Silje Nergaard har vært med oss siden hun var tenåring. Nå har hun kanskje tatt det største steget i retning seg sjøl noensinne.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge store deler av Silje Nergaards karriere helt siden hun sneik seg inn på en nattjam i Molde og satt inn med deler av bandet til Jaco Pastorius. Da var hun knapt gammel nok til å sykle lovlig med en på bagasjebrettet. Men du verden som hun kunne synge allerede da og hun fortalte alle med åpne ører og andre sanser at her hadde vi med ei ung jente å gjøre som ikke kjente nevneverdig til ordet frykt.

Siden har det skjedd mangt og mye i Nergaards karriere. Jeg har ikke vært like begeistra for alt, men når Nergaard de seineste åra i stadig større grad har bevegd seg i retning jazzen igjen så kjenner jeg veldig på at det er der hun virkelig hører hjemme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tror på henne

Silje Nergaard har rukket å bli 58 år. Det har ført til en livserfaring og modenhet som skinner tydeligere gjennom enn noen gang. Jeg synes stemmekvaliteten hennes er mer ekte enn tidligere – jeg tror rett og slett på henne og det er kanskje den viktigste faktoren når jeg skal tilbringe tid med en artist: troverdighet.

Tilbake for å komme hit og nå

Nergaard har brukt tre år på å sette sammen dette visittkortet som i mine ører har blitt hennes aller beste. Bildet av de livsbejaende og svært musikkglade foreldrene på omslaget og et gammelt kassettopptak av de to som synger standardjazz og som lærte unge Silje alt hun kan av standardlåter, setter det hele inn i ei flott ramme og vi får høre 5 år gamle Silje både synge Prøysen og snakke med pappa om dype filosofiske saker. Sjarmerende.

Sjølvaste Mendoza

“Lover Man” lærte og sang Nergaard som 16-åring på fargefjernsynet og og her viser hun oss at hun har kommet godt under huden på en av jazzens mest spilte låter og greier å sette sitt eget bumerke på den sammen med sine utmerkede medsammensvorne Finn Guttormsen (bass), Håkon Kornstad (tenorsaksofon), Helge Lien (piano) og Jarle Vespestad på trommer.

Ellers er låtene laga av radarparet Mike McGurk (tekst) og Nergaard sjøl. På den eneste låta på norsk så er det Kristin A. Sandberg som har skrevet teksten. De passer veldig godt inn i denne typen tidløs jazzrepertoar med singer-songwriter vibber tilstede også. På den mest funky låta, “Before You Happened to Me” er nesten sjølsagt den mest funky gitaristen i vår del av verden, Georg “Jojje” Wadenius, veldig på plass og både Beady Belle og The Voice-aktuelle datter Karla er også vokalt fint til stede.

Det store plusset i tillegg til Nergaard sjøl anno 2020-tallet, er at nok en gang har kanskje verdens ledende jazzarrangør for symfoniorkestre, Vince Mendoza, mer enn gjerne stilt sine kvaliteter til disposisjon for å løfte Nergaards uttrykk nok en gang. De to har ei historie som går mange år tilbake og kjemien er veldig åpenbar.

Mendoza har skrevet nydelige arr og leda Stavanger Symfoniorkester på fortreffelig vis under Maijazz i fjor da han var i Stavanger i annet ærende også. Du verden for en mester!

Uansett så er det Silje Nergaard som er “vinneren” her. Både som låtskriver og som vokalist framstår hun sterkere, tryggere, modnere, mer ekte og inderlig enn noen gang.

Den amerikanske vokalisten Christie Dashiell er et nytt bekjentskap for meg. Hun imponerer fra første tone.

Christie Dashiell (36) kommer fra en musikalsk familie og har sunget så lenge hun kan huske. Her møter hun opp med sitt andre visittkort under eget navn og det tar ikke lang tid å slå fast at hun har store deler av den amerikanske vokaltradisjonen inne. Når det så er kombinert med en nydelig stemme og og et personlig uttrykk, så er mye gjort.

Personlighet

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er veldig mye jazz i uttrykket til Dashiell, men både gospel- og soulimpulser finnes også i stort monn. Dette har Dashiell greid å sette sammen til noe høyst personlig.

Bortsett fra Burt Bacharach og Hal Leonards “Anyone Who Had a Heart” og standardlåta “Invitation”, som blant andre John Coltrane gjorde en fantastisk versjon av, så har Dashiell skrevet alt materialet. Der tar hun for seg temaer som ikke å gi opp for lett i et forhold – “How It Ends” – er en vakker og sterk tekst, om frihet, om arv, om sorg og glede.

Alt dette gjør hun på et svært troverdig vis. Ofte med tekst, men også ordløst slik hun “komper” seg sjøl med pålegg og som scatter – Dashiell har det meste inne.

Dashiell har blitt Grammy-nominert for dette albumet i år og hun har jobba med kjente navn som Terri Lyne Carrington og Stefon Harris. Til tross for at hun er mer eller mindre ukjent her hjemme, så sier det en hel del om på hvilket nivå Christe Dashiell befinner seg.

Inntil noen sørger for å få henne hit til lands, så er det mye å glede seg med på “Journey in Black”.

Det skulle altså ta fem album med bandet Action & Tension & Space før mine ører blei oppmerksom på kohorten med utspring i Haugesund. Ventetida er heldigvis over.

Bandet, som består av Øystein Braut på gitar, orgel og mellotron, Ørjan Haaland på trommer, men altså ingen Braut Haaland, Per Steinar Lie på lap steel og gitar og Julius Lind på bass, platedebuterte allerede i 2012. Det betyr at de kjenner hverandre godt og mer enn aner hvor de vil med musikken sin. Basert på denne femterunden så er det til spennende steder som har mange ingredienser i seg.

Solid bakgrunn

De fire herrene kjenner jeg igjen fra band som Electric Eye, Lumen Drones – som kom med en svært så overraskende ECM-utgivelse for rundt ti år siden, og The Low Frequency in Stereo. Der har de skyldige bevist at de har en usedvanlig brei innfallsvinkel til det å skape musikk og det bekrefter de til fulle med “New Dimensions”.

Gjester

Sigbjørn Apeland på harmonium og elektrisk piano og Ståle Liavik Solberg på perkusjon er gjester av høy byrd og sørger for mye flott krydder på de seks kollektivt unnfanga rettene, med ett unntak: ikoniske Bjørnar Andresens “Champagne Of Course”. Det er så herlig å oppleve at B, som han gjerne blei kalt av den innerste krets og seg sjøl, fortsatt blir huska og satt pris på.

Låtene kommer ofte ut av ei basslinje som Lind har presentert og der et univers med loungerock, tilsatt litt folkemusikk, improvisasjon også kjent som jazz og psykedelia, sørger for vel 42 minutter med suggererende og fascinerende vellyd som de er ganske så aleine om.

Det tok altså si tid før Action & Tension & Space og mine veier skulle krysse hverandre. Jeg er veldig glad for at de ikke har gitt seg før det skjedde.

Michael Mayo blir av mange regna som den nye store jazzvokalisten. Etter mitt første med han har jeg full forståelse for det.

Michael Mayo (32) hører hjemme i kategorien jeg har hørt mye om, men hørt lite av. Men ryktet har så avgjort gått foran Mayo som debuterte med “Bones” for fire år siden. Den gikk meg hus forbi, men heldigvis har jeg greid å hekte meg på oppfølgeren “Fly” som så dagens lys ei stund før jul.

Fredrikstad

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Mayo gjorde, så vidt jeg vet, sin Norgesdebut for ikke lenge siden på Vinterjazzfestivalen i Fredrikstad. Noe forteller meg at de som fikk oppleve han der sitter igjen med en svært god følelse. Vi har nemlig med ei stemme med et voldsomt omfang og et uttrykk å gjøre som følger i fotspora til Kurt Elling og Gregory Porter på et flott og inderlig vis.

Arvelig belasta

Når det har seg slik at Mayo har ei mor som heter Valerie Pinkston, og som har jobba eller fortsatt jobber som backingvokalist for blant andre Beyoncé, Stevie Wonder, Diana Ross, Whitney Houston, Ray Charles, Aretha Franklin og James Taylor og en far som heter Scott Mayo og som har spilt saksofon med med Earth Wind & Fire, Stevie Wonder, Mick Jagger og Luther Vandross og en rekke andre storheter, så sier det seg nesten sjøl hvilken vei det måtte gå for avkommet. Både mor og far bidrar forresten mer enn fortjenestefullt på tittelsporet denne gangen.

Stor bredde

Mayo er utstyrt med ei flott stemme, ypperlig diksjon og en sjangermessig bredde fra gospel, soul, r n´b og ikke minst jazz Noen ganger kan han minne om Bobby McFerrin, men aller mest minner han om Michael Mayo og ingen andre. Det swinger og groover noe vederstyggelig av han og det skader definitivt ikke at han har med seg Shai Maestro på piano, Linda May Han Oh på bass og Nate Smith på trommer – et stjernelag.

Mayo synger tekst, ordløst, scatter, dobler og tripler seg sjøl, bedriver vokal perkusjon, knipser, klapper, spiller gitar og gudene vet hva.

Han viser frem et flott repertoar med mye originalstoff, men gjør også fine og personlige tolkninger av standardmateriale som “Just Friends”, “I Didn´t Know What Time It Was”, “It Could Happen To You”, “Spring Can Really Hang You Up The Most”, Miles Davis-klassikeren “Four” før ballet avsluttes med Wayne Shorters udødelige “Speak No Evil”.

Michael Mayo framstår som ei vokalstjerne som skinner allerede og som det er svært så store muligheter for at vi kommer til å høre veldig mye flott fra og om de nærmeste tiåra.

Danske Amalie Dahl har nesten gjort norsker av seg og det skal vi fjellaper være veldig glad for. Her følger nok et bevis på det.

Amalie Dahl er utrolig nok en av fire kvinnelige dansken altsaksofonister som har gjort “nordmann” av seg. Dahl er en av de som har gått veien via jazzlinja i Trondheim, skapt ei spennende karriere med sitt band Dafnie samt bidratt i en rekke band som blant andre SUPERSPREDER, Ingebrigt Håker Flatens (Exit) Knarr og Trondheim Jazz Orchestra.

Ny kvartett – nytt univers

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Denne gangen tar frilynte Dahl oss med til et sted som var ny for både henne, de tre andre i bandet og for oss på den andre sida. Til konserten på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo den 2. juni i fjor, som innspillinga er henta fra, hadde Dahl ambisjon om å komponere på et nytt vis. Hun hadde invitert tre musikere som hun ikke hadde spilt med tidligere med et ønske om å skape landskap et sted mellom skrevet musikk og frie innfall når det intuitivt måtte passe en eller flere av de fire.

Unik instrumentering

Med Viktor Bomstad på gitar, Tore Ljøkelsøy på trommer og danske Viktoria Søndergaard på vibrafon blir det, sammen med Dahls altsaksofon, sjølsagt et helt spesielt lydbilde.

Ikke bare er instrumenteringa unik, det er også musikken som er spennende, uforutsigbar og ustoppelig fascinerende.

Amalie Dahl er ei søkende og finnende musikalsk sjel som med denne kvartetten og denne musikken har utvida paletten sin ytterligere.

Storbandet fra Danmarks nest største by holder meget høy klasse og forteller det gjennom et ganske så funky visittkort.

Jeg har hatt gleden av å hygge meg sammen med Aarhus Jazz Orchestra ved flere plateanledninger. De har initiert en rekke samarbeidsprosjekt blant annet med det hippe bandet I Think You´re Awesome. De har ved hvert oppmøte vist at vi har med et profesjonelt storband å gjøre som hører hjemme på topp internasjonalt nivå. Det gjør de også ved denne anledninga.

Fusion

Denne gangen er det et fusionuttrykk med flere avskygninger som står på menyen. En av bandets saksofonister, Michael Bladt, har skrevet låtene, mens flere av bandets innbyggere har stått for arrangementene. Når så Snarky Puppy-tangentist Bill Laurance har sittet i produsentstolen så mer enn aner vi i hvilken retning “Shapeshifter” bærer.

Bandet er usedvanlig kompetent befolka og blir i tillegg denne gangen forsterka av herrer fra de danske neo-soul gruppene Abekejser og Clapper samt den framifrå polsk-tyske perkusjonisten Bodek Janke.

Vi blir invitert med på en heftig rytmisk reise, ditto blåserekker, masse synther, hippe arr til de sju Bladt-låtene.

De som bekjenner seg til et låtunivers i nærheten av der for eksempel Snarky Puppy hører hjemme, vil definitivt storkose seg med “Shapeshifter” og denne utgava av Aarhus Jazz Orchestra også.

Marie Klåpbakken imponerte med både stemme og fele for ei lita stund siden. Nå viser det seg at hun har en “nær slektning” som imponerer i samme landskap – Julie Alapnes.

Jeg bryter nok en gang sammen i lett hulken og innrømmer at Julie Alapnes (38) har passert under min radar med sine to første plater. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at jeg har greid å hekte meg på når det tredje visittkortet hennes har sett dagens lys. Årsak: Julie Alapnes fortjener virkelig oppmerksomhet.

Fele og vokal

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Alapnes, som kommer fra Tromsø, har så definitivt folkemusikken i sitt DNA. Felespillet hennes, som jeg har skjønt har svært sentralt på hennes to første utgivelser med andres tekster som hun hadde tonesatt, er fortsatt hjertelig og sprudlende til stede. I tillegg spiller her vokalisten Alapnes ei enda mer sentral rolle i tøffe og livsfriske landskap med både folkemusikk, inkludert joik, og rock i seg.

Alapnes skriver godt om saker som betyr for henne – og for mange andre – det være seg kjærlighet, tvil, håp, fortvilelse, lys og mørke og hun presenterer det med ei flott stemme som gjør vi blir “nødt” til å lytte.

Har gått djupt

Julie Alapnes uttrykker seg på et vis både musikalsk og vokalt som gjør at jeg tror på henne. Hun har også fått utmerka reisefølge av Petter Carlsen på gitarer, Aleksander Kostopoulos på trommer og Halvard Rundberg på tangenter og gitarer samt at han har vært med som medprodusent.

Det vakre og inderlige instrumentalsporet “Gazas håp” avslutter denne introduksjonen til Julie Alapnes´ verden for min del på et vis som gjør at den ikke blir glemt på ei lang, lang stund.

Den tunisiske oudmesteren Anouar Brahem gir oss uendelig vakker og svært sterkt musikk.

Anouar Brahem (67) har siden han debuterte på ECM i 1991 gitt ut tolv plater på det ikoniske tyske kvalitetsselskapet. Det sier mye om både ECM og Brahem.

Jeg har ikke hørt alt denne virtuosen med det sterke og usedvanlig personlige uttrykket har skapt, men jeg har vært så heldig og fått med ganske mye – også live. Uansett så tviler jeg på om han tidligere har gitt oss noe sterkere enn det som tilflyter allmuen denne gangen.

Gaza

Sjøl om Brahem kommer fra Tunisia, så er han mer enn gjennomsnittlig opptatt av det som skjer i Gaza. Musikken var ferdigskrevet før den 7. oktober 2023, men låttitlene kom til etter Israels vanvittige respons på det grusomme Hamas-angrepet den 7. oktober.

Brahem har fått den anerkjente amerikanske skribenten Adam Shatz til å skrive en ti siders coverhefte-tekst som som setter mangt og mye i perspektiv med en tekst som er noe av det det beste jeg har lest i forbindelse med en plateutgivelse..

Politisk?

Kan instrumentalmusikk fungere som et politisk uttrykk? Jeg er usikker, men det er uansett hevet over tvil hva Brahem mener og vil bidra med. Han reagerer på det han mener er en urett og et overgrep mot det palestinske folket og jeg tror og håper han får flere til å tenke seg om en ekstra gang.

Sjølsagt ligger den arabiske musikken i ryggraden til Brahem, men både europeisk klassisk musikk, jazz, tango og andre kilder er med i den musikalske gumboen han og hans tre medhjelpere har skapt.

Pianisten Django Bates og bassist Dave Holland – to av Englands aller fremst jazzmusikere – har begge spilt mye med Brahem tidligere. Du verden for noen uttrykksfulle bidragsytere. Denne gangen er laget forsterka og paletten utvida med den tyske cellisten Anja Lechner – absolutt ingen nykommer til ECM, men altså førstereis i denne sammenhengen. Hun kommer fra det klassiske universet og sørger for enda flere farger i Brahems musikk.

Anouar Brahem låter annerledes enn alle andre og uttrykker noe helt spesielt sammen med Bates, Holland og Lechner.

Det tar heldigvis ikke slutt dette tilsiget av nye framifrå norske bandkonstellasjoner. Vinterhagen er en pianotrio som tar seg inn i tetsjiktet på første forsøk.

Den mer enn lovende pianisten Liv Andrea Hauge har fått mye og velfortjent oppmerksomhet de seineste åra. Blant annet fikk hun i oppdrag å skrive bestillingsverk for Festspillene i Helgeland, Kongsberg Jazzfestival og Oslo Jazzfestival i 2022. Det var et verk for et større ensemble, men kjernetrioen bestående av henne sjøl på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Andreas Skår Winther på trommer syntes det var spennende å sjekke ut en hel del annen musikk sammen.

Kjemi og empati

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De tre fant raskt ut at de hadde mye å “snakke” om. Ideene sto i kø og med sju Hauge-låter og to av Luhr Dietrichson gikk de i studio hos kollega Morten Qvenild på Nesodden og spilte inn “Veksthuset” i løpet av tre novemberdager høsten 2022.

Hvorfor innspillinga har blitt liggende til marinering så lenge vet jeg ikke – i tillegg så tok det si tid før den kom min vei. Det er i alle fall ingen kvalitetsgrunner til det og den har så avgjort tålt marineringstida på aller beste vis.

De tre har på et lekende og åpent vis søkt seg fram til et melodisk, vakkert og rytmisk spennende og variert uttrykk som også har noe melankolsk i seg og som heller ikke nekter seg ganske så frie utflukter når muligheten byr seg.

Vinterhagen består av tre lyttende, søkende, finnende og usedvanlig personlige og dyktige musikanter som har funnet hverandre på et nydelig vis. En ny pianotrio av svært høy byrd er blant oss.