Med de to nye utgivelsene til Nils Økland/Sigbjørn Apeland og Sinikka Langeland, bekrefter storselskapet ECM sin nære tilknytning til Norge og norske musikkrøtter.

Helt siden siden starten i 1969 har ECM og den ideologiske føreren Manfred Eicher hatt et nært og godt forhold til norske musikere og uttrykket veldig mange har skapt opp gjennom åra. Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal har vært med fra den spede begynnelse og etter hvert har det kommet til mange nye musikere og mye ny og spennende musikk fra kjempers fødeland.

Hardingfelespilleren og fiolinisten Nils Økland er blant dem som har kommet til de seineste åra. Med sitt åpenbare fundament i den norske folkemusikken har han vært en annerledes tilvekst til ECM-familien og uttrykket. Samtidig har hans utgivelser vært en bekreftelse på Eichers åpenhet når det gjelder musikk fra andre sfærer enn det som mange tradisjonelt har forbundet med ECM.

På «Glimmer» møtes de to gamle vennene Økland og Sigbjørn Apeland. De har samarbeida i rundt 30 år og de to har besøkt en rekke sjangre. Apeland på sitt harmonium og Økland på forskjellige feler har denne gangen henta musikk og inspirasjon fra området rundt Haugalandet og Sunnhordland der de kommer fra.

Om det er salmer, folketoner eller noen egne melodier som er utgangspunktet, så skaper herrene Økland og Apeland uten stans gjennom vakre, såre, melankolske og inderlige samtaler noe høyst personlig som forteller mye om hvem de to er: to fantastiske musikere.

Sinikka Langeland kommer fra en helt annen kant av landet: fra Finnskogen. I tillegg har hun solide finske røtter. Alt dette skinner gjennom i hennes måte å unnfange musikk på, måte å synge på og hvordan hun trakterer det finske nasjonalinstrumentet kantele – i flere versjoner – og hennes munnharpe-fargelegging.

Denne gangen – dette er Langelands sjuende ECM-innspilling – tolker hun dikt av sjølvaste Jon Fosse som hun har tonesatt sjøl med «hjelp» av Geirr Tveit ved ett tilfelle. Titlene er oversatt til engelsk på tekstheftet, men Langeland synger på urforfalska norsk. Som når det gjelder for eksempel Mari Boine, så vil jeg tro at alle «skjønner» hva Langeland synger og formidler.

Når hun så har satt sammen et nytt band med utelukkende ECM-bandledere, så kan dette nesten ikke gå galt og det har det da heller ikke gjort. Trompeter Mathias Eick, bassist Mats Eilertsen, saksofonist Trygve Seim og trommeslager Thomas Strønen har alle skjønt hva og hvor Langeland vil og bidrar på sine unike vis til å ta musikken til steder neppe Langeland heller hadde hørt for seg.

Noe er løst, sakteflytende og reflekterende mens noe er veldig blidt og nesten groovete – foten går! Uansett er alt nok en stadfestelse av at Sinikka Langeland er ei unik stemme og for et band hun har kalt inn til tjeneste!

Begge utgivelsene forteller oss at slektskapet mellom ECM, norske toppmusikere og norsk musikktradisjon er like sterkt som det alltid har vært.

PS Så er det rart å se at det står Guido Gorna og ikke Manfred Eicher som produsent på Langeland si plate.