltrane, Bergonzi, Stern, Gomez og Lan Doky.

For de fleste involverte frista møtet veldig til nok et treff i Sound on Sound-studioet i New York og vel to år seinere blei det en realitet. Bergonzi, Brecker og Stern var av forståelige årsaker lette å be og denne gangen var Chris Minh Doky med på flyet fra Danmark med sin bass og Kenny Werner tok seg av det pianistiske.

Litt annerledes besetning, men akkurat like bra og nå var det låter blant annet av stilskapere som Ben Webster, Charlie Parker og John Coltrane som var fundamentene for de heftige ekskursjonene. Riels soloutflukt, «In My Own «Sweets» Way», er nok et strålende eksempel på hvilken enorm musikalitet og smakssans Riel er i besittelse av.

Her er det ingenting nytt – kun store mengder tidløs musikk fra noen av denne epokens aller fremste representanter og med uforliknelige Alex Riel i førersetet. Jeg forlanger faktisk ikke så mye mer.

PS Hvilket slag jeg har slått for Alex Riel? I 1974 spilte han sammen med blant andre Al Cohn og Joe Newman på klubb på Molde-festivalen. Jeg var festivalens bandansvarlige og da basstromma til Riel stadig flytta seg fremover på scena i Alexandrakjelleren, fant jeg en tjukk spiker, en hammer og en treklosse som jeg hamra i gulvet foran basstromma. Om jeg blei kompa? Noe så veldig! Av sjølvaste Alex Riel!