Jeg har hatt gleden av å følge store deler av Harald Lassens karriere. Både som instrumentalist, komponist og bandleder har Lassen tatt voldsomme skritt i retning seg sjøl. «Balans» er nok et glitrende eksempel på det.

Harald Lassen har rukket veldig mye mer enn å bli 36 år ung. Han har markert seg kraftig i band som Pixel. Mopti og No 4, men aller tydeligst har han stått frem med sine egne band, med sin egen musikk og på sine fire skiver under eget navn.

Nå er det rundt tre år siden «Human samling» fortalte oss hvor Lassen var i pandemitida. Den bekrefta at han var en kunstner og musikant med et solid særpreg og med et bumerke på uttrykket sitt som skilte han tydelig ut.

Dette inntrykket befester seg ytterligere med «Balans». Lassen er en musikalsk stemningsskaper som gjennom tenorsaksofon, piano, fløyte, synth, perkusjon, vokal, glockenspiel og feltopptak skaper musikalske univers han er totalt aleine om.

Disse landskapene er vakre, sterke, melodiske, groovete, søkende, åpne, høyst personlige og med en klangbunn som gjør at sanseapparatet blir skjerpa på et vis som gjør at man ikke går glipp av noen detaljer – og de er det mange av.

Med seg til å fargelegge disse unike landskapene har Lassen Stian Andersen på elbass, Tore Flatjord på trommer og perkusjon, Sander Eriksen Nordahl på gitarer og Solveig Wang på synther og klarinett samt den belgiske pianisten Bram De Looze på ett spor. Her oser det musikalsk empati hele veien fra åpninga med «Liturgi/Leave Me Be» til avslutninga med «Impromptu Wonder».

Harald Lassen er ei stemme med mange fasetter som blir stadig mer spennende å følge.